Hvordan lage en landslagsspiller?

Denne teksten er skrevet med utgangspunkt i et innlegg jeg holdt for trenere i 2. divisjon i Region Vest i november 2012. Utgangspunktet for innlegget var hva som kreves for å utvikle fremtidige landslagsspillere, hvordan en klubb på lavere bør tenke hvis det er målet og hva vi som jobber med yngrelandslag er opptatt av når det gjelder treningshverdag og utviklingstilbud for de spillerne som vi jobber med.

Fra NHFs strategiplan 2009-2013 står det følgende punkter som vi kan knytte til spillerutviklingsarbeidet:

• Håndballfaget skal legge til rette for en helhetlig utvikling av talentfulle utøvere til nasjonalt og internasjonalt toppnivå.
• Seniorlandslag skal kjempe i toppen internasjonalt.
• Yngrelandslag skal kvalifisere seg til internasjonale mesterskap.

Norsk håndball skal altså kjempe i toppen internasjonalt med seniorlagene, både på dame- og herresiden. I tillegg skal vi kvalifisere oss til mesterskap med yngrelandslagene, primært fordi det er sett på som en læringsarena og et steg på veien mot å utvikle spillere som kan prestere på internasjonalt toppnivå i voksen alder. De spillerne som skal gjøre det for oss kommer et sted fra. De kommer fra en klubb i nærmiljøet sitt. De har vært innom ulike tiltak i regionen sin. Utvikling av verdensklassespillere er ikke noe fjernt og abstrakt som skjer «et annet sted», det er noe alle vi som jobber på ulike nivå i norsk håndball er en helt konkret del av – hver eneste dag. Stjerne skapes «på gulvet» og først og fremst ute i klubbmiljøene rundt omkring i håndball-Norge. 

Ser vi på utviklingen gjennom perioden som et yngrelandslag eksisterer relatert til hvilket nivå spillerne befinner seg på i klubbhverdagen sin vil det ofte se omtrent slik ut:

Det er minst to ting jeg ønsker å frem med denne fremstillingen. For det første, klubber på alle nivåer har en viktig plass å spille i spillerutviklingsarbeidet – også når vi snakker om utvikling av toppspillere. Vi trenger store breddeklubber, vi trenger små rekrutteringsklubber i distriktene, vi trenger klubber som er fornøyd med å være i 2. eller 3. divisjon men som likevel tenker kvalitet på det de driver med. Vi trenger hele bredden i klubbspekteret for å få frem de stjernene som utgjør et a-landslag vi kan være stole over. De aller fleste toppspillerne komme ikke fra en toppklubb i utgangspunktet, og mange har vært innom de forskjellige klubbniåene jeg har skisssert på veien mot toppen. (At alle disse ulike klubbene også har en stor egenverdi for håndballen, utover som et steg på stigen for de som til slutt skal bli aller best, er også viktig å fremheve -  men ikke temaet for dette blogginnlegget.) Det andre poenget er at det er en naturlig progresjon for de beste spillerne. At en spiller søker mot et høyere nivå er riktig og viktig for den spillerens utvikling. Så vil det alltid være mulig å diskutere timing for å ta et steg videre – en evig problemstilling som ikke har noen fasit og som må vurderes i hvert konkrete tilfelle. Generelt tror jeg imidlertid at det er viktig å huske på som trener eller klubb på et nivå at det å avgi spillere til et høyere nivå i utgangspunktet er en naturlig og positiv del av prosessen.

(Her kan det forresten være passende å legge til at jeg er enig i veldig mye av det håndballpresidentet skriver i sin leder i forrige utgave av Håndballmagasinet: http://www.handball.no/local_showfile.asp?field=37838

Dette med klubbvalg, når man skal gå og ikke gå er et eget tema – som kanskje kan være utgangspunkt for et eget innlegg senere. Veldig kort er min oppfatning at for mange tenker et kortsiktig resultat og fokuserer på kamparena («vi skal ta medalje i Bring-serien) og for få tenker en mer langsiktig utvikling, treningstilbud og oppfølging.)

Som eksempel på hvor spillerne på de ulike landslagsnivåene hører hjemme brukte jeg i innlegget mitt følgende eksempel fra landslagsuttak oktober 2012:

• LM92: 4 spillere fra 1. divisjonsklubber, 16 spillere fra eliteserieklubber.
• LM94: 7 spillere fra 1. divisjonsklubber, 11 spillere fra eliteserieklubber.
• LM96: 1 spiller som snart debuterer i eliteserien, 2 spillere som har debutert i 1. divisjon. Resten har 2. eller 3. divisjon og / eller aldersbestemt aktivitet som kamparena.

Legg merke til at jeg ikke er interessert i hvem som spiller på de beste lagene i Bring-serien eller Spar-serien (eller for så vidt om spillerne spiller der overhodet). Måleparameteret er primært hvilken tilknytning de har til et seniormiljø. Hvilket nivå er seniorlaget de følger? Når tar de steget opp der treningsmessig og når de får det som kamparena?

Hva som er viktigst av treningshverdag og kamparena er det ikke mulig å svare 100% på. Det vil også variere fra spiller til spiller, og det vil kunne være ulike faser i karrieren hvor det ene er mer viktig enn det andre. Generelt mener vi imidlertid at følgende er greie overordnede linjer å gå etter:

• Det er en fordel (i de fleste tilfeller) å debutere tidlig i seniorhåndball.
• Kombinasjonen seniorhåndball og nasjonalt yngretilbud er et bra tilbud for de beste unge spillerne.
• Heller færre kamper (kvalitet foran kvantitet), og større fokus på treningsarbeidet.

Så – la oss forsøke å være enda mer konkret. Hvor mye må du trene? Og hva må du trene? Ingen fasit her heller – det finnes eksempeler på alt mulig. På LM96 har vi likevel definert følgende punkter for å gi en viss antydning på hva vi forventer at en spiller på landslaget skal / bør trene:

• 4-5 ettermiddager / kvelder per uke.
• 3-5 morgenøkter i tillegg (når spillerne er startet på videregående skole).
• Trene på egenhånd i tillegg til det som er organisert.
• Ikke slakke av på trening (f.eks. styrke) i sesong.

Ser vi på det som har etablert seg som en kjernegruppe på dette laget så kan jeg i hvert fall si at fellesnevneren er at de trener mye stort sett alle sammen. Mange er omtrent på den mengden vi har skissert, noen trener i perioder enda mer, og jevnt over trener de som deltar jevnlig på landslaget vesentlig mer enn mange av dem som ikke har klart å klore seg helt fast. Tilfeldig?? Tja….

Av områder som vi ønsker skal prioriteres har vi sagt følgende:

• Individuell ferdighetsutvikling.
• Styrketrening med vekter (2-3 økter per uke).
• Basistrening. Ofte.
• Spenst – eksplosivitet, gjerne håndballspesifikt. Hver uke.

Generelt opplever vi at det blir for lite fokus på konkret ferdighetsutvikling gjennom sesongen, og for mye fokus på spill, kampforberedelser etc. i mange miljøer. Mange spillere ville kunne utviklet seg enda mer hvis de hadde blitt utfordret tøffere på å sine egne individuelle utviklingsoppgaver enda oftere.

Vi er også svært opptatt av at spillerne holder trykket på den fysiske treningen, hver eneste uke. Her synes jeg det jevnt over har skjedd en positiv utvikling og mange klubblag er flinke til å passe på at dette ivaretas også i sesongen.

Jeg pleier å si det slik at en 16-åring ikke spiller noen kamper i løpet av sesongen som er så viktige at det er noen grunn til ikke å kunne trene styrke dagen før. Når vi er samlet med landslaget legger vi inn egne fysiske økter, også når vi har kampsamlinger, selv om vi har svært begrenset tid sammen og veldig lyst til å få «ting til å sitte» spillmessig etc.. Da bør det være mulig å få til i alle klubblag.

Som en klubb, for eksempel på 2. divisjonsnivå mener jeg det er viktig å tenke gjennom hva som er «vår strategi». For mange klubber «seiler med» den ene sesongen etter den andre, har kanskje en uttalt «satsing» - uten at de egentlig helt vet hva de vil med den eller hva konsekvensen er..

Noen greie spørsmål å stille seg kan være:

• Er vi en «satsende klubb»? Det vil si har vi et mål om å rykke opp, etablere oss på et høyere nivå etc?
• Er vi en klubb som skal produsere toppspillere? (Og sende dem videre i systemet..)
• Er vi en klubb som først og fremst skal tilby et godt og seriøst sportslig opplegg til dem som ønsker å spille på det nivået vi befinner oss? (F.eks. 2. divisjon.)
• Er vi en klubb som først og fremst skal ha en sosial profil? Være et sted der gamle kjente treffes et par ganger i uken og har det hyggelig sammen?

Hvis målet for en klubb på et 2. divisjonsnivå er å utvikle landslagsspillere har jeg følgende konkre råd til tenkemåte og tiltak:

• Tren mer enn tre ganger i uken.
• Legg til rette for ytterligere trening for de beste.
• Ta den fysiske treningen på alvor.
• Gi unge spillere sjansen (spilletid), selv om det finnes eldre spillere som nå er bedre.
• Ha god styring på de unge spillernes totalaktivitet.
• Etabler hospiteringsordninger med klubber på høyere nivå.
• Slipp spillerne videre når sjansen kommer.

Avslutningsvis vil jeg ta med noen eksempler på treningsdagbøker fra noen yngrelandslagsspillere. Disse eksemplene underbygger i hvert fall at vi har spillere i norsk håndball som trenger riktig bra. (Og dette er ikke «ekstreeksempler», det finnes mange på dette nivået.)