Hvordan slår vi Island?

Med en god kamp mot Østerrike og et nestenuhell mot Brasil er Norge på VM-sporet igjen. Vi er videre til mellomrunden, spenningen nå er om det blir med null eller to poeng. Skal drømmen om semifinale leve er det mye som tyder på at vi trenger å få oss to poeng mot våre venner fra Island.

Kampen mot landet som egentlig burde vært en del av Norge fremdeles (..) blir imidlertid en stor, stor utfordring. Det er fullt mulig å vinne, for all del, toppnivået vårt er høyt nok til det, men det vil kreve en prestasjon opp mot maks. Island har et lag med så mye kvalitet og som ikke minst virker så riktig satt sammen at det ikke vil være noen bombe om de går hele veien i dette mesterskapet og tar sin første tittel.

Hva er det så som gjør dem så gode? Hvilke kvaliteter må vi stoppe? Og hvilke svakheter kan vi utnytte?

I bunn for Island ligger en herlig innstilling. Bortimot samtlige islendinger er utenlandsproffer og tjener til dels gode penger på idretten sin, men man får likevel et inntrykk av at det å spille med flagget på brystet betyr enormt mye for dem.  Følg med hvordan de ofrer seg for enhver ball som ligger på gulvet… Under kampen mot Brasil var det en illustrerende situasjon noen minutter før slutt: Kampen var kjørt for lenge siden, kantspilleren Olafson stod og sov litt og tapte en retur (så vidt jeg kan huske den første de tapte på to kamper), den brasilianske kantspilleren plukket i stedet opp ballen og gjorde mål. For å si det slik: Den godeste Olafsen fikk så ørene stod rett ut, både av trener Gudmundsson og tre-fire medspillere. Tipper han tok neste retur som kommer ut i hans sone…

Taktisk er Island et av de lagene som er flinkest til å tilpasse seg motstanderen. Særlig defensivt legger de opp sin strategi i forhold til hvilken motstander de møter og har en stor “verktøykasse” å plukke fra. De bruker mye tid på forberedelser og analysearbeid og har spillere som evner å endre handlingsmønster både fra kamp til kamp og underveis i en enkelt kamp. I forsvarsspillet står de stort sett 6:0, men kan skifte mye på hvordan de spiller 6:0. Veksler gjerne underveis på hvor langt frem de går og på hvem som går frem. De sentrale forsvarsspillerne er meget dyktig en mot en og er ikke redd for å stå alene med rom rundt seg, det gjør at Island hvis de ønsker kan spille et veldig utgruppert og aggressivt 6:0. Så langt i dette mesterskapet har dette vært et kjennetegn ved Island. Vær forberedt på at de har sett hva vi fikk problemer med mot Ungarn og at de vil ha fokus på å lage mye brudd mot oss og ødelegge rytme og flyt i vårt spill!

Fremover er islendingene ballsikre, også i stor fart, og gode til å oppfatte situasjoner og velge rett løsning med kort tid. Utvilsomt et suksesskriterie i moderne håndball.

Bakspillerrekken består av evigunge Olafur Stefanson på høyre bak. En vidunderlig håndballspiller som aldri har dårlig tid, som alltid har flere alternativer, som nesten alltid velger riktig og som er en mester i å spille den avgjørende pasningen. Studer hans timing og hans avstand til forsvarsspilleren! Som alternativ til Stefanson finner vi målmaskinen Alexander Pettersson (som står kant hvis Olafur spiller), en meget eksplosiv spiller som alltid er farlig. I midten er det stort sett Snorri Gudjonsson som styrer butikken. Også han en håndballspiller med stor H, ikke spesielt høy til å være bakspiller (“bare” 187 cm høy og 86 kg), men med spillehode og tempo som kompenserer. En ekte playmaker. På venstre bak finner vi Arnor Atlason og Aron Palmarsson. Begge to er svært gode spillere, de kan skyte både når de går rett mot toer og når de kommer innover i banen, og er heller ikke så verst til å gå utover. Palmarsson er født i 1990, er allerede inne i sin andre sesong i Kiel og er kanskje verdens beste spiller i sin aldersklasse. På kantene finner vi Gudjon Valur Sigurdsson på venstre, en spiller i ypperste verdensklasse som stort sett ikke gjør annet enn å score mål (26 mål på de fire første kampene, uten å ta straffekast), og nevnte Pettersson eller Thorir Olafsson – begge to sikre målscorere.

Jeg håper Robert og Zeljcos “gameplan” på torsdag inneholder noen av de følgende punktene:

1. Stå i mot Islands kontrings- og ankomstspill. Direktekontringene unngår vi først og fremst med å være disiplinert i angrep (ikke gi fra oss ballen i “feil” situasjoner). Ankomstene unngår vi ved å ha stor innsatsvilje i returløpet (fra alle seks) og samtidig etablere forsvaret så tidlig som mulig. Det kan være lurt at vi ikke løper helt ned til 6 m, men i stedet snur oss litt høyere i banen og får oversikt. Vi må være forberedt på at Island gjerne kommer med to linjespillere i sin ankomst, så det er viktig at får “fanget opp” de - gjerne ved at vi blir stående på 8-10 meter med både toere og treere og hindrer linjespillerne å løpe bak oss (dytter dem ut igjen), på den måten kan vi sabotere timingen i det Island ønske å få til. Alle frikast vi kan lage både i returfasen og i de første sekundene etter at vi er tilbake i forsvar er gode å ta med.
   --> Kan vi klare å stå imot Island i første og andrebølgen tror jeg vi har en veldig god mulighet til å stoppe dem på rundt 25 baklengs – da er vi i nærheten av å vinne.
   
   
2. Løsninger mot Islands forsvarsspill når de kommer langt frem og søker mye brudd: Være bevisst på å holde bredde og dybde i spillet. Bakspillerne må jobbe for å sette opp kantene og samarbeide med linjespiller. Linjespiller må variere plasseringen sin og gjøre det vanskelig for forsvarsspillerne å “ta vekk” mulighetene for innspill. Videre er det viktig at bakspillerne ikke satser hver gang, men heller går 100% når de først får rett avstand til forsvarsspilleren og timingen sitter. For våre playmakere (Børge Lund og Vegard Samdahl) blir det viktig at vi varierer valg av spill, og at vi både jobber med “store” bevegelser og med mindre samarbeid to og to.
   --> Viktig at vi på forhånd “vet” at Island ofte varierer og tilpasser sitt forsvarsspill underveis.
   
   
3. Bruke eget kontrings- og ankomstspill. Ingenting er mer effektiv mot lag som vil kontre mye enn å kontre selv… Island bytter alltid minst en spiller, ofte to. De er imidlertid gode til å bytte og blir dermed sjeldent straffet for det, men jeg mener likevel at det her ligger mye muligheter for å skape problemer for dem. Det at Island vil ha inn minst en mann i sitt midtforsvar burde passe bra til det ankomstspillet som jeg vet Norge ønsker å jobbe mye med: Ballen inn til Børge Lund i midten, la han drive opp og sette trykk, og velge løsning. Jeg mener ikke at vi skal stresse opp tempoet og ta halvsjanser i ankomsten, men ved å trykke etter kan vi for det første få gode muligheter og for det andre kanskje hindre Island i å bytte. Kan vi tvinge dem til ofte å måtte stå med “feil” spillere i forsvar vil det være forstyrrende for deres strategi.
   --> Hvis vi kan få følelsen av at vi styrer tempoet i kampen og har kontroll på begivenhetene får det lille mentale overtaket som kan være avgjørende.
   
   
4. Tørre å bruke laget med det mål at vi skal ha våre beste folk “fresh” de siste 10-12 minuttene av kampene, det er da det skal avgjøres. Jeg håper vi får se at vi hviler de fleste ett minutt eller tre midtveis i førsteomgang, ikke alle samtidig, men med en plan. Bakover har nå Einar San Koren vist at han er ordentlig i gang, så han kan fint gå inn å avlaste både som toer og treer (eller ta over hvis noen ikke fungerer), det gir oss litt ekstra å jobbe med. Fremover har vi Kjelling, Strand, Lund, Mamelund og Samdahl bak i banen som er i gang – tror det vil være fornuftig at i hvert fall alle de har vært på noen minutter i løpet av førsteomgang. På samme måte håper jeg man bruker Frank Løke for Myrhol fremover i noen perioder (selv om Myrhold er en maskin blir det en voldsom belastning å spille 60 minutter begge veier med den rollen han har). Så får disponeringene utover i andreomgang heller bli ut i fra hvem som har dagen, hvordan kampbildet er etc.
   --> Skal vi vinne over Island må vi være offensive og tøffe i hodet, også fra benken!

Jeg håper Norge spinner videre på gode kollektive erfaringer fra kampen mot Østerrike og opplevelsen av å avgjøre en jevn kamp mot Brasil, og at samtlige kobler inn det siste giret. Spiller vi opp mot vårt potensial så blir dette en jevn kamp som skal avgjøres de siste 10 minuttene – slik det er med gode håndballkamper – da gjelder det bare å være kald i hodet og “ta det”.

Er det lov å drømme om følgende klimaks på kampen? Uavgjort 25-25.. Norge tildeles straffekast i det tiden går ut.. Håvard Tvedten går frem.. Og avliver myten om at han ikke tåler å ta ansvar under press..

Fra himmel til helvete på 60 minutter – hva skjedde egentlig?

Kjersti Grini blogger fra sofakroken under VM (http://kjerstigrini.tv2blogg.no/article2120405.ece) og etter den skuffende vendingen i kampen mot Ungarn gir hun de norske spillerne det glatte lag. Bloggen til Grini er interessant nok den – bare synd hun velger å skrive som en gjennomsnittlig interessert supporter med etterpåklokskap som sitt viktigste verktøy, og ikke det hun er, en tidligere toppspiller som helt sikkert kunne gitt oss spennende perspektiver fra spillerens ståsted. For faglig sett er jeg lite imponert over nivået i “analysen” til den såkalte “eksperten”.

Påstand nummer en: “Konsentrasjonen svikter i forsvarsspillet.”
Dårlige håndballtrenere har to forklaringer når forsvarsspillet ikke fungerer – enten er det for dårlig konsentrasjonen eller så er det for dårlig innsats. Det er selvsagt altfor enkelt. Forsvarsspill er tekniske, taktiske og fysiske ferdigheter, det er individuelle dueller, det er samhandling mellom flere spillere og det er kollektive system. Og ikke minst er det spill og motspill – når vi velger noen prinsipper for spillet vårt vil motstanderen prøve å løse det med sine ideer, som igjen gir oss nye utfordringer, og slik lever det taktiske spillet i kampen.

Ja – vi hadde problemer på høyre toer mot Ungarn, som vi også hadde i perioder mot Japan. Hvis det var så enkelt at Erlend Mamelund kunne konsentrert seg litt mer, så hadde han løst det, så hadde han selvfølgelig gjort det. Derimot er det tydelig at Mamelund ikke er helt komfortabel i rollen, særlig når han blir utfordret utover i banen. I og for seg kanskje ikke så overraskende, all den tid han ikke spiller i denne posisjonen i klubblaget (og også på landslaget har han stått mye som treer når Børge Lund ikke har vært med). I tillegg synes jeg ikke Lars Erik Bjørnsen er dyktig nok i vurderingene på når han skal komme oppunder og hjelpe.

Jeg mener Mamelund bør jobbe med å ha litt mer høyde i utgangsposisjonen sin når han blir. Videre bør Bjørnsen være flinkere til å holde seg utenfor målfeltet, prøve å lure angrepsspillerne mer (skape usikkerhet for bakspilleren på hvor han er), samt være tydeligere på å tette hullet helt når han først kommer oppunder (så får vi noen brøyt med oss der, i stedet for at det blir straffe hver gang).

Jeg vet at den norske benken selvsagt så disse problemene både mot Japan og i går, og at de har forsøkt å korrigere. Men noen ganger får man det ikke til, timingen sitter ikke. Slik er det av og til..

Foruten problemene på høyresiden synes jeg vi gjør en meget god forsvarskamp mot Ungarn. Treerspillet med Lund og Myrhol er strålende, Kjelling løser sine oppgaver bra og Erevik står en god kamp i mål (redningsprosent på 39).

Påstand nummer to: “De norske guttene står angrepsspill og spiller hver for seg.”
Alle lag som ikke fungerer ser ut som de spiller en og en, og det er et klassisk kjennetegn med det norske laget at bakspillerne blir gående lenger og lenger med ballen når rytmen i spillet ikke sitter. Men hva er det egentlig som skjer? Hvorfor går vi fra å spille tilsynelatende strålende angrepshåndball før pause til å slite oss til syv scoringer i de siste tretti?

At det norske laget spiller superkollektivt før pause og går en og en i andreomgangen er feil. Stort sett alle angrep, også etter pause, har en kollektiv start og en intensjon om hva de vil oppnå. Det er de samme bevegelsene som skaper champagnehåndball før pause som går i stå når kampen snur.

Dette kampbildet har vi imidlertid sett før. Det Ungarn gjør er at slipper seg mer og mer løs fra sin utgangsformasjon i forsvar, bestemmer seg for å komme tidlig frem på våre bakspillere og prøve å lage brudd og samtidig pakke mye folk rundt linjespiller hele tiden. De ofrer i stor grad kantposisjonene, satser på å rive i stykker tempoet i vårt og spill og sjanser på at vi ikke klarer å vende ballen ut til Tvedten og Bjørnsen.

At vi går i denne fellen er dessverre ikke overraskende og ikke nytt. Det er omtrent akkurat det samme som skjer for eksempel mot Danmark i EM i fjor. Når motstanderen løser våre skyttere og vår linjespiller gjennom å komme mye lenger frem enn vi er vant til mangler vi den taktiske dimensjonen til å finne den neste løsningen i spillet vårt. Vi kunne avgjort kampen i går med å spille bevisst på å sette opp kantspillerne.

Uten sammenligning for øvrig så ser vi mye av de samme problemene når vi er ute og spiller med yngre landslag og møter lignende utfordringer (aggressive og offensive forsvar som er dyktige en mot en og legger mer vekt på duellen og mindre vekt på samhandlingen enn vi er vant til). Det som skjer i kampen mot Ungarn er ikke helt ulikt det vi røk på med juniorlandslaget da vi ble utspilt av Slovenia i en avgjørende kamp i VM-kvalifiseringen nylig. Så her har vi en felles faglig utfordring i norsk håndball!

Påstand nummer tre: “Hedin får brukt få spillere i denne kampen.”
Tja… Han tester Christoffer Rambo før pause, og gir ham sjansen på nytt i andreomgang (spiller til sammen 8 minutter). I begge periodene kommer Rambo aldri ordentlig inn i det, han ser ikke ut som han finner timingen helt og han har flere gode muligheter for han bør skyte men velger å slippe ballen fra seg. Helt rett vurdering av Robert å ikke bruke ham mer slik jeg ser det. Videre bytter han på Espen Lie Hansen mot slutten av første omgang, men han får kun noen få minutter – det byttet synes jeg muligens kunne kommet litt tidligere i omgangen (bedre å hvile Kjelling noen minutter midt i omgangen og se om Lie Hansen kommer i gang, enn å gjøre det mot slutten av omgangen). I andreomgang velger han å satse på Kjetil Strand i stedet for Lie Hansen når han hviler Kjelling, helt grei vurdering. Strand spiller 4-5 angrep, men er ikke i nærheten av å komme til – synes han virket preget av manglende kamptrening (har vel heller ikke trent all verdens med håndball de siste ukene), skjønner veldig godt at han blir plukket av igjen når ikke kommer i gang og i tillegg ser rusten ut. Vegard Samdahl får sjansen på slutten, samt et kort innhopp i undertall før pause. Hadde kanskje ikke vært dumt å gi Børge Lund noen minutter på benken i løpet av førsteomgang og midt i andre, han har stor belastning og vi hadde trengt ham mest mulig fresh de siste ti minuttene.

Å være lagleder er en balansekunst og forskjellen mellom å være klovn og geni kan være ørsmå. Etter en kamp som den Norge hadde mot Ungarn er det verdens enkleste øvelse å sage i stykker disponeringene fra benken og peke på alt man kunne, skulle og burde gjort. Etterpåklokskap… Jeg mener vi må se på tanken bak valgene som gjøres og på forutsetningene man har å jobbe med, mer enn på selve resultatet, hvis vi skal gjøre en faglig interessant vurdering av laglederjobben. Min oppfatning er at Robert prøver på mange av de riktige tingene i går. Han forsøker å få i gang flere bakspillere, men plukker dem raskt av når det er få tegn på at de har dagen. Han og teamet har tydelig gjort gode forberedelser og står godt i mot det Ungarn kommer med. Og jeg er sikker på at han ser problemene som oppstår fremover, uten å lykkes med å finne “nøkkelen”.

De taktiske utfordringene til Norge går etter min mening på helt andre ting enn om enkeltspillere burde fått mer eller mindre tillitt. Den ene er, som jeg har vært inne på, den dimensjonen i spillet som kreves for å løse det forsvaret Ungarn møter oss med de siste tyve minuttene. Der mangler vi noe på ferdigheter, først og fremst som lag. Jeg har vanskelig for å se hvilke enkeltspillere som skulle kommet inn og løst det bedre enn de som stod. Den andre utfordringen som synliggjøres er hvor tynt besatt vi er defensivt. Så lenge Kjetil Strand, Christoffer Rambo, Frank Løke og til dels Espen Lie Hansen (ta gjerne med Eivind Tangen for den del) ikke er gode nok til å stå forsvar i denne type kamper, og Vegard Samdahl kun kan stå toer blir det et puslespill når man skal begynne å bytte. Det blir gjerne behov for både et og to bytter (noe vi ofte har blitt straffet for), og det blir fort vurderinger av typen “hvis den og den skal spille, så må den og den også spille for å være dekket bakover etc..”… Det er heller ingen tvil om at savnet av en klar og tydelig forsvarsgeneral (Stian Vatne) er stort – belastning på Bjarte Myrhol og Børge Lund blir voldsom over 60 minutter…

Forhåpentligvis kan Kjersti Grini i neste blogg ta utgangspunkt i hvordan man tenker som spiller i en gitt situasjon, det hadde vært langt mer interessant enn intetsigende forenklinger som konsentrasjon og innsats…

Til slutt: For de som er genuint håndballinteresserte og som ikke så oppgjøret Østerrike – Japan i går. Gå inn på TV2 Sumo og nyt kampen. Garanterer en fantastisk håndballopplevelse!

Hvem vinner VM?

Håndball-VM ble kastet i gang med en oppskriftsmessig seier til Sverige over Chile i går, og hvilken anledning passer vel bedre til å sparke i gang bloggen igjen? Starter med en kort vurdering av hvem jeg tror på i årets mesterskap. Hvem er favoritter? Hvem kan overraske? Hvem blir årets skuffelser?

Fra gruppe A vil det være en gigantisk bombe om ikke Frankrike, Spania og Tyskland går videre til mellomspillet. Frankrike er ikke fullt så fryktinngytende som tidligere, skader på blant annet Daniel Narcisse og Guillaume Gille gjør at mye ansvar vil falle på Karabatic. Med kanskje verdens målvakt og definitivt verdens beste forsvar kommer imidlertid Frankrike til å spille gjerrig og slippe inn lite mål. Spania har også et meget sterkt lag, var nære på å være tilbake i “semifinaleselskapet” i EM i Østerrike og har utvilsomt potensial til å gå veldig langt om de får flyt. Jeg tipper Frankrike går videre med fire poeng, Spania med to og Tyskland med null.

I gruppe B har mange såkalte eksperter hevdet at Norge har en lett vei inn i mellomspillet. Jeg er ikke så sikker på det. I mine øyne er dette den puljen hvor det kan bli jevnest kamp om de tre øverste plassene, ser ikke bort fra at dette blir “dødens pulje” i mesterskapet… Island stiller som puljefavoritter på papiret. Har et sterkt og rutinert mannskap med mye kvalitet som de kombinerer med klassisk islandsk “geist”. Norge har høyt toppnivå og kan slå alle på rett dag. Mange skader inn mot turneringen har skapt usikkerhet og det blir utvilsomt avgjørende at nøkkelspillere (i første rekke Ege, Lund, Myrhol) holder et helt mesterskap – særlig defensivt er det ujevn kvalitet i troppen. Når det gjelder Ungarn har jeg ikke full oversikt på hvor de står i øyeblikket, men er alltid et sterkt lag og en tøff utfordring både for Norge og Island. Jokeren i gruppen er Østerrike. Viktor Szilagyi og hans lagkamerater gjorde et sterkt EM på hjemmebane i fjor og har fortsatt fremgangen under sine nye trener Magnus Andersson. Jeg så dem i EM-kvalifiseringskamp mot Tyskland i høst, der spilte de uavgjort og var meget uheldig som ikke vant. Blir ikke overrasket om de spiller jevnt både med Island, Norge og Ungarn. Mitt tips er Island, Norge og Ungarn videre med to poeng hver, samt at Østerrike er i nærheten i alle de tre nevnte kampene – uten at det holder helt inn.

Danmark spiller på “hjemmebane” i Malmø i gruppe C, noe som utvilsomt vil være en fordel for dem. Danskene har lag med stor kapasitet, blant annet har vel Mikkel Hansen vist seg som en av Europas beste skyttere denne sesongen, jeg tror imidlertid det blir avgjørende for dem å få Michael Knutsen med (og i form) hvis de skal ha ambisjoner om semifinale. Videre i denne gruppen finner vi et alltid sterkt Kroatia som har klart å gjennomføre et generasjonsskifte på en imponerende måte – jeg forventer at Domagoj Duvnjak (født 1988) får sitt definitive gjennombrudd som internasjonal “superspiller” i dette mesterskapet. Outsider for en semifinaleplass er Serbia som stiller med en bakrekke på ypperste nivå – men kjenner vi dem rett så mangler det kanskje også denne gang noe på moral og disiplin når det tetner seg? Obs obs… Kampen Kroatia – Serbia bør kunne bli en indrefilet tidlig i turneringen… Jeg tror de tre nevnte lagene går videre med to poeng hver (Kroatia ofte litt “slow starter”).

I gruppe D har Sverige fått en grei vei inn i mellomspillet. Verken Chile, Argentina, Slovakia eller Sør-Korea skal være gode nok til å true de gule og blå på hjemmebane. Da gjenstår Polen og her tror jeg ikke Kim Andersson og kompani rekker til. Jeg tror i det hele tatt ikke Sverige har tilstrekkelig med kvalitet i mannskapet til å matche de aller beste lagene når det skal kjempes om semifinaleplass, jeg mener de mangler for mye i forhold til topp internasjonalt nivå i flere posisjoner (målvakt, venstre bak, midtre bak og linjespiller). Et pluss er det imidlertid at de har tatt inn igjen Magnus Järnemyr som forsvarssjef – veldig vanskelig å forstå at han har vært “iskald” i forhold til det svenske landslaget over lang tid. Jeg tipper altså Polen videre med fire poeng og Sverige videre med to poeng. Kampen om den siste plassen kan bli noe av det mer åpne i innledningsspillet – kan vi håpe på den eneste ikke-europeiske representasjonen i mellomrunden ved at Sør-Korea eller kanskje Argentina klår Slovakia?

I mellomspillet blir det som vanlig uhyre små marginer som skiller mellom semifinaleplass og spille om kjedelige syvende eller niendeplasser  (selv om vi skal merke oss at en plass blant de syv beste, så vidt jeg har forstått, gir rett til å spille kvalifisering for OL i London). Et mål her eller et mål der, en dommeravgjørelse for eller mot, stang inn eller stang ut.. I VM for to år siden sa vi alle sammen at Norge MÅTTE ha med seg fire poeng inn i mellomspillet for å ha mulighet til semifinale. Laget gikk inn med null og var så den ene ballkontrollen mot Polen fra å spille om medaljer… Så hva som skal til og ikke skal til, hva som blir avgjørende og ikke avgjørende, skal man være en særs god spåkone for å være bombastisk på. Men jevnt blir det..

Mine favoritter fra gruppe A/B blir Frankrike og Spania, med Island som den største utfordreren. Håper selvsagt på Norge, og tror som sagt at vi kan slå alle på rett dag, men jeg har vanskelig for helt å tro at vi skal klare å være så gode over så mange kamper som vi kommer til å behøve for å bli blant de to beste i dette meget krevende selskapet. Hvis vi kommer blant de syv beste og får mulighet til å spille om en OL-plass mener jeg det vil være et godkjent resultat. Konklusjon: Frankrike puljevinner, Spania nummer to.

Fra gruppe C/D holder jeg Polen og Kroatia som de største favorittene, med Danmark som outsider. Polen vinner puljen, Kroatia tar andreplassen.

Det gir oss semifinalene Frankrike – Kroatia og Spania – Polen (bare å glede seg!). Hvem som står igjen til slutt blir kun tipping, men jeg har en magefølelse på at det ikke blir Frankrike. Vanskelig å begrunne det faglig, men om ikke annet kjennes det som om det er noen andre sin “tur” nå. Selv for verdens beste lag er det mye som skal klaffe for å vinne, og at et lag skal vinne fire mesterskap på rad? Nei, jeg tror ikke det blir “les bleus” denne gang.

Så hvem vinner da? Er det Kroatia sin tur igjen? Eller går spanjolene hele veien og tar sitt andre VM-gull?`Tja… Kanskje er det duket for at Bogdan Wenta og hans polske bombeskyttere tar det siste steget? Ja, hvorfor ikke – de har vært veldig nære på i flere mesterskap på rad, de har toppspillere i alle posisjoner og de har en av de aller beste målvaktene. Jeg går for det.. Mitt offisielle VM-tips er at Polen tar gullet, Kroatia tar sølvet, Frankrike bronsen og Spania blir nummer fire. I kampen om femteplassen møtes Danmark og Island, den vinner danskene. Da lukter det Norge – Sverige i en særdeles viktig og prestifylt kamp om syvendeplassen, den vinner selvsagt vi!

Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med dine tips, eventuelt til å slakte mine…