LM96: Forberedelsene til ungdoms-OL

Se ikke bort fra at det kan bli noen blogginnlegg med utgangspunkt i LM96 de nærmeste ukene. Når et prosjekt som har vart i to år og som jeg har lagt mye sjel inn i «plutselig» er over er det mange tanker, inntrykk og erfaringer som skal bearbeides. For meg er det å skrive om hva vi har gjort, hvordan vi har tenkt, hvorfor ting ble som de ble, en god måte å trekke lærdom og gjøre meg «ferdig» med ting. At det i tillegg, basert på tilbakemeldinger på Twitter, Facebook, sms etc. virker som det finnes en god del håndballinteresserte der ute som faktisk kan ha interesse av et blikk på innsiden er selvsagt en hyggelig bieffekt.

Vi gjorde et godt mesterskap. Vi lykkes med det vi alle drømte om på forhånd, men ikke hadde snakket særlig høyt om - heller ikke internt, nemlig å bli historiske. Den første norske mesterskapsmedaljen på gutte/herresiden. Det var en stolt og rørt trener som måtte ha noen minutter for seg selv og tørke tårene da sluttsignalet gikk i finalen fredag 19. juli. Kanskje mer om det i et senere innlegg. I denne teksten tenkte jeg først og fremst å fortelle om hvordan vi forberedte oss til dette lagets første mesterskap.

Det deilige i etterkant av ungdoms-OL er hvor lite tilfeldig det var at vi lykkes. Det var ikke slik at det «bare ble sånn» eller at vi «tilfeldigvis hadde marginene med oss». Selvsagt var vi heldig i den forstand at vi var vi en knallsterk og svært jevn pulje og var avhengig av hjelp i siste kamp for å gå til semifinale (vil forresten ikke høre et vondt ord om slovenere og deres profesjonalitet - hører du Bredeli!), men måten vi fremstod på, måten vi jobbet oss gjennom mesterskapet og nivået vi presterte på - den var alt annet enn tilfeldig. Noen ting kan spores helt tilbake til oppstarten av laget, punkter som jeg og Mika bestemte oss for å prioritere da vi startet opp for snart to år siden. Andre ting er et resultat av ting jeg og Stian har brukt masse tid på i det året vi har hatt sammen. Og atter andre faktorer finner vi igjen i det arbeidet vi har gjort i oppkjøringen inn mot turneringen i Utrecht.

Når en oppkjøring til et mesterskap egentlig starter blir vel et spørsmål om definisjoner. Et landslag er en kontinuerlig prosess hvor egentlig alt vi gjør er forberedelser mot de mesterskapene vi skal spille (og til syvende og sist forberedelser for det spillerne skal gjøre senere i karrieren, som voksne spillere). Slik sett kan vi nok si at forberedelsene til ungdoms-OL startet lenge før vi egentlig hadde nok fokus på det som skulle skje til sommeren. Gjennom høsten og vinteren jobbet vi målrettet både med utvikling av laget og ikke minst med enkeltspillere, prosesser som var med å bygge opp det nivået vi trengte å ha inne for å konkurrere med de beste lagene i Europa. Som et eksempel hadde jeg i februar-mars-april flere viktige samtaler med antatte nøkkelspillere i laget vårt, hvor vi blant annet diskuterte hvordan månedene fremover burde se ut og hva som var viktig for å være best mulig forberedt til sommeren. Det er ofte det grundige, usynlige, trenerarbeidet, det solide håndtverket, som fører til resultater til slutt - det tror i hvert fall jeg på.

Det konkrete løpet som skulle ende opp i et lag i form, klar til å prestere, i Nederland 15. juli startet imidlertid på samlingen vi hadde i Uddevalla i mai. Vi hadde da spilt Scandiberico på hjemmebane i april (hvor vi gjorde en god turnering, slo Portugal og Sverige, tapte knepent for Frankrike) og hadde klare oppfatninger for hvor vi stod hen spillmessig. På denne samlingen startet vi med utgangspunkt i den evalueringer jeg og Stian hadde gjort etter kampene i april å jobbe målrettet med kontrings- og ankomstsspill, et tema som ble en rød tråd hele veien frem og som vi fikk godt betalt for i mesterskapet. I tillegg, og antagelig enda viktigere, gikk vi sammen med spillerne gjennom hvordan løpet frem til OL var tenkt. Hvordan ville prosessen frem mot uttaket av en tropp fungere (noe som selvsagt er viktig for spillerne å vite..)? Hvilke samlinger skulle vi ha og hvordan tenkte vi innholdet på disse? Hvordan ønsket vi at spillerne skulle trene og jobbe når de ikke var på samling? På samlingen i Uddevalla startet vi nedtellingen mot 15. juli (bare det å synliggjøre at det ikke er SÅ lenge til kan noen ganger være nyttig, ellers kan det lett føles som om mesterskapet er noe som skjer et eller annet sted langt der fremme...) og vi startet å snakke om at vi skulle være i toppform og «sprute av overskudd» når vi kom dit.

Fremdrift for uttak:

Aktivitetsplan:

Hva er viktig i forberedelsene?

Hva med periodene mellom samlingene?

Eksempel på hvordan et program KAN se ut... Rammene for treningen frem mot EYOF var satt i samråd med fysisk trener Ole Martin Viken. (Dette var rådgivende opplegg. Vi var ikke veldig opptatt av om spillerne gjorde akkurat det vi hadde satt opp, så lenge de var godt ivaretatt. Men vi hadde et ønske om at treningsmengde og belastning skulle være noe som lignet på dette. Vi var også opptatt av at de passet på å få nok håndballtrening. I en periode hvor gjerne klubblaget nedprioriterer ballen veldig er det andre behov for en som skal være i håndballform midt i juli.)

Å gå i detalj på hvordan de videre samlingene var vil ta denne teksten fra å være et i overkant langt blogginnlegg til å bli en avhandling for de spesielt interesserte - så det skal jeg spare leserne for...

Poenget er uansatt at det vi preserte i Nederland var et resultat av grundige forberedelser og masse arbeid over tid, fra spillergruppe først og fremst, men også fra trenerteam og øvrig støtteapparat.

I ungdoms-OL hadde vi masse positiv energi, sterkt samhold og en veldig tilstedeværelse i gruppen. Utvilsomt blant annet fordi vi jobbet bevisst med disse tingene i forkant - både med ulike prosesser og oppgaver, men også fordi vi prioriterte å gjøre litt andre ting, ha det moro sammen, være sosiale. Vi var godt trente og kjente at vi orket mer enn de vi spilte mot, særlig utover i uken, og vi hadde masse overskudd. Betaling for å ha turt å trene tøft, og samtidig truffet med når vi «slapp opp». En stor «kred» til spillerne som trodde på opplegget, var lojale og gjennomførte som vi hadde planlagt - også når de kjente at beina var tunge. Og ikke minst: Vi hadde en skadefri tropp med oss inn i mesterskapet, gjennom mesterskapet og ut av mesterskapet. (Som jeg skrev på Twitter før finalen - det er en god ting når den mest alvorlige skaden i troppen er at treneren har klart å tråkke over under spontan jubling på benken...) Tilfeldig? På ingen måte. På LM96 har vi vært så heldige å ha med to uttrolig dyktige manutellterapeuter i Marte Fagerheim og Lene Rennemo. De har fra dag en vært flinke til å skape god kultur i gruppen både når det kommer til den treningen spillerne kan gjøre for å redusere risikoen for å bli skadet og når det kommer til håndtering av skader som faktisk har oppstått. I oppkjøringen til EYOF var de særdeles viktige med tanke på å styre belastningen av enkeltspillere med ulike småskader / belastningsproblematikk. Helt avgjørende for oss trenere å ha flinke folk i denne rollen.

Styrketrening på Stamina HOT Larvik.

Intervalltrening - at løpebanen er midlertid omgjort til parkeringsplass er ingen hindring.

Fornøyd vinnerlag etter internkamp. Taperlaget måtte stå for grilling samme kveld....

Oppsummering etter samling i juni. Jobben frem til neste samling....

Presentasjon av konkurranser på teambuildingsdag.

Samarbeid, problemløsning, kommunikasjon!

Evaluering etter oppkjøringskamper mot Østerrike.

Oppsummering etter landskamper mot Østerrike.

Sølvguttene!

Hvordan lage en landslagsspiller?

Denne teksten er skrevet med utgangspunkt i et innlegg jeg holdt for trenere i 2. divisjon i Region Vest i november 2012. Utgangspunktet for innlegget var hva som kreves for å utvikle fremtidige landslagsspillere, hvordan en klubb på lavere bør tenke hvis det er målet og hva vi som jobber med yngrelandslag er opptatt av når det gjelder treningshverdag og utviklingstilbud for de spillerne som vi jobber med.

Fra NHFs strategiplan 2009-2013 står det følgende punkter som vi kan knytte til spillerutviklingsarbeidet:

• Håndballfaget skal legge til rette for en helhetlig utvikling av talentfulle utøvere til nasjonalt og internasjonalt toppnivå.
• Seniorlandslag skal kjempe i toppen internasjonalt.
• Yngrelandslag skal kvalifisere seg til internasjonale mesterskap.

Norsk håndball skal altså kjempe i toppen internasjonalt med seniorlagene, både på dame- og herresiden. I tillegg skal vi kvalifisere oss til mesterskap med yngrelandslagene, primært fordi det er sett på som en læringsarena og et steg på veien mot å utvikle spillere som kan prestere på internasjonalt toppnivå i voksen alder. De spillerne som skal gjøre det for oss kommer et sted fra. De kommer fra en klubb i nærmiljøet sitt. De har vært innom ulike tiltak i regionen sin. Utvikling av verdensklassespillere er ikke noe fjernt og abstrakt som skjer «et annet sted», det er noe alle vi som jobber på ulike nivå i norsk håndball er en helt konkret del av – hver eneste dag. Stjerne skapes «på gulvet» og først og fremst ute i klubbmiljøene rundt omkring i håndball-Norge. 

Ser vi på utviklingen gjennom perioden som et yngrelandslag eksisterer relatert til hvilket nivå spillerne befinner seg på i klubbhverdagen sin vil det ofte se omtrent slik ut:

Det er minst to ting jeg ønsker å frem med denne fremstillingen. For det første, klubber på alle nivåer har en viktig plass å spille i spillerutviklingsarbeidet – også når vi snakker om utvikling av toppspillere. Vi trenger store breddeklubber, vi trenger små rekrutteringsklubber i distriktene, vi trenger klubber som er fornøyd med å være i 2. eller 3. divisjon men som likevel tenker kvalitet på det de driver med. Vi trenger hele bredden i klubbspekteret for å få frem de stjernene som utgjør et a-landslag vi kan være stole over. De aller fleste toppspillerne komme ikke fra en toppklubb i utgangspunktet, og mange har vært innom de forskjellige klubbniåene jeg har skisssert på veien mot toppen. (At alle disse ulike klubbene også har en stor egenverdi for håndballen, utover som et steg på stigen for de som til slutt skal bli aller best, er også viktig å fremheve -  men ikke temaet for dette blogginnlegget.) Det andre poenget er at det er en naturlig progresjon for de beste spillerne. At en spiller søker mot et høyere nivå er riktig og viktig for den spillerens utvikling. Så vil det alltid være mulig å diskutere timing for å ta et steg videre – en evig problemstilling som ikke har noen fasit og som må vurderes i hvert konkrete tilfelle. Generelt tror jeg imidlertid at det er viktig å huske på som trener eller klubb på et nivå at det å avgi spillere til et høyere nivå i utgangspunktet er en naturlig og positiv del av prosessen.

(Her kan det forresten være passende å legge til at jeg er enig i veldig mye av det håndballpresidentet skriver i sin leder i forrige utgave av Håndballmagasinet: http://www.handball.no/local_showfile.asp?field=37838

Dette med klubbvalg, når man skal gå og ikke gå er et eget tema – som kanskje kan være utgangspunkt for et eget innlegg senere. Veldig kort er min oppfatning at for mange tenker et kortsiktig resultat og fokuserer på kamparena («vi skal ta medalje i Bring-serien) og for få tenker en mer langsiktig utvikling, treningstilbud og oppfølging.)

Som eksempel på hvor spillerne på de ulike landslagsnivåene hører hjemme brukte jeg i innlegget mitt følgende eksempel fra landslagsuttak oktober 2012:

• LM92: 4 spillere fra 1. divisjonsklubber, 16 spillere fra eliteserieklubber.
• LM94: 7 spillere fra 1. divisjonsklubber, 11 spillere fra eliteserieklubber.
• LM96: 1 spiller som snart debuterer i eliteserien, 2 spillere som har debutert i 1. divisjon. Resten har 2. eller 3. divisjon og / eller aldersbestemt aktivitet som kamparena.

Legg merke til at jeg ikke er interessert i hvem som spiller på de beste lagene i Bring-serien eller Spar-serien (eller for så vidt om spillerne spiller der overhodet). Måleparameteret er primært hvilken tilknytning de har til et seniormiljø. Hvilket nivå er seniorlaget de følger? Når tar de steget opp der treningsmessig og når de får det som kamparena?

Hva som er viktigst av treningshverdag og kamparena er det ikke mulig å svare 100% på. Det vil også variere fra spiller til spiller, og det vil kunne være ulike faser i karrieren hvor det ene er mer viktig enn det andre. Generelt mener vi imidlertid at følgende er greie overordnede linjer å gå etter:

• Det er en fordel (i de fleste tilfeller) å debutere tidlig i seniorhåndball.
• Kombinasjonen seniorhåndball og nasjonalt yngretilbud er et bra tilbud for de beste unge spillerne.
• Heller færre kamper (kvalitet foran kvantitet), og større fokus på treningsarbeidet.

Så – la oss forsøke å være enda mer konkret. Hvor mye må du trene? Og hva må du trene? Ingen fasit her heller – det finnes eksempeler på alt mulig. På LM96 har vi likevel definert følgende punkter for å gi en viss antydning på hva vi forventer at en spiller på landslaget skal / bør trene:

• 4-5 ettermiddager / kvelder per uke.
• 3-5 morgenøkter i tillegg (når spillerne er startet på videregående skole).
• Trene på egenhånd i tillegg til det som er organisert.
• Ikke slakke av på trening (f.eks. styrke) i sesong.

Ser vi på det som har etablert seg som en kjernegruppe på dette laget så kan jeg i hvert fall si at fellesnevneren er at de trener mye stort sett alle sammen. Mange er omtrent på den mengden vi har skissert, noen trener i perioder enda mer, og jevnt over trener de som deltar jevnlig på landslaget vesentlig mer enn mange av dem som ikke har klart å klore seg helt fast. Tilfeldig?? Tja….

Av områder som vi ønsker skal prioriteres har vi sagt følgende:

• Individuell ferdighetsutvikling.
• Styrketrening med vekter (2-3 økter per uke).
• Basistrening. Ofte.
• Spenst – eksplosivitet, gjerne håndballspesifikt. Hver uke.

Generelt opplever vi at det blir for lite fokus på konkret ferdighetsutvikling gjennom sesongen, og for mye fokus på spill, kampforberedelser etc. i mange miljøer. Mange spillere ville kunne utviklet seg enda mer hvis de hadde blitt utfordret tøffere på å sine egne individuelle utviklingsoppgaver enda oftere.

Vi er også svært opptatt av at spillerne holder trykket på den fysiske treningen, hver eneste uke. Her synes jeg det jevnt over har skjedd en positiv utvikling og mange klubblag er flinke til å passe på at dette ivaretas også i sesongen.

Jeg pleier å si det slik at en 16-åring ikke spiller noen kamper i løpet av sesongen som er så viktige at det er noen grunn til ikke å kunne trene styrke dagen før. Når vi er samlet med landslaget legger vi inn egne fysiske økter, også når vi har kampsamlinger, selv om vi har svært begrenset tid sammen og veldig lyst til å få «ting til å sitte» spillmessig etc.. Da bør det være mulig å få til i alle klubblag.

Som en klubb, for eksempel på 2. divisjonsnivå mener jeg det er viktig å tenke gjennom hva som er «vår strategi». For mange klubber «seiler med» den ene sesongen etter den andre, har kanskje en uttalt «satsing» - uten at de egentlig helt vet hva de vil med den eller hva konsekvensen er..

Noen greie spørsmål å stille seg kan være:

• Er vi en «satsende klubb»? Det vil si har vi et mål om å rykke opp, etablere oss på et høyere nivå etc?
• Er vi en klubb som skal produsere toppspillere? (Og sende dem videre i systemet..)
• Er vi en klubb som først og fremst skal tilby et godt og seriøst sportslig opplegg til dem som ønsker å spille på det nivået vi befinner oss? (F.eks. 2. divisjon.)
• Er vi en klubb som først og fremst skal ha en sosial profil? Være et sted der gamle kjente treffes et par ganger i uken og har det hyggelig sammen?

Hvis målet for en klubb på et 2. divisjonsnivå er å utvikle landslagsspillere har jeg følgende konkre råd til tenkemåte og tiltak:

• Tren mer enn tre ganger i uken.
• Legg til rette for ytterligere trening for de beste.
• Ta den fysiske treningen på alvor.
• Gi unge spillere sjansen (spilletid), selv om det finnes eldre spillere som nå er bedre.
• Ha god styring på de unge spillernes totalaktivitet.
• Etabler hospiteringsordninger med klubber på høyere nivå.
• Slipp spillerne videre når sjansen kommer.

Avslutningsvis vil jeg ta med noen eksempler på treningsdagbøker fra noen yngrelandslagsspillere. Disse eksemplene underbygger i hvert fall at vi har spillere i norsk håndball som trenger riktig bra. (Og dette er ikke «ekstreeksempler», det finnes mange på dette nivået.)

Frimerker i yngrehåndball

God respons på "come-backet" på bloggen. Det er hyggelig. Følger opp innlegget om forsvarsspill med noen tanker rundt en problemstilling som handler om mange av de samme tingene, nemlig bruk av frimerker i yngrehåndballen.

For de som følger meg på Twitter er det ingen nyhet at jeg har synspunkter på dette området. Blant annet har jeg både etter egen deltagelse i PW Cup for G13 og etter å ha sittet på tribunen i blant annet Bring-sluttspillet de siste månedene ytret meg flittig om hva jeg synes om den svært utstrakte bruken av frimerker.

Min mening er at frimerker i de yngre klassene i de fleste tilfellene burde være helt unødvendig, og ikke minst at det er en lite utviklende måte å spille forsvar på. Jeg kan egentlig ikke tenke meg en mer primitiv strategi enn å gi en av spillerne mine følgende beskjed: «En oppgave – han der skal ikke ha ballen… Ligg en halvmeter fra ham, og det er bare ham du skal følge med på.»

Jeg vet ikke sikkert om det har vært en utvikling i negativ retning – det er ikke alltid slik at alt var bedre før, selv om vi liker å tro det.. Min opplevelse er likevel at jeg stadig oftere har sett frimerker, kanskje særlig på guttesiden, når jeg har vært rundt og fulgt med på ulike arenaer i yngrehåndballen de siste sesongene.

Som et anekdotisk eksempel kan jeg nevne at jeg i april var i PW Cup med 99-guttene fra Fana som jeg trener. I denne turneringen så jeg kun ett lag som aldri benyttet frimerker, det var mitt eget. Alle andre lag brukte i større eller mindre grad frimerker som en del av strategien (la meg understreke at jeg selvsagt ikke så alle lagene i turneringen…). I en av kamp hvor to lag som tydeligvis kjente hverandre godt fra før startet begge lag med merke på motstanderens beste spiller, og stod med det ut kampen. De to beste guttene på banen ble i praksis stående å se på håndballkampen som foregikk. Riktignok slapp de å stå frimerke på hverandre, så de fikk nå i hvert fall være med å spille forsvar.. Så kommer en viktig presisering: At det laget jeg trener ikke bruker frimerker betyr ikke at vi ikke bruker taktikk eller at vi ikke forsøker å vinne kampene. Det gjør vi. Vi kan bruke masse forskjellige virkemidler og variasjoner i kampene vi spiller, både for å utvikle oss selv videre men også for å gjøre det vanskeligere for den motstanderen vi møter i den aktuelle kampen. Vi kan gå lenger frem, noen ganger helt i mann-mann, vi kan samle oss mer, hjelpe hverandre tidligere, vi kan sone, flippe, presse ballbaner etc… Poenget er bare at det finnes så mange ting vi kan gjøre som er hundre ganger mer spennende og utviklende enn å «ta ut» en enkeltspiller.

Det vanlige argumentet mot frimerker er at det er begrensende for utviklingen til de beste spillerne, de som får frimerker, og kanskje med på å gjøre håndballen kjedelig for dem. Det kan være et legitimt poeng. Det er gøyere å spille håndball hvis du får lov å være med i spillet… Likevel er det ikke dette som er mitt hovedpoeng. Snarere tvert imot egentlig. Når den beste spilleren på det nevnte G13-laget mitt får frimerke i nesten hver kamp og synes det er kjedelig, så tenker jeg at det er en utfordring for meg som trener. Det blir noe vi må løse bedre, skape spill og situasjoner som gjør at spilleren blir delaktig selv om motstanderen forsøker å «merke ham vekk». Han må lære seg å løpe av, vi kan jobbe med ulike samarbeid to og to (sette en sperre på merket f.eks.), jeg kan bruke ham i andre posisjoner (skader jo ikke om han får øvd seg på å spille mer linje) etc.. Kort sagt: I mitt hode er det at vi får frimerker mot oss primært en utfordring og en mulighet for oss til å utvikle oss ett steg til og lære nye ting.

Min bekymring er derimot knyttet til det forsvarende laget. De lagene som reagerer på enhver utfordring i forsvarsspillet sitt med å hive frem et frimerke vil aldri lære seg å bli riktig gode bakover. Når problemene vi får i forsvar kun løses med det mest primitive av alle verktøy så utvikler vi aldri de forsvarskvalitetene vi ønsker. Spillerne får jo aldri øvd seg på å spille forsvar mot de beste!

Det store spørsmål for dem som tenker som meg blir da: Hva gjør vi med dette?

Prinsipielt er jeg ikke noe glad i å forby alt vi ikke liker. Vi er altfor flinke i norsk håndball til å lage regler for alt mulig, og vi ser mange eksempler på at slik aktiv «regelstyring» fører med seg andre konsekvenser og utfordringer enn det som var intensjonen. I tillegg får vi en aktivitet som har så mange spissfindige regler at det nok oppleves rimelig uoversiktlig for folk som ikke har organisasjonen og systemet vårt helt under huden. (Hmm… kjenner jeg kom innpå noe som kanskje hadde fortjent et eget blogginnlegg der – det får vi spare til en annen gang..)

Det absolutt beste ville selvsagt vært at vi trenere var fokusert på utvikling og i stand til å tenke litt lenger enn nesetippen, da ville frimerke som virkemiddel vært brukt i mye mindre grad enn hva tilfellet er. Det som forundrer meg er at ikke flere trenere skjønner at de ved å være mer utviklingsfokusert og mindre opptatt av resultatene her og nå, raskt også vil oppnå bedre resultater her og nå… Godt, utviklende trenerhåndtverk gir bedre spillere som gir bedre lag som gir bedre resultater. Velger du som trener en utviklende måte å tenke og jobbe forsvar på så lærer du spillerne å være opptatt av forsvar, de skjønner fort hvor viktig det er å beherske de ulike forsvarsteknikkene, hvor avgjørende det er å kunne vinne duellen sin etc… og dermed blir laget bedre, og du som trener får bedre resultater – uten å være resultatfokusert. Det blir en digresjon – men det er faktisk ikke tilfeldig at Norges uten sammenligning mest suksessrike miljø innenfor lagidrett, nemlig kvinnelandslaget i håndball, er kompromissløse på å fokusere på utviklingsprosesser og kun snakker om resultater som en konsekvens.

Likevel, når det gjelder frimerker heller jeg etter hvert mot at vi bør vurdere å innføre regler som fjerner den muligheten i de yngre klassene. I hvert fall opp til og med 14-årsklassen, kanskje helt opp i 16-årsklassen, synes det burde vært verdt å vurdere om et forbud er på sin plass. Jeg ønsker imidlertid IKKE regler som legger begrensinger på offensive forsvarsformasjoner etc.  Jeg har faktisk holdt på så lenge at jeg husker en tid hvor vi ikke hadde lov å gå utenfor 9 m i de yngste klassene – dit skal vi ikke tilbake. Tvert imot, alt av offensiv tenking bør fremelskes og dyrkes – det handler om å vinne ballen. Et eventuelt regelverk må kun sørge for å ta vekk den rene destruktive mannsoppdekningen. Jeg har forstått det slik at både svenskene og danskene har slike regler og at erfaringene er gode. Jeg kjenner dog ikke til detaljene i regelverket deres og hvordan det praktiseres i praksis. Et første skritt i Norge kunne jo i hvert fall være å gjøre en grundig research på erfaringene fra våre naboland og se om dette er noe som kan passe inn hos oss.

Comeback på bloggen! Tema: Utvikling av forsvarsferdigheter.

Etter lang tids fravær, og etter oppfordring fra vanvittig mange (ok... ikke så mange da – men noen i hvert fall…), plukker jeg opp bloggingen igjen. Her på "Håndballbloggen" vil jeg med ujevne mellomrom dele mine betraktninger om store og små problemstillinger fra den fantastiske sporten som foregår på 20 x 40 meter. Se ikke bort bra lange, nerdete innlegg med håndballfaget i fokus.

Jeg håper dere vil ha utbytte av bloggen. Ingenting er bedre enn om noen innleggene kan gi noen ideer eller skape interessant diskusjon. Setter pris på feedback og utfordringer i kommentarfeltet - eller på twitter.

Kom gjerne også med ønsker om tema eller problemstillinger som kan være verdt å skrive om.

Dette første innlegget etter «comebacket» vil jeg bruke på noen betraktninger rundt forsvarsspill og utvikling av forsvarskvaliteter. Med utgangspunkt i en del av det arbeidet vi har gjort på LM96 vil jeg fortelle litt om hvordan jeg tenker for å skape det forsvarsspillet jeg ønsker.

Da jeg og Mika Nurmi som trenerteam på LM96 startet prosessen med å kartlegge hvilke spillere vi hadde å ta av, og hvordan nivået var på dem, på «Talentsamlingen» i august 2011, og videre på regionale samlinger gjennom høsten, konkluderte vi raskt med at forsvarsspill var viktig å ta tak i. (Dette var i og for seg ikke overraskende, det stemte godt overens med erfaringene fra teamene som startet med kullene før oss.) Vi så masse gutter som hadde gode ferdigheter fremover. Det var stor fart, gode skudd, bra finter – det å lage mål var viktig og gøy. Det å hindre målene virket imidlertid ikke å ha samme status. Med dette som utgangspunkt var ingen tvil om at det defensive måtte få en sentral plass da vi gikk i gang med arbeidet.

Fra start av var vi tydelige i budskapet på et par ting:

1. Skulle du med på landslaget måtte du kunne spille forsvar. Forsvarsspill var like viktig som angrepsspill.
2. Det var uaktuelt å bytte spillere forsvar-angrep på LM96. (Det er et prinsipp vi har holdt hardt på så langt.)
3. Forsvarsferdigheter måtte trenes på og prioriteres på samme måte som angrepsferdigheter.

All honnør til både spillerne og ikke minst de trenerne som har jobbet med dem i klubbhverdag og på regionalt nivå, for forsvarsspillet har det virkelig vært jobbet med. Veldig mange som har tatt store steg. Og fremfor har vi opplevd en utvikling på holdning, innstilling og interesse knyttet til det å være gode defensivt.

Tilnærmingen til forsvarsspillet på LM96 har først handlet om den enkelte spiller, deretter laget og det kollektive. Vi ventet lenge før vi i det hele tatt jobbet ett eneste minutt med å snakke system og rollefordeling i forsvar og har hele veien brukt klart mest tid på de individuelle tekniske og taktiske ferdighetene i forsvar.

Formasjonsmessig har vi vært opptatt av å tenke nytt og ikke gå rett inn i den tradisjonelle norske 6:0-tankegangen, hvor vi først må lære 6:0, ha det i ryggmargen og så kanskje, hvis vi rekker, gjøre et halvhjertet forsøk på å lære oss noe annet.. Vi startet i andre enden og har jobbet masse med å lære oss å spille 3:2:1. Tanken bak det har vært sammensatt. For det første tror vi at det jobbes så mye 6:0 rundt omkring i norsk håndball, at det skal vi alltids klare å lære oss (hvilket har vist seg å stemme bra så langt). For det andre har vi tenkt at jobbing med 3:2:1 gjør oss bedre individuelt i forsvar, blant annet tøffere i duellspillet og tryggere med et større område å dekke (en teori jeg fremdeles tror sterkt på). Og for det tredje har det vært et håp om at vi ved å beherske et offensivt forsvar også blir bedre til å spille angrep mot denne type forsvar (om det slår til gjenstår fremdeles å se).

I arbeidet med forsvarsferdigheter har jeg vært opptatt av å konkretisere hva det faktisk er vi skal kunne, hva som skal forbedres og hvordan det skal jobbes med. Litt for ofte synes jeg at forsvarsspill blir redusert til et spørsmål om innsats og vilje. Bra forsvar = innsats. Dårlig forsvar = for dårlig innsats.. Innsats er opplagt en viktig komponent i et godt forsvar, men selvsagt er det ikke så enkelt at løsningen alltid er å ta mer i.

Som et eksempel på denne tankegangen laget jeg et dokument som beskrev individuelle krav til forsvarsferdigheter på LM96. (Legger ved selve presentasjonen i bunnen av innlegget.) Her definerte jeg følgende grunnprinsipper for hvordan vi skulle tenke forsvar:

• "Forsvar er det beste angrep."
• Vinne ballen hvis vi kan.
• Krigermentalitet. Det er vondt og slitsomt å møte Norge.
• Gode individuelle ferdigheter.
• Gode til å lese spillet.
• Aldri noen som hviler.
• Beherske flere formasjoner.

Andre får være dommere – men jeg tror, og håper, at det er mulig å se igjen noen av disse av punktene når LM96 spiller kamp.

Videre understreket jeg at følgende var avgjørende for å bli en god forsvarsspiller: "Innstilling til det å spille forsvar. Forsvarsspill er ferdighet på samme måte som angrepsspill og stiller krav til teknisk register, taktisk forståelse og fysisk kapasitet."

Og at… "Utgangspunkt for hensiktsmessig forsvarsspill er ..

..å finne rett posisjon i forhold til motspillere, medspillere og ball (krav til forflytning, og krav til taktisk forståelse).

..å finne en god grunnstilling å jobbe ut ifra (krav til beredsskapsstilling).

..å velge rett teknikk i rett situasjon (krav til tekniske ferdigheter, må kunne snappe, feie, takle og blokke, og krav til taktisk forståelse)."

Deretter definerte jeg det vi kan kalle for arbeidskrav:

1. Hva bør du kunne?
   - Beredskapsstilling.
   - Forflytning.
   - Takling.
   - Snapping.
   - Blokkering.
   - Ta ballen i stuss.
   - Prioritet i forsvarsspillet: 1) Vinne ballen. 2) Takle. 3) Blokke.
   
2. Felles fokusområder.
   - Legge vekt på å ha balanse og kontroll i alle bevegelser («kontakt med gulvet»).
   - Bred beinstilling når du takler.
   - Stenge for løp, forsvare rom.
   - Vinne ballen.
   - Offensiv blokkteknikk (bevegelse fremover mot skytter / ball når du blokker) som førstevalg.
   - Ta en forsvarsoppgave når ballen er et annet sted.
   - Lese (og løse) situasjonen som «kan» oppstå før den oppstår.

Og til slutt noen forslag til hva den enkelte kunne gjøre for å bli bedre i forsvar:

• Bruk hver trening til også å trene forsvar. Meld deg alltid frivillig til å spille forsvar. Gi maksimalt i hver eneste duell. Vær bevisst på hva du trener på.
• Bedre fysikk gjør det lettere å være god i forsvar (styrke, utholdenhet, hurtighet).
• Tren forsvarsferdigheter også som egentrening.
• Se mye håndball – og studer hva spillerne som spiller i samme posisjon som deg gjør i forsvar.
  Hvilke teknikker bruker de? Hvordan plasserer de seg? Hvordan forflytter de seg? Hvordan ser det ut når de takler? Hvordan løser de en linjespiller som setter sperre? Hvordan ser det ut når de blir utfordret med en finte?
• Tenk over hva som er dine kvaliteter og muligheter og hva som er dine utfordringer og begrensninger som forsvarsspiller.
• Se på forsvarsferdigheter på samme måte som du ser på angrepsferdigheter.

Hvilken effekt slike ting har kan man selvsagt aldri vite. Men jeg har tro på at det å definere tydelig hvordan vi tenker og forsøke å være så konkret som mulig både hva vi vil jobbe med og hvordan vi skal gjøre det er et bra utgangspunkt for fremgang. La meg understreke at et slikt dokument først og fremst er et nyttig verktøy for meg som trener, et slags kart som sørger for at det blir en sammenheng i hvordan vi jobber.  

For å gå litt videre på dette med konkretisering har vi det siste halvåret fokusert på tre hovedpunkter når vi har snakket om og trent på forsvarsspill, igjen med utgangspunkt i den enkelte spiller – uavhengig av formasjon og struktur:

1. Fullfør flere taklinger slik at det blir brudd i spillet.
   Vi opplevde (og opplever fremdeles) at vi ofte gjorde gode forsvarsaksjoner, men ble litt for "fornøyd" med å ha kontroll og lot spillet gå videre i stedet for å gjøre «det lille ekstra» som gjerne fører til et brudd. Dette fører gjerne til at selv om du hadde kontroll, så fikk lagkameraten din to pasninger lenger borte problemer..
   
2. Vær tøffere med spiller som ikke har ballen.
   Kanskje den største forskjellen fra å spille yngrehåndball i Norge (regionsserie, Bringserie etc..) og å spille internasjonale kamper (eller seniorhåndball  etter hvert som det blir aktuelt) er det forsvarsspillet som må gjøres mot dem ikke har ballen. For eksempel: Linjespiller må «jobbes med» kontinuerlig, lenge før han for ballen eller har satt den avgjørende sperren, overgangsspillere må forstyrres og forsinkes. Kort sagt, særlig området innenfor 9 m må vi bestemme over, og det må koste for motstanderen å bevege seg der inne.
   
3. Ta ballen når vi kan.
   Vi ønsker forsvarsspillere som hele tiden er på jakt etter ballen. Det vil si at man jobber aktivt med å lese spillet og se etter mulighetene for vinne ballen.  Vi skal ikke være ukritisk og «stupe» ut i situasjoner med for høy risiko, men når sjansen kommer skal vi være rå på å benytte den. Her tenker vi både på å snappe ballen, slå vekk stussen hvis motstander spretter ballen foran og å få en finger på et innspill.

Disse tre, relativt enkle, arbeidsmålene har vi pratet masse om og repetert til det kjedsommelige både på landslagssamlinger og på regionale samlinger, på treninger og i møterommet. Vi opplever (ikke uventet og heldigvis) at det å si ting mange nok ganger og jobbe systematisk med det over tid gir resultater og vi synes vi ser igjen noen av de tingene vi fokuserer på stadig oftere.

La meg avslutte dette innlegget med noen gode eksempler knyttet til de tre arbeidsområdene jeg nevner over.

Eksempel 1: Fullfør taklinger slik at det blir brudd i spillet.

Et moderne forsvarsspill er avhengig av å få laget visst antall brudd i spillet. På LM96 teller vi hvor mange frikast vi lager. Det generelle kampmålet er å alltid ha over 20, og klare rundt 30 hvis vi spiller 3:2:1. Rekorden er 35.

Eksempel 2: Forsvarspill mot spillere som ikke har ball.

Her synes jeg vi jobber bra med linjespiller i forkant, noe som hjelper oss å få nødvendig høyde og gjør det lettere å også få "treff" på bakspilleren når han satser.

Eksempel 3: Ta ballen når vi kan.

Bra eksempel på det å lese spillet og gå inn og vinne ballen når innspillet kommer.

Eksempel 4: Ta ballen når vi kan.

Strålende forsvarsspill i min bok. Jeg ønsker meg flere norske kantspillere som blir gode til dette!

Eksempel 5: Summen av alt..

Seks spillere som jobber aktivt og er aggressive. Bra forsvar også mot dem som ikke har ballen (blant annet begge linjespillerne). Mange som forsøker å lese spillet og prøver å lukte om det er mulig å ta ballen. Vilje til å takle og ta duellen. Da blir det ofte som her – ikke perfekt, men man vinner ballen likevel.

For de spesielt interesserte kan dokumentet som er grunnlaget for mye av denne teksten lastes ned fra denne linken: https://www.dropbox.com/s/o5o96ghsi75hyfy/LM96%20Forsvarsspill%20-%20individuelle%20krav.pdf

Hvordan slår vi Island?

Med en god kamp mot Østerrike og et nestenuhell mot Brasil er Norge på VM-sporet igjen. Vi er videre til mellomrunden, spenningen nå er om det blir med null eller to poeng. Skal drømmen om semifinale leve er det mye som tyder på at vi trenger å få oss to poeng mot våre venner fra Island.

Kampen mot landet som egentlig burde vært en del av Norge fremdeles (..) blir imidlertid en stor, stor utfordring. Det er fullt mulig å vinne, for all del, toppnivået vårt er høyt nok til det, men det vil kreve en prestasjon opp mot maks. Island har et lag med så mye kvalitet og som ikke minst virker så riktig satt sammen at det ikke vil være noen bombe om de går hele veien i dette mesterskapet og tar sin første tittel.

Hva er det så som gjør dem så gode? Hvilke kvaliteter må vi stoppe? Og hvilke svakheter kan vi utnytte?

I bunn for Island ligger en herlig innstilling. Bortimot samtlige islendinger er utenlandsproffer og tjener til dels gode penger på idretten sin, men man får likevel et inntrykk av at det å spille med flagget på brystet betyr enormt mye for dem.  Følg med hvordan de ofrer seg for enhver ball som ligger på gulvet… Under kampen mot Brasil var det en illustrerende situasjon noen minutter før slutt: Kampen var kjørt for lenge siden, kantspilleren Olafson stod og sov litt og tapte en retur (så vidt jeg kan huske den første de tapte på to kamper), den brasilianske kantspilleren plukket i stedet opp ballen og gjorde mål. For å si det slik: Den godeste Olafsen fikk så ørene stod rett ut, både av trener Gudmundsson og tre-fire medspillere. Tipper han tok neste retur som kommer ut i hans sone…

Taktisk er Island et av de lagene som er flinkest til å tilpasse seg motstanderen. Særlig defensivt legger de opp sin strategi i forhold til hvilken motstander de møter og har en stor “verktøykasse” å plukke fra. De bruker mye tid på forberedelser og analysearbeid og har spillere som evner å endre handlingsmønster både fra kamp til kamp og underveis i en enkelt kamp. I forsvarsspillet står de stort sett 6:0, men kan skifte mye på hvordan de spiller 6:0. Veksler gjerne underveis på hvor langt frem de går og på hvem som går frem. De sentrale forsvarsspillerne er meget dyktig en mot en og er ikke redd for å stå alene med rom rundt seg, det gjør at Island hvis de ønsker kan spille et veldig utgruppert og aggressivt 6:0. Så langt i dette mesterskapet har dette vært et kjennetegn ved Island. Vær forberedt på at de har sett hva vi fikk problemer med mot Ungarn og at de vil ha fokus på å lage mye brudd mot oss og ødelegge rytme og flyt i vårt spill!

Fremover er islendingene ballsikre, også i stor fart, og gode til å oppfatte situasjoner og velge rett løsning med kort tid. Utvilsomt et suksesskriterie i moderne håndball.

Bakspillerrekken består av evigunge Olafur Stefanson på høyre bak. En vidunderlig håndballspiller som aldri har dårlig tid, som alltid har flere alternativer, som nesten alltid velger riktig og som er en mester i å spille den avgjørende pasningen. Studer hans timing og hans avstand til forsvarsspilleren! Som alternativ til Stefanson finner vi målmaskinen Alexander Pettersson (som står kant hvis Olafur spiller), en meget eksplosiv spiller som alltid er farlig. I midten er det stort sett Snorri Gudjonsson som styrer butikken. Også han en håndballspiller med stor H, ikke spesielt høy til å være bakspiller (“bare” 187 cm høy og 86 kg), men med spillehode og tempo som kompenserer. En ekte playmaker. På venstre bak finner vi Arnor Atlason og Aron Palmarsson. Begge to er svært gode spillere, de kan skyte både når de går rett mot toer og når de kommer innover i banen, og er heller ikke så verst til å gå utover. Palmarsson er født i 1990, er allerede inne i sin andre sesong i Kiel og er kanskje verdens beste spiller i sin aldersklasse. På kantene finner vi Gudjon Valur Sigurdsson på venstre, en spiller i ypperste verdensklasse som stort sett ikke gjør annet enn å score mål (26 mål på de fire første kampene, uten å ta straffekast), og nevnte Pettersson eller Thorir Olafsson – begge to sikre målscorere.

Jeg håper Robert og Zeljcos “gameplan” på torsdag inneholder noen av de følgende punktene:

1. Stå i mot Islands kontrings- og ankomstspill. Direktekontringene unngår vi først og fremst med å være disiplinert i angrep (ikke gi fra oss ballen i “feil” situasjoner). Ankomstene unngår vi ved å ha stor innsatsvilje i returløpet (fra alle seks) og samtidig etablere forsvaret så tidlig som mulig. Det kan være lurt at vi ikke løper helt ned til 6 m, men i stedet snur oss litt høyere i banen og får oversikt. Vi må være forberedt på at Island gjerne kommer med to linjespillere i sin ankomst, så det er viktig at får “fanget opp” de - gjerne ved at vi blir stående på 8-10 meter med både toere og treere og hindrer linjespillerne å løpe bak oss (dytter dem ut igjen), på den måten kan vi sabotere timingen i det Island ønske å få til. Alle frikast vi kan lage både i returfasen og i de første sekundene etter at vi er tilbake i forsvar er gode å ta med.
   --> Kan vi klare å stå imot Island i første og andrebølgen tror jeg vi har en veldig god mulighet til å stoppe dem på rundt 25 baklengs – da er vi i nærheten av å vinne.
   
   
2. Løsninger mot Islands forsvarsspill når de kommer langt frem og søker mye brudd: Være bevisst på å holde bredde og dybde i spillet. Bakspillerne må jobbe for å sette opp kantene og samarbeide med linjespiller. Linjespiller må variere plasseringen sin og gjøre det vanskelig for forsvarsspillerne å “ta vekk” mulighetene for innspill. Videre er det viktig at bakspillerne ikke satser hver gang, men heller går 100% når de først får rett avstand til forsvarsspilleren og timingen sitter. For våre playmakere (Børge Lund og Vegard Samdahl) blir det viktig at vi varierer valg av spill, og at vi både jobber med “store” bevegelser og med mindre samarbeid to og to.
   --> Viktig at vi på forhånd “vet” at Island ofte varierer og tilpasser sitt forsvarsspill underveis.
   
   
3. Bruke eget kontrings- og ankomstspill. Ingenting er mer effektiv mot lag som vil kontre mye enn å kontre selv… Island bytter alltid minst en spiller, ofte to. De er imidlertid gode til å bytte og blir dermed sjeldent straffet for det, men jeg mener likevel at det her ligger mye muligheter for å skape problemer for dem. Det at Island vil ha inn minst en mann i sitt midtforsvar burde passe bra til det ankomstspillet som jeg vet Norge ønsker å jobbe mye med: Ballen inn til Børge Lund i midten, la han drive opp og sette trykk, og velge løsning. Jeg mener ikke at vi skal stresse opp tempoet og ta halvsjanser i ankomsten, men ved å trykke etter kan vi for det første få gode muligheter og for det andre kanskje hindre Island i å bytte. Kan vi tvinge dem til ofte å måtte stå med “feil” spillere i forsvar vil det være forstyrrende for deres strategi.
   --> Hvis vi kan få følelsen av at vi styrer tempoet i kampen og har kontroll på begivenhetene får det lille mentale overtaket som kan være avgjørende.
   
   
4. Tørre å bruke laget med det mål at vi skal ha våre beste folk “fresh” de siste 10-12 minuttene av kampene, det er da det skal avgjøres. Jeg håper vi får se at vi hviler de fleste ett minutt eller tre midtveis i førsteomgang, ikke alle samtidig, men med en plan. Bakover har nå Einar San Koren vist at han er ordentlig i gang, så han kan fint gå inn å avlaste både som toer og treer (eller ta over hvis noen ikke fungerer), det gir oss litt ekstra å jobbe med. Fremover har vi Kjelling, Strand, Lund, Mamelund og Samdahl bak i banen som er i gang – tror det vil være fornuftig at i hvert fall alle de har vært på noen minutter i løpet av førsteomgang. På samme måte håper jeg man bruker Frank Løke for Myrhol fremover i noen perioder (selv om Myrhold er en maskin blir det en voldsom belastning å spille 60 minutter begge veier med den rollen han har). Så får disponeringene utover i andreomgang heller bli ut i fra hvem som har dagen, hvordan kampbildet er etc.
   --> Skal vi vinne over Island må vi være offensive og tøffe i hodet, også fra benken!

Jeg håper Norge spinner videre på gode kollektive erfaringer fra kampen mot Østerrike og opplevelsen av å avgjøre en jevn kamp mot Brasil, og at samtlige kobler inn det siste giret. Spiller vi opp mot vårt potensial så blir dette en jevn kamp som skal avgjøres de siste 10 minuttene – slik det er med gode håndballkamper – da gjelder det bare å være kald i hodet og “ta det”.

Er det lov å drømme om følgende klimaks på kampen? Uavgjort 25-25.. Norge tildeles straffekast i det tiden går ut.. Håvard Tvedten går frem.. Og avliver myten om at han ikke tåler å ta ansvar under press..

Fra himmel til helvete på 60 minutter – hva skjedde egentlig?

Kjersti Grini blogger fra sofakroken under VM (http://kjerstigrini.tv2blogg.no/article2120405.ece) og etter den skuffende vendingen i kampen mot Ungarn gir hun de norske spillerne det glatte lag. Bloggen til Grini er interessant nok den – bare synd hun velger å skrive som en gjennomsnittlig interessert supporter med etterpåklokskap som sitt viktigste verktøy, og ikke det hun er, en tidligere toppspiller som helt sikkert kunne gitt oss spennende perspektiver fra spillerens ståsted. For faglig sett er jeg lite imponert over nivået i “analysen” til den såkalte “eksperten”.

Påstand nummer en: “Konsentrasjonen svikter i forsvarsspillet.”
Dårlige håndballtrenere har to forklaringer når forsvarsspillet ikke fungerer – enten er det for dårlig konsentrasjonen eller så er det for dårlig innsats. Det er selvsagt altfor enkelt. Forsvarsspill er tekniske, taktiske og fysiske ferdigheter, det er individuelle dueller, det er samhandling mellom flere spillere og det er kollektive system. Og ikke minst er det spill og motspill – når vi velger noen prinsipper for spillet vårt vil motstanderen prøve å løse det med sine ideer, som igjen gir oss nye utfordringer, og slik lever det taktiske spillet i kampen.

Ja – vi hadde problemer på høyre toer mot Ungarn, som vi også hadde i perioder mot Japan. Hvis det var så enkelt at Erlend Mamelund kunne konsentrert seg litt mer, så hadde han løst det, så hadde han selvfølgelig gjort det. Derimot er det tydelig at Mamelund ikke er helt komfortabel i rollen, særlig når han blir utfordret utover i banen. I og for seg kanskje ikke så overraskende, all den tid han ikke spiller i denne posisjonen i klubblaget (og også på landslaget har han stått mye som treer når Børge Lund ikke har vært med). I tillegg synes jeg ikke Lars Erik Bjørnsen er dyktig nok i vurderingene på når han skal komme oppunder og hjelpe.

Jeg mener Mamelund bør jobbe med å ha litt mer høyde i utgangsposisjonen sin når han blir. Videre bør Bjørnsen være flinkere til å holde seg utenfor målfeltet, prøve å lure angrepsspillerne mer (skape usikkerhet for bakspilleren på hvor han er), samt være tydeligere på å tette hullet helt når han først kommer oppunder (så får vi noen brøyt med oss der, i stedet for at det blir straffe hver gang).

Jeg vet at den norske benken selvsagt så disse problemene både mot Japan og i går, og at de har forsøkt å korrigere. Men noen ganger får man det ikke til, timingen sitter ikke. Slik er det av og til..

Foruten problemene på høyresiden synes jeg vi gjør en meget god forsvarskamp mot Ungarn. Treerspillet med Lund og Myrhol er strålende, Kjelling løser sine oppgaver bra og Erevik står en god kamp i mål (redningsprosent på 39).

Påstand nummer to: “De norske guttene står angrepsspill og spiller hver for seg.”
Alle lag som ikke fungerer ser ut som de spiller en og en, og det er et klassisk kjennetegn med det norske laget at bakspillerne blir gående lenger og lenger med ballen når rytmen i spillet ikke sitter. Men hva er det egentlig som skjer? Hvorfor går vi fra å spille tilsynelatende strålende angrepshåndball før pause til å slite oss til syv scoringer i de siste tretti?

At det norske laget spiller superkollektivt før pause og går en og en i andreomgangen er feil. Stort sett alle angrep, også etter pause, har en kollektiv start og en intensjon om hva de vil oppnå. Det er de samme bevegelsene som skaper champagnehåndball før pause som går i stå når kampen snur.

Dette kampbildet har vi imidlertid sett før. Det Ungarn gjør er at slipper seg mer og mer løs fra sin utgangsformasjon i forsvar, bestemmer seg for å komme tidlig frem på våre bakspillere og prøve å lage brudd og samtidig pakke mye folk rundt linjespiller hele tiden. De ofrer i stor grad kantposisjonene, satser på å rive i stykker tempoet i vårt og spill og sjanser på at vi ikke klarer å vende ballen ut til Tvedten og Bjørnsen.

At vi går i denne fellen er dessverre ikke overraskende og ikke nytt. Det er omtrent akkurat det samme som skjer for eksempel mot Danmark i EM i fjor. Når motstanderen løser våre skyttere og vår linjespiller gjennom å komme mye lenger frem enn vi er vant til mangler vi den taktiske dimensjonen til å finne den neste løsningen i spillet vårt. Vi kunne avgjort kampen i går med å spille bevisst på å sette opp kantspillerne.

Uten sammenligning for øvrig så ser vi mye av de samme problemene når vi er ute og spiller med yngre landslag og møter lignende utfordringer (aggressive og offensive forsvar som er dyktige en mot en og legger mer vekt på duellen og mindre vekt på samhandlingen enn vi er vant til). Det som skjer i kampen mot Ungarn er ikke helt ulikt det vi røk på med juniorlandslaget da vi ble utspilt av Slovenia i en avgjørende kamp i VM-kvalifiseringen nylig. Så her har vi en felles faglig utfordring i norsk håndball!

Påstand nummer tre: “Hedin får brukt få spillere i denne kampen.”
Tja… Han tester Christoffer Rambo før pause, og gir ham sjansen på nytt i andreomgang (spiller til sammen 8 minutter). I begge periodene kommer Rambo aldri ordentlig inn i det, han ser ikke ut som han finner timingen helt og han har flere gode muligheter for han bør skyte men velger å slippe ballen fra seg. Helt rett vurdering av Robert å ikke bruke ham mer slik jeg ser det. Videre bytter han på Espen Lie Hansen mot slutten av første omgang, men han får kun noen få minutter – det byttet synes jeg muligens kunne kommet litt tidligere i omgangen (bedre å hvile Kjelling noen minutter midt i omgangen og se om Lie Hansen kommer i gang, enn å gjøre det mot slutten av omgangen). I andreomgang velger han å satse på Kjetil Strand i stedet for Lie Hansen når han hviler Kjelling, helt grei vurdering. Strand spiller 4-5 angrep, men er ikke i nærheten av å komme til – synes han virket preget av manglende kamptrening (har vel heller ikke trent all verdens med håndball de siste ukene), skjønner veldig godt at han blir plukket av igjen når ikke kommer i gang og i tillegg ser rusten ut. Vegard Samdahl får sjansen på slutten, samt et kort innhopp i undertall før pause. Hadde kanskje ikke vært dumt å gi Børge Lund noen minutter på benken i løpet av førsteomgang og midt i andre, han har stor belastning og vi hadde trengt ham mest mulig fresh de siste ti minuttene.

Å være lagleder er en balansekunst og forskjellen mellom å være klovn og geni kan være ørsmå. Etter en kamp som den Norge hadde mot Ungarn er det verdens enkleste øvelse å sage i stykker disponeringene fra benken og peke på alt man kunne, skulle og burde gjort. Etterpåklokskap… Jeg mener vi må se på tanken bak valgene som gjøres og på forutsetningene man har å jobbe med, mer enn på selve resultatet, hvis vi skal gjøre en faglig interessant vurdering av laglederjobben. Min oppfatning er at Robert prøver på mange av de riktige tingene i går. Han forsøker å få i gang flere bakspillere, men plukker dem raskt av når det er få tegn på at de har dagen. Han og teamet har tydelig gjort gode forberedelser og står godt i mot det Ungarn kommer med. Og jeg er sikker på at han ser problemene som oppstår fremover, uten å lykkes med å finne “nøkkelen”.

De taktiske utfordringene til Norge går etter min mening på helt andre ting enn om enkeltspillere burde fått mer eller mindre tillitt. Den ene er, som jeg har vært inne på, den dimensjonen i spillet som kreves for å løse det forsvaret Ungarn møter oss med de siste tyve minuttene. Der mangler vi noe på ferdigheter, først og fremst som lag. Jeg har vanskelig for å se hvilke enkeltspillere som skulle kommet inn og løst det bedre enn de som stod. Den andre utfordringen som synliggjøres er hvor tynt besatt vi er defensivt. Så lenge Kjetil Strand, Christoffer Rambo, Frank Løke og til dels Espen Lie Hansen (ta gjerne med Eivind Tangen for den del) ikke er gode nok til å stå forsvar i denne type kamper, og Vegard Samdahl kun kan stå toer blir det et puslespill når man skal begynne å bytte. Det blir gjerne behov for både et og to bytter (noe vi ofte har blitt straffet for), og det blir fort vurderinger av typen “hvis den og den skal spille, så må den og den også spille for å være dekket bakover etc..”… Det er heller ingen tvil om at savnet av en klar og tydelig forsvarsgeneral (Stian Vatne) er stort – belastning på Bjarte Myrhol og Børge Lund blir voldsom over 60 minutter…

Forhåpentligvis kan Kjersti Grini i neste blogg ta utgangspunkt i hvordan man tenker som spiller i en gitt situasjon, det hadde vært langt mer interessant enn intetsigende forenklinger som konsentrasjon og innsats…

Til slutt: For de som er genuint håndballinteresserte og som ikke så oppgjøret Østerrike – Japan i går. Gå inn på TV2 Sumo og nyt kampen. Garanterer en fantastisk håndballopplevelse!

Hvem vinner VM?

Håndball-VM ble kastet i gang med en oppskriftsmessig seier til Sverige over Chile i går, og hvilken anledning passer vel bedre til å sparke i gang bloggen igjen? Starter med en kort vurdering av hvem jeg tror på i årets mesterskap. Hvem er favoritter? Hvem kan overraske? Hvem blir årets skuffelser?

Fra gruppe A vil det være en gigantisk bombe om ikke Frankrike, Spania og Tyskland går videre til mellomspillet. Frankrike er ikke fullt så fryktinngytende som tidligere, skader på blant annet Daniel Narcisse og Guillaume Gille gjør at mye ansvar vil falle på Karabatic. Med kanskje verdens målvakt og definitivt verdens beste forsvar kommer imidlertid Frankrike til å spille gjerrig og slippe inn lite mål. Spania har også et meget sterkt lag, var nære på å være tilbake i “semifinaleselskapet” i EM i Østerrike og har utvilsomt potensial til å gå veldig langt om de får flyt. Jeg tipper Frankrike går videre med fire poeng, Spania med to og Tyskland med null.

I gruppe B har mange såkalte eksperter hevdet at Norge har en lett vei inn i mellomspillet. Jeg er ikke så sikker på det. I mine øyne er dette den puljen hvor det kan bli jevnest kamp om de tre øverste plassene, ser ikke bort fra at dette blir “dødens pulje” i mesterskapet… Island stiller som puljefavoritter på papiret. Har et sterkt og rutinert mannskap med mye kvalitet som de kombinerer med klassisk islandsk “geist”. Norge har høyt toppnivå og kan slå alle på rett dag. Mange skader inn mot turneringen har skapt usikkerhet og det blir utvilsomt avgjørende at nøkkelspillere (i første rekke Ege, Lund, Myrhol) holder et helt mesterskap – særlig defensivt er det ujevn kvalitet i troppen. Når det gjelder Ungarn har jeg ikke full oversikt på hvor de står i øyeblikket, men er alltid et sterkt lag og en tøff utfordring både for Norge og Island. Jokeren i gruppen er Østerrike. Viktor Szilagyi og hans lagkamerater gjorde et sterkt EM på hjemmebane i fjor og har fortsatt fremgangen under sine nye trener Magnus Andersson. Jeg så dem i EM-kvalifiseringskamp mot Tyskland i høst, der spilte de uavgjort og var meget uheldig som ikke vant. Blir ikke overrasket om de spiller jevnt både med Island, Norge og Ungarn. Mitt tips er Island, Norge og Ungarn videre med to poeng hver, samt at Østerrike er i nærheten i alle de tre nevnte kampene – uten at det holder helt inn.

Danmark spiller på “hjemmebane” i Malmø i gruppe C, noe som utvilsomt vil være en fordel for dem. Danskene har lag med stor kapasitet, blant annet har vel Mikkel Hansen vist seg som en av Europas beste skyttere denne sesongen, jeg tror imidlertid det blir avgjørende for dem å få Michael Knutsen med (og i form) hvis de skal ha ambisjoner om semifinale. Videre i denne gruppen finner vi et alltid sterkt Kroatia som har klart å gjennomføre et generasjonsskifte på en imponerende måte – jeg forventer at Domagoj Duvnjak (født 1988) får sitt definitive gjennombrudd som internasjonal “superspiller” i dette mesterskapet. Outsider for en semifinaleplass er Serbia som stiller med en bakrekke på ypperste nivå – men kjenner vi dem rett så mangler det kanskje også denne gang noe på moral og disiplin når det tetner seg? Obs obs… Kampen Kroatia – Serbia bør kunne bli en indrefilet tidlig i turneringen… Jeg tror de tre nevnte lagene går videre med to poeng hver (Kroatia ofte litt “slow starter”).

I gruppe D har Sverige fått en grei vei inn i mellomspillet. Verken Chile, Argentina, Slovakia eller Sør-Korea skal være gode nok til å true de gule og blå på hjemmebane. Da gjenstår Polen og her tror jeg ikke Kim Andersson og kompani rekker til. Jeg tror i det hele tatt ikke Sverige har tilstrekkelig med kvalitet i mannskapet til å matche de aller beste lagene når det skal kjempes om semifinaleplass, jeg mener de mangler for mye i forhold til topp internasjonalt nivå i flere posisjoner (målvakt, venstre bak, midtre bak og linjespiller). Et pluss er det imidlertid at de har tatt inn igjen Magnus Järnemyr som forsvarssjef – veldig vanskelig å forstå at han har vært “iskald” i forhold til det svenske landslaget over lang tid. Jeg tipper altså Polen videre med fire poeng og Sverige videre med to poeng. Kampen om den siste plassen kan bli noe av det mer åpne i innledningsspillet – kan vi håpe på den eneste ikke-europeiske representasjonen i mellomrunden ved at Sør-Korea eller kanskje Argentina klår Slovakia?

I mellomspillet blir det som vanlig uhyre små marginer som skiller mellom semifinaleplass og spille om kjedelige syvende eller niendeplasser  (selv om vi skal merke oss at en plass blant de syv beste, så vidt jeg har forstått, gir rett til å spille kvalifisering for OL i London). Et mål her eller et mål der, en dommeravgjørelse for eller mot, stang inn eller stang ut.. I VM for to år siden sa vi alle sammen at Norge MÅTTE ha med seg fire poeng inn i mellomspillet for å ha mulighet til semifinale. Laget gikk inn med null og var så den ene ballkontrollen mot Polen fra å spille om medaljer… Så hva som skal til og ikke skal til, hva som blir avgjørende og ikke avgjørende, skal man være en særs god spåkone for å være bombastisk på. Men jevnt blir det..

Mine favoritter fra gruppe A/B blir Frankrike og Spania, med Island som den største utfordreren. Håper selvsagt på Norge, og tror som sagt at vi kan slå alle på rett dag, men jeg har vanskelig for helt å tro at vi skal klare å være så gode over så mange kamper som vi kommer til å behøve for å bli blant de to beste i dette meget krevende selskapet. Hvis vi kommer blant de syv beste og får mulighet til å spille om en OL-plass mener jeg det vil være et godkjent resultat. Konklusjon: Frankrike puljevinner, Spania nummer to.

Fra gruppe C/D holder jeg Polen og Kroatia som de største favorittene, med Danmark som outsider. Polen vinner puljen, Kroatia tar andreplassen.

Det gir oss semifinalene Frankrike – Kroatia og Spania – Polen (bare å glede seg!). Hvem som står igjen til slutt blir kun tipping, men jeg har en magefølelse på at det ikke blir Frankrike. Vanskelig å begrunne det faglig, men om ikke annet kjennes det som om det er noen andre sin “tur” nå. Selv for verdens beste lag er det mye som skal klaffe for å vinne, og at et lag skal vinne fire mesterskap på rad? Nei, jeg tror ikke det blir “les bleus” denne gang.

Så hvem vinner da? Er det Kroatia sin tur igjen? Eller går spanjolene hele veien og tar sitt andre VM-gull?`Tja… Kanskje er det duket for at Bogdan Wenta og hans polske bombeskyttere tar det siste steget? Ja, hvorfor ikke – de har vært veldig nære på i flere mesterskap på rad, de har toppspillere i alle posisjoner og de har en av de aller beste målvaktene. Jeg går for det.. Mitt offisielle VM-tips er at Polen tar gullet, Kroatia tar sølvet, Frankrike bronsen og Spania blir nummer fire. I kampen om femteplassen møtes Danmark og Island, den vinner danskene. Da lukter det Norge – Sverige i en særdeles viktig og prestifylt kamp om syvendeplassen, den vinner selvsagt vi!

Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med dine tips, eventuelt til å slakte mine…

Postenligaen herrer 2010-2011

Håndballbloggen ble opprettet for et drøyt år siden og det første innlegget var en vurdering av forrige sesongs eliteserie for herrer. Følger selvsagt opp med en vurdering av sesongen som kastes i gang denne helgen.

Generelt tror jeg også i år på en jevn liga, med svært mange tette oppgjør. Det er antagelig en bedre investering å satse lønnskontoen på den islandske banknæringen enn på å tippe sluttabell eller utfallet av enkeltkamper i denne serien. Imidlertid tror jeg det denne gang vil skille seg noe mer ut i topp og bunn, og at det laget som skal ta gull må ha en god del flere poeng enn de 31 som Drammen behøvde forrige sesong. Sannsynligvis vil vi få en seriemester med mer ”normal” poengsum for et gullag, det vil si fra rundt 35 poeng og oppover.

Jeg deler tabellen i fire sjikt. Jeg har tre medaljekandidater, to lag jeg utfordrer til de nærmeste utfordrerne, fem lag jeg mener må passe seg for ikke å havne i bunnstriden, men som også kan lukte på medaljekampen med full klaff og to lag jeg tror rykker ned.


I toppen tror jeg vi kommer til å finne Haslum, Elverum og Drammen. Ikke veldig originalt, jeg vet.. Men jeg mener disse tre lagene skiller seg ut både i kvalitet og ikke minst gjennom at de muligens tåler skader noe bedre enn de nærmeste konkurrentene.

Haslum

Klar gullfavoritt.

Har jobbet systematisk og målrettet med spillerutvikling gjennom flere sesonger og har veldig mange unge talenter som er i ferd med å ta steget opp som etablerte seniorspillere.

Har kombinert satsingen på sultne talenter med å hente hjem det jeg tror blir Postenligaens to beste spillere denne sesongen, Erlend Mamelund og Einar Sand Koren. Det er et kjempepluss for norsk klubbhåndball at to slike spillere igjen spiller i norske haller, og ikke minst det at de ikke er hentet hjem for å avslutte karrieren. Begge to virker fremdeles sultne og ambisiøse og har mål om å henge med i landslaget. Etter hva jeg hører har de virkelig bidratt til å heve standarden i treningsarbeidet i Haslum enda noen hakk.

Selv om de selvsagt vil merke eventuelle skader på Mamelund eller Sand Koren har de utvilsomt landets bredeste  tropp og stiller med to gode spillere i alle posisjoner. I tillegg til de innlysende profilene tror jeg Henrik Grøneng Nilsen får en god sesong, er nå varm i Haslumtrøyen og har bedre spillere rundt seg, samt at Henrik Westgård er tilbake og kommer til å score mye mål, selv om kanskje spilletiden blir noe mindre enn han har vært vant til.

Stabil og langsiktig profil på leder- og trenersiden. Særdeles dyktig fagmann i trener Tom Eirik Skarpsno. Jeg har tidligere rost Haslum for å ha is i magen og tro på eget konsept, selv om det går opp og ned i toppidretten.

Har flagget at de går for gull. Noe annet ville selvsagt vært feigt med den troppen de stiller med.

Elverum

Medaljekandidat. Jeg tror på sølvmedalje til laget fra de dype skoger.

Gikk høyt ut i fjor og skulle ta gull. Om det ikke ble et mageplask, så ble det vel i hvert fall en sesong som gikk i bølgedaler, men som tross alt endte med en historisk sølvmedalje og ikke minst et cupgull. Har vært noe mer forsiktig i inngangen til årets sesong, noe jeg tror er fornuftig.

Nykomlingen Andreas Rønneberg blir etter rapportene et spennende bekjentskap for det norske publikumet. Den finske playmakeren kommer fra spansk håndball og utfordrer / utfyller Steffen Stegavik i rollen som midtre bakspiller. En oppstilling som har vært brukt i oppkjøringen er Rønneberg i midten og Stegavik til venstre (i stedet for Lars Nordberg). En slik disponering vil gi Elverum et helt annet type spill enn de har stått for tidligere og gjøre dem mer uforutsigbar (ved å variere mellom å ha en typisk skytter og en typisk playmaker og å ha to playmakere på banen samtidig).

Kommer som vanlig til å bli vanskelig å ha med og gjøre hjemme i Elverum. Norges beste håndballpublikum betyr noen poeng ekstra over en sesong.

Har flere gode unggutter som er klare til å få sitt ordentlige gjennombrudd på elitenivå. Erik Toft (født 1992) kan fort bli et vel så aktuelt alternativ som venstre bakspiller som de nevnte herrene Stegavik og Nordberg i løpet av sesongen. På linjen håper og tror jeg at Magnus Gullerud (født 1991) får ordentlig tillitt. Magnus er en meget dyktig toveisspiller og etter min mening klart bedre fremover enn de andre alternativene som Elverum disponerer (jeg synes linjespillet, eller mangel på sådan, var  en svakhet i angrepsspillet til Elverum forrige sesong).

Drammen

Medaljekandidat. Jeg tipper bronse denne gang til forrige sesongs seriemester.

Selv om det selvsagt ville vært en stor opplevelse og erfaring for både spillere og trenere tror jeg Drammen totalt sett skal være ”glad” for at det ikke ble Champions League. Med det kjøret som da ville ventet i lange perioder både i høst og etter jul tror jeg ikke de hadde klart å henge med i toppen her hjemme. Nå ble det ”kun” EHF-cup og gjengen fra harrybyen kan konsentrere seg maksimalt om medaljekampen i serien.

Bakspiller Daniel Lindgren er kommet fra forrige sesongs overraskelse i Sverige, Drott (gikk helt til finalen hvor de til slutt tapte knepent for Sävehof). Etter rapportene blir det en god forsterkning både fremover og bakover. Antar at han kommer til å veksle med både Espen Lie Hansen i venstre bak og Gøran Sørheim i midten.

Målvaktsplassen er et lite spørsmålstegn. Jonas Degnbol (ligaens beste målvakt når han er skadefri og i form?) er ute (har ikke klart å få med meg hvor lenge). Den nye polakken er tydeligvis ikke av samme kaliber siden supervikar Lars Olav Olaussen er førstevalget i innledningen på sesongen.

Spiller en hurtig håndball med stor risiko i kontringsspillet. Satser på ”alt” og tar heller en tidlig avslutning for mye enn en for lite. Veldig effektivt når de lykkes, da straffer de motstanderne på alle feil. Sårbart når det ikke flyter. Det så vi tydelig forrige sesong, hvor det kunne svinge veldig også innad i kampene.

Joakim Hykkerud blir også denne sesongen veldig viktig, både fremover og bakover. Heldigvis for Drammen ser granittblokken fra Kongsberg (eller der omkring?) ut til å være laget av noe spesielt. Sjelden skadet og orker mer enn de fleste. I tillegg en inspirator av rang og en herlig spiller å ha på laget, spillet med hjertet langt utenpå drakten.

Jokerdimensjonen for Drammen er selvsagt at Glenn Solberg har vist at han er villig til å bidra i kortere perioder om det skulle knipe alvorlig. Nå vet jeg jo ikke om det er aktuelt denne sesongen, men jeg regner i hvert fall med at Marinko fremdeles har nummeret hans lagret… Ingen dårlig ringevikar!


Når vi skal vurdere og ikke minst rangere lagene i det store mellomsjiktet, de som med flyt og en god sesong kan lukte på medaljer men som i en tilsvarende dårlig sesong, med mye skader og litt marginer mot, kan måtte kjempe i andre enden av tabellen, begynner det å bli vanskelig. Her er det vanskelig å legge all verdens tunge faglige argumenter til grunn for å tippe et lag oppunder medaljene eller nede i bunnstriden. Magefølelsen gir dog noen føringer og jeg plasserer Viking, Arendal og som de nærmeste utfordrerne til medaljefavorittene.

Viking

Stavanger er tilbake på elitekartet igjen, og der hører de selvfølgelig hjemme. Stavanger Håndball er historie, nå er det de gamle merkenavnene Viking og SIF (nyopprykket i 1. divisjon) som gjelder. Det ser ut til å ha generert ny interesse rundt herrehåndballen i byen som ut i fra tradisjonene skal ha minst et topplag.

Med Gunnar Blombäck i trenerstolen vet alle hva man får. En tydelig, direkte og krevende lederstil, med veldig klare rammer. Store treningsmengder, ikke  minst mye tøff trening, og en håndball med stort tempo og fokus på kontringer. Jeg tror det å få Blombäck tilbake til byen var rett mann på rett sted til rett tid. Det var behov for å rydde opp i kulturen som hadde utviklet seg over noen år, og en erfaren og tøff trener som kjører sitt løp uansett og ikke bryr seg hva folk synes er av og til helt riktig medisin.

Kjetil Strand er selvsagt et kupp. Og en attraksjon for Postenliagen som sådan, ikke bare for Viking. Strand er en målscorer av høyt internasjonalt format og det er ingen overraskelse om det blir satt noen nye scoringsrekorder i løpet av sesongen (mål i en kamp for eksempel?). Samtidig tror jeg Viking kommer til å være veldig avhengig av å ha ham på banen. Mitt tips baserer seg på at Kjetil Strand holder seg noenlunde skadefri og kan være med å bidra i de fleste kampene. Det er det på ingen måte gitt at han gjør.. Historikken viser at han er skadeutsatt og han har en spillestilsom gjør at får mange smeller i hver kamp han spiller. Forhåpentligvis har Viking lagt ressurser i et solid medisinsk apparat...

ØIF Arendel

Arendal gjorde en sterk førstesesong i eliteserien og endte på en overraskende fjerdeplass, kun et poeng fra medalje. Jobber målrettet og ser ut til å ha god entusiasme i lokalmiljøet rundt satsingen sin.

Har mistet mye erfaring etter forrige sesong. Preben Vildalen, Kjetil Øygarden, Harald Johnsen og Brede Pedersen (spilte andre halvdel) er alle borte. Først og fremst representerer disse veldig mange elitekamper og mye av den kunnskapen som ikke er så lett å forklare eller lære noen, du må ha gjort det før, stått i de situasjonene noen ganger for å vite hva som kreves. Spesielt Preben var særdeles viktig for Arendal i mange kamper i løpet av debutsesongen i eliteserien.

Jeg tror imidlertid at signeringen av Sven Medhus i mål er et kjempepluss. Forrige sesong sett under ett er det ingen tvil om at målvaktsspillet var Arendals svakeste kort, det endrer seg nå. Medhus kommer til å ta mange poeng for sørlendingene. Legg til at de nå har hatt André Jørgensen med hele oppkjøringen, fått ham enda bedre inn i spillet og systemene til Gautestad og i bedre fysisk forfatning, så tror jeg at det gjør at Arendal stiller styrket til sesongstart.

Er jevnt over et tung og guffent lag å møte. Gode bakover, tøffe duellspillere. Det koster å prestere mot Arendal.


Fra midten og nedover på tabellen tror jeg vi finner fem lag. Alle disse kan imidlertid med en god sesong og ikke minst lite skader lukte på plasseringer blant topp fem. Jeg tror likevel flere av dem skal få mer enn nok med å kikke seg over skulderen…

Follo

Et rutinert lag med solide, erfarne spillere i alle posisjoner. Vanskelig å spille mot, spesielt hjemme i Langhushallen. Et lag som ikke nødvendigvis ser best ut på papiret, ei heller det som spiller den vakreste håndballen, men de kan alle triksene i boken og sloss i hver eneste duell.

Har i tillegg flere relativt unge gutter som definitivt begynner å bli voksen og nærmer seg sin beste alder som håndballspillere. Magnus Jøndal (venstre kantspiller, født 1988) og Henrik Flack (venstre bakspiller, født 1987) er eksempler på spillere som ikke lenger er ”unge og lovende”, men som fremdeles er i god utvikling. Begge to er fast i rekruttroppen til Robert Hedin og ikke milevis unna å ta steget til enda større oppgaver (Magnus debuterte jo også på a-landslaget i vår).

Har mistet gode Erik Strøm, men fått en spennende erstatter i Steffen Berg Løkkebø  som har sprutet inn mål for Sandefjord de siste sesongene. Løkkebø er gode både som høyre bakspiller og høyre kantspiller. I tillegg er de forsterket med Elvijs Borodovskis. Den latviske bakspiller med en fortid i Malmø er etter Follos egen beskrivelse en meget sterk skytter. Vil danne et sterkt par sammen med Flack hvis han slår til. Spennende.

Bsk/Nif

Forrige sesongs store positive overraskelse blir spennende å følge i den såkalt ”vanskelig andresesongen”. I utgangspunktet ville det vært naturlig å tippe en tøff sesong når de nå ikke får muligheten til å slå nedenfra i samme grad som tidligere. Jeg tror imidlertid at guttene fra Bækkelaget/Nordstrand/Oslo S (..) klarer å stabilisere seg i midtsjiktet i eliteserien. Resultatene i oppkjøringen tilsier at laget er fullt på høyde med de andre lagene jeg tipper fra midten og opp og et steg foran de antatte bunnlagene (slo Oppsal klart i treningskamp, spilte uavgjort mot Haslum i en turnering etc.).

Har fått inn fornuftige forsterkninger. Per Egil Riddervold gir et bedre målvaktsalternativ enn før på de dagene da Emil Jungmann ikke får tak på ballene. Erlend Egeland er etter min mening et av Norges største forsvarstalenter og en mulig fremtidig forsvarssjef på landslaget og styrker Oslolaget i den fasen hvor de hadde mest å gå på. Har i tillegg hentet dansken Henrik Rosenkvist fra Lemvig, et ubeskrevet blad for meg.

Bækkelaget har en veldig fin miks av erfarne spillere, representer ved Henrik Eriksen, Fredrik Lundgren, spillende trener Michael Rehnquist etc. og unge, sultne gutter – blant annet Johannes Hippe, Simen Strømberg, Christian O’Sullivan, Anders Tverdal med flere. Hippe var forrige sesongs store komet og var med troppen som Robert Hedin tok med til VM-kvalifisering i Litauen før sommeren, riktignok uten å slippe til. Ingen bombe om debuten med de store guttene kommer i løpet av denne sesongen. Er også spent på om Emil Sundal kan få sitt gjennombrudd på seniornivå, høyrebacken på to meter har alle forutsetninger for å gå veldig langt og bør kunne utfordre Henrik Eriksen om spilletid i høst. Får han det til å løsne gir han Bækkelaget ytterligere en dimensjon i spillet.

Fyllingen

Bergens representant i eliteserien er blant de vanskeligste å plassere på tabellen. Stallen slik den ser ut på papiret er definitivt ikke dårlig, med alle på plass og i form har Fyllingen mannskap til å slå alle i Norge. Jeg synes likevel det er for mange spillere det hefter spørsmålstegn ved… For mange viktige spillere er skadet, i opptrening etter skade eller veldig utsatt for skader.

Magnus Dahl har gjort franskmann av seg og blitt profesjonell i Paris. Normalt sett burde det bety store utfordringer i målvaktsspillet. Når Fyllingen har fått en veltrimmet og topp motivert Jan Stankiewicz til å gjøre comeback på ”ordentlig” er imidlertid antallet redninger det minste Anders Fältnäs trenger å bekymre seg over. ”Jas” kommer til å gjøre en kanonsesong og er antagelig bedre nå enn da han ga seg i Fyllingen for et par år siden. Kantspillere i Postenligaen: Lykke til.

Fyllingen kommer til å variere denne sesongen. Veldig. Jeg ser for at de på sitt beste kommer til å spille et superaggressivt og tett forsvarsspill hvor de kriger for livet innover i banen og lar motstanderens kanter få skyte så ofte de vil, og satser på at Jas redder 50-70% fra de posisjonene. Forsvarsspillet kommer til å gi kontringer, og her tro jeg Fyllingen er på høyde med de beste i ligaen (tror ikke jeg er så langt unna hvis jeg tipper Haslum, Drammen og Fyllingen som de tre beste kontringslagene). Men jeg ser også for meg at de på sitt svakeste vil slite med å produsere i angrepsspillet sitt og bli hardt straffet for det.

X-faktoren ligger i hvorvidt vi likevel får se Svend Magnus Pettersen i gult og blått i løpet av sesongen… Om Anders skulle klare å overtale ham til et comeback er det ikke mer som skal for at Fyllingen kjemper om medaljene.

Runar

Runar er det eneste laget (så vidt jeg har kunne registrere) som åpent har uttalt at de frykter nedrykk. I utgangspunktet oppsiktsvekkende fra et lag som tok medalje i vår, men jeg tror det er en klok strategi fra Vidar Gjesdal. Han har mistet bortimot hele sentrallinjen sin, Christoffer Rambo, Jac Karlsson, Erik Aaberg og Peder Trevland. Ved å signalisere at dette kan bli en tøff sesong tror jeg Vidar prøver å realitetsorientere egne spillere og ledere og forberede dem på tøffe utfordringer utover høsten. Neppe det dummeste…

Jeg har likevel tro på at Runar kommer til å bite fra seg. I rekken av lag som blir utsatt for skader er kanskje Runar det aller mest sårbare, men førsteoppstillingen de kommer på banen med er så vidt jeg kan skjønne fullt på høyde med de fleste andre. Bakrekken med nykommerne Spyros Balamenos (greker som kommer fra tysk bundesliga) og Mattias Søder (kommer fra H42 i Sverige, har tidligere spilt en sesong for Stord) på hver sin side og Trym Bilov Olsen i midten smeller det av. Pluss på gode kantspillere og en god målvakt så begynner det å ligne på noe.

Jeg tror Runar må mer nedover enn oppover på tabellen store deler av sesongen, men at de kommer ut på rett side når fasiten foreligger utpå vårparten. Og jeg blir heller ikke overrasket om de plukker en sluttspillplass. MEN – de må helst ha de fleste friske og raske, spesielt i de ”rette kampene”.

Stord

Mine venner på sommerøen Stord ser som vanlig positivt på livet før seriestart. Rapportene forteller om et lag som har trent godt (”aldri vært så godt trent”?) og med spennende tilvekster. Særlig blir det interessant med dansken Ole Bitsch, en playmaker som forhåpentligvis kan tilføre Stord en dimensjon som de har manglet siden Jonathan Gniste styrte det offensive spillet. Personlig tror jeg også at unge Inge Aas Eriksen (født 1994) kan vise glimt av stort potensial om han får sjansen innimellom, bakspilleren har gode forutsetninger og ferdigheter både fremover og bakover og er et navn å merke seg.

I det etablerte forsvarsspillet vil Stord fremdeles være blant de aller beste i serien. De er store, tunge og tøffe, og har defensive kvalitetsspillere i alle forsvarsposisjoner. Verken Ingemar Olsson, Tobias Gjertsen, en skadefri og trent Jesper Traberg eller brødrene Epland er spillere som man ser frem til å møte som angrepspiller. Bakerst har de et meget bra målvaktspar med Mikael Søgaard som det etablerte førstelaget og juniorlandslagets Tor Christian Sæbø som den unge utfordreren, jeg tror Tor Christian er i ferd med å ta det ”neste steget” i utviklingen sin og er klar for mer spilletid denne sesongen.

Når jeg likevel tror på en tøff sesong for klubben som går løs på sin tolvte strake sesong i eliteserien baserer jeg det dels på at jeg tror de mangler nødvendig kvalitet og bredde i det offensive spillet. Jeg tror ikke de kommer til å få utnyttet sitt gode forsvarsspill godt nok i kontringsfasen og jeg tror det fort blir for tungt, stereotypt og langsomt i etablert angrep. Den andre utfordringen er det som skjer utenfor banen. Stord har etter hvert blitt beryktet for mye utenomsportslig rot og turbulens. Krevende økonomi, manglende kontinuitet på ledersiden (har nå ansatt sin femte daglige leder siden 2005 og har en klubbleder som kun sitter fordi de ikke har fått på plass noen andre) og et ekstremt forbruk av trenere (har i snitt skiftet cirka en gang i året siden opprykket, og sjelden uten et visst konfliktnivå).

Håper jeg tar feil. Stord er en flott håndballplass, med stor interesse og mye engasjement. Er det et sted i Norge for klubbfølelsen fremdeles er levende så er det her. Samme hvor mye rot, turbulens og problemer som er, KLUBBEN svikter man ikke på Stord. Og få steder i landet koker det på samme måte som der hvis resultatene er gode.


Til slutt tror jeg at oppholdet i eliteserien blir av det kortvarige slaget for begge de to nyopprykkede Oslolagene. Begge kommer til å selge seg dyrt, og spesielt Oppsal blir intet slaktoffer, men over 22 serierunder er det disse jeg anser for å være svakest per tid.

Oppsal

Håndballaristokraten er omsider tilbake på det øverste nivået. Satset tungt forrige sesong og var 1. divisjons beste lag utover i sesongen (etter at de forsterket laget i løpet av høsten). Rykket opp etter overbevisende kvalifiseringsspill mot Sandefjord.

Lars Abelsen trente laget opp og ga seg. Erstatter er erfarne Bent Dahl med bakgrunn fra blant annet Drammen og ulike yngre landslag. Bent er grundig og metodisk og tror på trening, så jeg tipper at Oppsalguttene vil være bra trent og godt forberedt når kampene smeller i gang.

Laget er forsterket med islendingen Kristinn Björgulfsson (kommer nå fra en sesong i tysk 2. bundesliga, tidligere spilt to perioder i Runar), han blir en god spiller for dem. En kriger og leder som blir fin å ha med når de avgjørende kampene skal spilles. Har også hentet den svenske linjespilleren Hatami Payam fra LIF Lindesberg. Kjenner ikke til ham selv, men ut i fra rapportene blir det en solid tilvekst.

Oppsal kommer helt sikker til å plukke sine poeng og blir neppe veldig langt fra en sikker plass, men over en sesong tror jeg det blir litt for tynt. Særlig er jeg tvilende til om målvaktsspillet blir godt nok.  Om de derimot viser samme handlekraft som forrige sesong og forsterker laget underveis så kan det gå mot en meget spennende vår når det gjelder kampen for fortsatt liv i Postenligaen.

Vålerenga

Bohemene fra Jordal suste gjennom 1. divisjon forrige sesong og blir nok et friskt pust i eliteserien. De har etter hva jeg forstår fått dispensasjon til å spille de fleste hjemmekampene i Jordalhallen, som etter rapportene tar 2-300 tilskuere på en god dag. Dersom de klarer å mobilisere litt interesse fra ”Klanen”, så kan det bli en spesiell opplevelse å møte VIF borte.

I følge rapportene fra folk i håndballmiljøet i Oslo så har de nok trent noe mer enn de har vært villig til å innrømme, men at de har en ”annen profil” enn de andre elitelagene er vel likevel hevet over enhver tvil.

Har rutinerte og gode spillere og kommer helt sikkert til å dra ned tempoet i kampene, noe som kan bli en tålmodighetsprøve for motstanderne. Likevel – jeg føler meg rimelig sikker på at det er for lite kvalitet i mannskapet til at det holder til fornyet kontrakt over 22 kamper. Resultatene i oppkjøringen, med blant annet cup-exit mot gamleguttene i Stabæk, tyder også på at laget kan få en tøff reise på øverste nivå.


For å oppsummere… Mitt tabelltips ser da slik ut:
1 Haslum
2 Elverum
3 Drammen
4 Viking
5 Arendal
6 Follo
7 Bsk/Nif
8 Fyllingen
9 Runar
10 Stord
11 Oppsal
12 Vålerenga

Det eneste jeg er helt sikker på er at det ikke ender slik til slutt. Jeg er rimelig sikker på at minst to av tre medaljelag går inn, og det overrasker meg hvis ikke i hvert fall Vålerenga går ned. Alt i mellom er bortimot ren tipping…

Til slutt.. For de som er interessert i flere tips anbefaler jeg følgende blogger:

• Lars Abelsen (tidligere trener for Oppsal, Follo og U-landslaget, utdannet Trener V) har bra oppdatert blogg med ulike betraktninger rundt herrehåndball fra en erfaren mann (http://innsideout.blogg.no/)

• Fyllingenspiller Andreas Gjeitrem har en håndballblogg som oppdateres med ujevne mellomrom. Interessant å lese Andreas sine vurderinger av sesongen som kommer (http://handball.bergen360.no/).

• Stig Nygård i TV2-sporten skriver godt og har bred kunnskap om både norsk og internasjonal håndball. Dessverre oppdateres bloggen hans for sjelden, men likevel verdt å sjekke ut innimellom. Foreløpig har han bare laget tips for Postenligaen kvinner, men forventer selvsagt at han får ut en vurdering av herreserien også (http://stignygard.tv2blogg.no).

Bruk gjerne kommentarfeltet til å slakte mine vurderinger, fylle på der jeg mangler inngående kjennskap til lag eller spillere eller kom med dine egne tips.