Så nær, så nær - men akk så fjern...

Huff og huff... Myten om ”laget som alltid svikter når det gjelder” lever videre. Hvor brutal er ikke idretten? Helt eller syndebukk? Fiasko eller suksess? ”Vinnerlag” eller ”nestenlag”? Klovnestempel eller geniforklaring? Det er nå en gang sånn at de små marginene i de avgjørende fasene styrer veldig mye av helhetsinntrykket… Det handler om å lede til slutt, og det er sjelden tilfeldig hvem som gjør akkurat det. Det er all mulig grunn til å imponeres over danskenes voldsomme vilje og evnen til aldri å miste troen på at det går an å snu et vanskelig utgangspunkt til seier.
   
Jeg velger imidlertid å se positivt på det. Dette med ”nestenlag” må nyanseres. Det er faktisk ikke sånn at Norge har tradisjon for å lukte på semifinaler i internasjonale mesterskap. Det er først noe vi har begynt med i det siste (jeg synes ikke det var å lukte på semifinale å bli utspilt av Spania i 2005, så jeg mener vi har ”vært på skuddhold” av semi siden EM på hjemmbane i 2008…). Det vitner om store klyv mot toppen at vi nå for tredje mesterskap på rad er med i dette selskapet. Skal vi lykkes med å ta det neste lille steget inn i den helt ypperste eliten, ja så handler det om å fortsette å være med. Hver gang. Om vi fortsetter å sette oss selv i posisjon til å spille avgjørende kamper mot de beste, så er det klart at vi kommer til å lykkes.

Hva så med kampen?

Norge gjorde det helt riktig fra start av. Virket veldig godt forberedt taktisk sett. Og kom ikke minst inn i kampen med bra fokus og rett spenningsnivå. Kampbildet ble raskt ett som passet oss bedre enn Danmark.

Forsvarsspillet var fantastisk gjennom hele kampen. Akkurat passe røft (allerede i sitt første angrep begynte danskene å være smått oppgitt over det de antagelig oppfattet som et for fysisk norsk forsvar). Fantastisk fotarbeid. Og ikke minst godt taktisk forberedt. Vi tok vekk Michael Knutsen på linje totalt, og slapp heller ikke til de danske kantspillerne like mye som de er vant til. Danmark slet voldsomt med å lage mål på oss i etablert angrep. Bjarte Myrhol tok et vanvittig ansvar og klarte stort sett den krevende balansen med å ligge heeelt på grensen, uten å gå over.

Angrepsmessig mener jeg Norge gjør sin klart beste kamp i mesterskapet. Tydelig plan og metodikk i spillet fra start av. Varierer mye på hvilke systemer man bruker og hvor det angripes. I første omgang får vi frem både distanseskudd, innspill, så vel som gjennombrudd på utsiden av toer og utspill til kant. Glimrende! Her synes jeg det i spillet var mange gode argumenter for hvorfor Norge har spilt seg inn i semifinalediskusjonen for å bli. Kan vi beholde og videreutvikle den kollektive variasjonen vi fikk til før pause blir vi vanskelig å spille mot.

Som jeg skrev før kampen handlet ikke Norges angrepsspill bare om å lage mål, men også om å hindre Danmark i å kontre. Det siste lykkes vi godt med, og det var avgjørende for at vi førte kampen. Vi kunne sikkert laget like mange mål med å spille mer tilfeldig og individuelt, men ved å spille systematisk og kollektivt kom vi i de aller fleste gangene til så ”riktige” avslutninger at det ble vanskelig for danskene å kontre, og lett for oss å komme oss hjem. Vi så tendensen til hvor farlig Danmark er i kontringsspillet de få gangene vi ga fra oss ballen for enkelt, da går det så fort at det ikke hjelper å ”løpe hjem”.

Hvorfor gikk det da likevel galt til slutt? Til tross for alt det bra vi gjør? For det første møter vi et av verdens beste lag. Danmark har mange strenger å spille på, og ikke minst en voldsom sterk vinnerkultur. Det krever en absolutt topprestasjon å slå dem i en avgjørende kamp. Men om vi ser på vår egen gjennomføring av kampen mener jeg det er verdt å dvele ved noen punkter.

Vi ble slitne! Det var en tøff kamp, veldig mange dueller som suger kreftene ut av spillerne. De siste 10-15 minuttene var det mange tegn på at vi var ”nede på stålet” i forhold til krefter. Det gjør seg utslag i både defensivt og offensivt. Mot slutten får Danmark” trykt inn” et par mål i ankomst hvor det ser ut som vi bare ikke orker å stå imot lenger. Offensivt går vi tom for ideer og duellkraft, og lykkes ikke med å skaper gode situasjoner for hverandre – slik vi var gode til lenge.

Jeg mener mer av troppen burde vært brukt. En slik kamp skal avgjøres de siste 10 minuttene, nesten uansett hvordan det ser ut de første 50. Jeg vil strekke meg så langt som å påstå at det er viktigere å ha de rette spillerne med krefter og overskudd i den avgjørende fasen enn hva stillingen er 10 minutter ut i andre omgang. Altså: Man må heller våge å risikere at en ledelse på 4 mål blir til 2, hvis det er konsekvensen av å bytte rundt på laget. Særlig Kristian Kjelling burde fått noen minutter på benken midt i andreomgang, han var i kjelleren på slutten. Når spillet går i stå (etter som danskene blir mer og mer aggressive) og Kjelling ender opp med å måtte ta mye ansvar på egenhånd hadde vi hatt bruk for en Kristian med krefter og kreativitet.

På det taktiske planet løser vi ikke forsvarsspillet som danskene bruker mot slutten av kampen. Når de flytter frem 2-3 meter ekstra, og går tidlig for å stresse og lage brudd, mister vi rytmen og metodikken i angrepsspillet. Kunne vi lagt Kjetil Strand i midten en periode for å få større trussel der? Nå ble det lett for danskene å stå høyt med toerne og stresse, og så stupe frem når Strand eller Kjelling ble vekslet inn i midten.

Hva så med alle teorier om fremdeles semifinaleplass? Glem det… Det er fullt mulig for Norge å slå Island med de nødvendige fire mål. Men med norsk seier er Kroatia klar for semifinale. Aldri om de slår Danmark om det ikke betyr noe… (Åhhh…. Hvor vidunderlig ville det ikke være å ta feil!!!!)

Norge – Danmark, ”være eller ikke være"

Norge – Danmark. Forhåpentligvis full hall og kjempetrykk. I en avgjørende kamp for å fremdeles ha semifinalemuligheter. Vinn eller forsvinn. For begge lag. Dueller i hopetall. Ege mot Hvidt. Knudsen mot Myrhol og Løke. Tvedten mot Christiansen. Kjelling mot Mikkel Hansen. Wilbeck mot Hedin. Det blir tøft. Det blir intenst. Det blir slåssing. Det blir tekniske delikatesser. Det blir taktikk. Det blir diskutable dommeravgjørelser. Det blir kontringer, utvisninger og straffekast. Det blir internasjonal herrehåndball på sitt aller beste. Kan det bli mer morro?

På vei til Wien korter jeg ned reisetiden med litt synsing før ”slaget om Skandinavia”.

I mitt hode er Danmark knapp favoritt i kveld. Vi har det samme potensialet i målvaktsspillet (selv om Steinar har vært langt bedre enn Kasper Hvidt så langt i mesterskapet), og begge lag er fremragende i etablert forsvar. Danskene er klart bedre enn oss i kontringsspillet. I etablert angrep mener jeg vi har tyngre skyts fra 9 m og bedre linjespillere (som vi også er dyktige til å bruke). Danmark har derimot flere strenger å spille på (dyktigere til å endre angrepsspill når det kladder), spiller med et høyere tempo og er svært gode på spillet utover i banen.

Danmark kommer til å starte i sitt vante aggressive 6:0. Danskene varierer ofte forsvarsspillet sitt med å stå høyere med sine toere enn det som er vanlig i skandinavia, og prøver med det å stresse sidebackene. Vær forberedt på det også i kveld. Det er ingen grensesprengende analyse å anta at Danmark vil ha fokus på å stresse og forstyrre våre bakspillere, bryte opp rytmen i spillet vårt og pakke tidlig rundt linje. For å løse våre linjespillere vil de forsøke å gjøre innspillene vanskelig (med å være aggressive mot bakspillerne og sørge for at avstanden i innspillene blir lengre), samt å ”flytte” unna Myrhol og Løke i forkant av situasjonen (løse problemet før det oppstår). Jeg tipper for eksempel at vi vil se danske forsvarsspillere som presser tidlig når vi kjører vårt vanlige angrepsmønster med bredt plasskifte eller ”jugge”.

Så blir spørsmålet om vi har den nødvendige fleksibilitet og variasjonen i angrepsspillet eller om vi går oss fast og får ørten brudd i spillet. Det vil garantert bli gode muligheter til å angripe rundt toerne (både for egen sjanse og for å spille opp kant). Jeg håper det blir et norsk lag som i starten av kampen er opptatt av å få ballen videre og som tør å vente på sjansen, og som bruker innledningen på kampen til å være farlig bredt i banen. Det siste kan vi gjøre enten ved å bruke de samme angrepsmønstrene som vi pleier, men å ha fokus på å slippe en pasning eller to mer enn vanlig, eller ved å variere med andre systemer som kanskje mer naturlig skaper den brede satsingen. Jeg vil også ha linjespillere som flytter seg en del ut i rommet bak toerne, gjerne også mellom ener og toer. Blir våre linjer liggende statisk og sloss med Nielsen og Jørgensen får danskene det som de vil! Om vi lykkes med disse tingene i kampens tidlige fase vil det garantert gi bedre rom for de vanlige skuddene og innspillene etterhvert, slik at vi utover i kampen vil kunne spille mer på våre sterkeste kort.

For Norges del blir det viktigste forsvarsvåpenet å få noenlunde stopp på danskenes kontringsspill. Dette er deres farligste våpen og en fase i spillet hvor de sannsynligvis er best i verden. Hvis vi klarer å spille noenlunde likt med Danmark i ”kontringskampen”¨, altså score omtrent like mange kontra som vi slipper inn, vinner vi kampen. I forsvarsspillet er det fysikk og tøffhet som gjelder. Dette er en kamp hvor Norge tjener på at det blir mange dueller og mye kriging. La gjerne danskene få bekreftet sin oppfatning av oss nordmenn som noen litt enkle ”fjellaper”…

Den viktigste duellen i kampen er utvilsomt Steinar Ege vs Kasper Hvidt. Dersom en av FCK-målvaktene får opp en vesentlig høyere redningsprosent enn den andre blir det kampavgjørende. Begge to er ikke minst vinnerskaller som er i stand til å hente frem superredninger de siste 10 minuttene når kampen skal avgjøres. Jeg er redd for at vi ikke skal ”stole” for mye på at Hvidt har hatt et elendig mesterskap så langt.. Etter å ha blitt benket i går (Niklas Lundin er for øvrig ikke mesterskapsdebutant som Bredeli sa, han var andremålvakt også i VM i Kroatia i fjor) ligger det vel i kortene at han er tilbake og står en toppkamp i kveld??

Til slutt: Den beste beskrivelsen av hva håndball på dette nivået er for noe kom på svensk TV4 på søndag. Frankrike og Tyskland hadde akkurat gjort unna en intens fight, med akkurat så høy temperatur som det skal være i en avgjørende kamp mellom to stormakter. Sendingen ble satt over til studioverten i hallen, som med stor entusiasme og innlevelse konkluderer: ”Och som alltid när det er snakk om handbold: Alle är ärga på alle. Och det er hür kul som helst!” Bra sagt.

Da gleder vi oss bare til kvelden!
(Eventuelle skrivefeil og dårlig grammatikk skrives på kontoen for blogging på farten....)

EM så lang...

Udokumentert synsing etter to dager med mesterskapshåndball fra Østerrike.

Russland? Ukraina?

Vi slår begge lagene. Punktum. Tror det skal være ganske fin motstand for Norge nå. Relativt forutsigbart, klassisk østeuropeisk, flere bytter forsvar-angrep og rufsete forsvarsspill er stikkord som passer begge lagene. Norge tetter igjen bak og løper begge to i fillebiter.

TV2 vs TV4?

TV2 er veldig flinke til å bygge et produkt og skape interesse for håndballen. Fascinerende hvordan de bygger opp og bygger opp inn mot mesterskapet, og er fantastisk flinke til å finne mer eller mindre gode historier og vinklinger. Utvilsomt bra for det norske håndballproduktet. MEN… For en fagidiot er det ingen tvil om at det er en nytelse å slå over på svensk TV4. En faglig, analyserende tilnærming til spillet. Gode vurderinger både av lagene, kampen, og spillet. Stefan Løvgren som ekspert i studio kan jo litt håndball, og formidler det på en glimrende måte. Mindre sirkus, mer innhold.

For øvrig er ikke dette noe som er enestående for håndballdekningen på TV2 og TV4. Jeg synes det er gjengs når man skrur på en svensk sportssendning at man fort oppfatter en langt mer faglig tilnærming enn vi er vant til i norsk tv. Hvorfor denne kulturforskjellen?          

Sverige er ingen medaljekandidat.

Sverige sliter med å komme tilbake i den ypperste verdenseliten. De har et bra lag, og ikke minst en voldsom bredde. Det finnes veldig mange gode, solide, godt skolerte svenske håndballspillere. Men de mangler et knepp eller tre for å ta steget inn i en semifinale. Svenskene har rett og slett for få absolutte toppspillere etter min mening. I EM-troppen er det kun Kim Andersson, Jonas Källmann og kanskje Dalibor Doder som holder verdensklasse i sine posisjoner. Det holder ikke til å ta medalje. Verken nå eller i VM på hjemmebane om et år.

Kampen mot Polen var et typisk et eksempel. Sverige var gode før pause, fikk mye ut av mannskapet sitt – og var likevel bak 15-14 ved halvtid..

Frankrike en klassisk ”slow starter”?

Den store gullfavoritten har på ingen måte imponert så langt. Uavgjort mot Ungarn og ettmålsseier mot Tsjekkia skremmer ingen. På forhånd var det spekulasjoner rundt skadesituasjon på et par av deres beste spillere, men det ser ut til at alle de store guttene er med. Så Frankrike har et fryktinngytende lag. Blir det den gamle historien om favorittlaget som spiller seg bedre og bedre utover og har reserver igjen når det skal spilles om medaljer neste helg?

Balic = kunst.

Etter første kamp å dømme er håndballens største stjerne og profil tilbake på det nivået han har på sitt aller beste.  Mot Norge viste han spilleglede, innlevelse og overskudd som bør skape bekymring hos Kroatias kommende motstandere. Hvor imponerende er det ikke med en spiller som alle ”vet” hva gjør, alle ”vet” mer eller mindre når han skal gjøre – og som likevel får noen av de beste forsvarsspillerne i bransjen til å periodevis se ut som førstereisgutter?

At mannen i tillegg til fantastiske ferdigheter (han gjør ting ingen andre ville tenkt på en gang…) også har et kroppsspråk som sier mer enn tusen ord, en frisyre verdig en rolle i ”Hair” (type lang, med hårbånd) og konstant tredagersskjegg (hvordan klarer man det forresten?) reduserer ikke akkurat appelen. Spørs om det ikke må bli en egen blogg om Balic når jeg får tid..

Krotia – gufne å slå på deres premisser.

Glem prat om brente sjanser, små marginer etc.. Etter min oppfatning var det største problemet i Norges åpningskamp at det ble et oppgjør på Kroatias premisser. De fikk ganske tidlig kampen inn i sitt spor, fikk ikke minst lov å bestemme tempoet og rytmen i spillet. Jeg er sikker på at Norge hadde tjent på en kamp med et høyere tempo, raskere svingninger frem og tilbake. Nå ble det lavt tempo, mange relativt lange angrep, lite kontringsspill – jeg er overbevist om at det var slik kroatene hadde tegnet opp kampen på sitt spillermøte i forkant… Når da Balic og kompani får 1-2 mål som de fører med det meste av kampen, og fremfor alt når kampen går inn i de siste 10 minuttene, ja så er de forferdelig vanskelig å slå. Det er situasjoner som de behersker bedre enn noen andre og som de elsker å være i. Følg med utover i mesterskapet: Kroatia spiller nesten bare jevne kamper, og vinner sjelden med mer enn 5 mål. Men de vinner… Tilfeldig? Glem det..

Beste prestasjoner så langt?

1) Balic sin ”skrukringle”. Har aldri sett noen gjøre noe lignende. Kom mesterskapets høydepunkt allerede på dag 1?

2) Serbia som kom tilbake 29-25 og fikk uavgjort 29-29 (Island brente straffekast med tiden ute..). Så ikke kampen, men serberne ser farlige ut. Serbia – Danmark blir en uhyre interessant kamp.

3) Spania som blåste Tsjekkia av banen med tolv og Ungarn med ni. Solid, for å si det mildt. Vil savne supermålvakt Sterbik som skadet seg i går, men han spilte bare 3 minutter.

Smart å ha den beste målvakten.

Av de ti kampene som er spilt så langt i EM har tre endt uavgjort. I seks av de syv andre kampene er seierherren identisk med det laget som er registrert med den høyeste redningsprosenten. Unntaket er kampen Russland – Ukraina, hvor Ukraina hadde den minst dårlige målvakten med en redningsprosent på 27 mot Russlands 23.

Den tidligere ”målvaktsstorheten” Sverige har forøvrig tapt målvaktskampen klart i begge sine kamper.

Nye kamper i morgen! Da vinner Norge mot Russland.