God respons på "come-backet" på bloggen. Det er hyggelig. Følger opp innlegget om forsvarsspill med noen tanker rundt en problemstilling som handler om mange av de samme tingene, nemlig bruk av frimerker i yngrehåndballen.
For de som følger meg på Twitter er det ingen nyhet at jeg har synspunkter på dette området. Blant annet har jeg både etter egen deltagelse i PW Cup for G13 og etter å ha sittet på tribunen i blant annet Bring-sluttspillet de siste månedene ytret meg flittig om hva jeg synes om den svært utstrakte bruken av frimerker.
Min mening er at frimerker i de yngre klassene i de fleste tilfellene burde være helt unødvendig, og ikke minst at det er en lite utviklende måte å spille forsvar på. Jeg kan egentlig ikke tenke meg en mer primitiv strategi enn å gi en av spillerne mine følgende beskjed: «En oppgave – han der skal ikke ha ballen… Ligg en halvmeter fra ham, og det er bare ham du skal følge med på.»
Jeg vet ikke sikkert om det har vært en utvikling i negativ retning – det er ikke alltid slik at alt var bedre før, selv om vi liker å tro det.. Min opplevelse er likevel at jeg stadig oftere har sett frimerker, kanskje særlig på guttesiden, når jeg har vært rundt og fulgt med på ulike arenaer i yngrehåndballen de siste sesongene.
Som et anekdotisk eksempel kan jeg nevne at jeg i april var i PW Cup med 99-guttene fra Fana som jeg trener. I denne turneringen så jeg kun ett lag som aldri benyttet frimerker, det var mitt eget. Alle andre lag brukte i større eller mindre grad frimerker som en del av strategien (la meg understreke at jeg selvsagt ikke så alle lagene i turneringen…). I en av kamp hvor to lag som tydeligvis kjente hverandre godt fra før startet begge lag med merke på motstanderens beste spiller, og stod med det ut kampen. De to beste guttene på banen ble i praksis stående å se på håndballkampen som foregikk. Riktignok slapp de å stå frimerke på hverandre, så de fikk nå i hvert fall være med å spille forsvar.. Så kommer en viktig presisering: At det laget jeg trener ikke bruker frimerker betyr ikke at vi ikke bruker taktikk eller at vi ikke forsøker å vinne kampene. Det gjør vi. Vi kan bruke masse forskjellige virkemidler og variasjoner i kampene vi spiller, både for å utvikle oss selv videre men også for å gjøre det vanskeligere for den motstanderen vi møter i den aktuelle kampen. Vi kan gå lenger frem, noen ganger helt i mann-mann, vi kan samle oss mer, hjelpe hverandre tidligere, vi kan sone, flippe, presse ballbaner etc… Poenget er bare at det finnes så mange ting vi kan gjøre som er hundre ganger mer spennende og utviklende enn å «ta ut» en enkeltspiller.
Det vanlige argumentet mot frimerker er at det er begrensende for utviklingen til de beste spillerne, de som får frimerker, og kanskje med på å gjøre håndballen kjedelig for dem. Det kan være et legitimt poeng. Det er gøyere å spille håndball hvis du får lov å være med i spillet… Likevel er det ikke dette som er mitt hovedpoeng. Snarere tvert imot egentlig. Når den beste spilleren på det nevnte G13-laget mitt får frimerke i nesten hver kamp og synes det er kjedelig, så tenker jeg at det er en utfordring for meg som trener. Det blir noe vi må løse bedre, skape spill og situasjoner som gjør at spilleren blir delaktig selv om motstanderen forsøker å «merke ham vekk». Han må lære seg å løpe av, vi kan jobbe med ulike samarbeid to og to (sette en sperre på merket f.eks.), jeg kan bruke ham i andre posisjoner (skader jo ikke om han får øvd seg på å spille mer linje) etc.. Kort sagt: I mitt hode er det at vi får frimerker mot oss primært en utfordring og en mulighet for oss til å utvikle oss ett steg til og lære nye ting.
Min bekymring er derimot knyttet til det forsvarende laget. De lagene som reagerer på enhver utfordring i forsvarsspillet sitt med å hive frem et frimerke vil aldri lære seg å bli riktig gode bakover. Når problemene vi får i forsvar kun løses med det mest primitive av alle verktøy så utvikler vi aldri de forsvarskvalitetene vi ønsker. Spillerne får jo aldri øvd seg på å spille forsvar mot de beste!
Det store spørsmål for dem som tenker som meg blir da: Hva gjør vi med dette?
Prinsipielt er jeg ikke noe glad i å forby alt vi ikke liker. Vi er altfor flinke i norsk håndball til å lage regler for alt mulig, og vi ser mange eksempler på at slik aktiv «regelstyring» fører med seg andre konsekvenser og utfordringer enn det som var intensjonen. I tillegg får vi en aktivitet som har så mange spissfindige regler at det nok oppleves rimelig uoversiktlig for folk som ikke har organisasjonen og systemet vårt helt under huden. (Hmm… kjenner jeg kom innpå noe som kanskje hadde fortjent et eget blogginnlegg der – det får vi spare til en annen gang..)
Det absolutt beste ville selvsagt vært at vi trenere var fokusert på utvikling og i stand til å tenke litt lenger enn nesetippen, da ville frimerke som virkemiddel vært brukt i mye mindre grad enn hva tilfellet er. Det som forundrer meg er at ikke flere trenere skjønner at de ved å være mer utviklingsfokusert og mindre opptatt av resultatene her og nå, raskt også vil oppnå bedre resultater her og nå… Godt, utviklende trenerhåndtverk gir bedre spillere som gir bedre lag som gir bedre resultater. Velger du som trener en utviklende måte å tenke og jobbe forsvar på så lærer du spillerne å være opptatt av forsvar, de skjønner fort hvor viktig det er å beherske de ulike forsvarsteknikkene, hvor avgjørende det er å kunne vinne duellen sin etc… og dermed blir laget bedre, og du som trener får bedre resultater – uten å være resultatfokusert. Det blir en digresjon – men det er faktisk ikke tilfeldig at Norges uten sammenligning mest suksessrike miljø innenfor lagidrett, nemlig kvinnelandslaget i håndball, er kompromissløse på å fokusere på utviklingsprosesser og kun snakker om resultater som en konsekvens.
Likevel, når det gjelder frimerker heller jeg etter hvert mot at vi bør vurdere å innføre regler som fjerner den muligheten i de yngre klassene. I hvert fall opp til og med 14-årsklassen, kanskje helt opp i 16-årsklassen, synes det burde vært verdt å vurdere om et forbud er på sin plass. Jeg ønsker imidlertid IKKE regler som legger begrensinger på offensive forsvarsformasjoner etc. Jeg har faktisk holdt på så lenge at jeg husker en tid hvor vi ikke hadde lov å gå utenfor 9 m i de yngste klassene – dit skal vi ikke tilbake. Tvert imot, alt av offensiv tenking bør fremelskes og dyrkes – det handler om å vinne ballen. Et eventuelt regelverk må kun sørge for å ta vekk den rene destruktive mannsoppdekningen. Jeg har forstått det slik at både svenskene og danskene har slike regler og at erfaringene er gode. Jeg kjenner dog ikke til detaljene i regelverket deres og hvordan det praktiseres i praksis. Et første skritt i Norge kunne jo i hvert fall være å gjøre en grundig research på erfaringene fra våre naboland og se om dette er noe som kan passe inn hos oss.
For de som følger meg på Twitter er det ingen nyhet at jeg har synspunkter på dette området. Blant annet har jeg både etter egen deltagelse i PW Cup for G13 og etter å ha sittet på tribunen i blant annet Bring-sluttspillet de siste månedene ytret meg flittig om hva jeg synes om den svært utstrakte bruken av frimerker.
Min mening er at frimerker i de yngre klassene i de fleste tilfellene burde være helt unødvendig, og ikke minst at det er en lite utviklende måte å spille forsvar på. Jeg kan egentlig ikke tenke meg en mer primitiv strategi enn å gi en av spillerne mine følgende beskjed: «En oppgave – han der skal ikke ha ballen… Ligg en halvmeter fra ham, og det er bare ham du skal følge med på.»
Jeg vet ikke sikkert om det har vært en utvikling i negativ retning – det er ikke alltid slik at alt var bedre før, selv om vi liker å tro det.. Min opplevelse er likevel at jeg stadig oftere har sett frimerker, kanskje særlig på guttesiden, når jeg har vært rundt og fulgt med på ulike arenaer i yngrehåndballen de siste sesongene.
Som et anekdotisk eksempel kan jeg nevne at jeg i april var i PW Cup med 99-guttene fra Fana som jeg trener. I denne turneringen så jeg kun ett lag som aldri benyttet frimerker, det var mitt eget. Alle andre lag brukte i større eller mindre grad frimerker som en del av strategien (la meg understreke at jeg selvsagt ikke så alle lagene i turneringen…). I en av kamp hvor to lag som tydeligvis kjente hverandre godt fra før startet begge lag med merke på motstanderens beste spiller, og stod med det ut kampen. De to beste guttene på banen ble i praksis stående å se på håndballkampen som foregikk. Riktignok slapp de å stå frimerke på hverandre, så de fikk nå i hvert fall være med å spille forsvar.. Så kommer en viktig presisering: At det laget jeg trener ikke bruker frimerker betyr ikke at vi ikke bruker taktikk eller at vi ikke forsøker å vinne kampene. Det gjør vi. Vi kan bruke masse forskjellige virkemidler og variasjoner i kampene vi spiller, både for å utvikle oss selv videre men også for å gjøre det vanskeligere for den motstanderen vi møter i den aktuelle kampen. Vi kan gå lenger frem, noen ganger helt i mann-mann, vi kan samle oss mer, hjelpe hverandre tidligere, vi kan sone, flippe, presse ballbaner etc… Poenget er bare at det finnes så mange ting vi kan gjøre som er hundre ganger mer spennende og utviklende enn å «ta ut» en enkeltspiller.
Det vanlige argumentet mot frimerker er at det er begrensende for utviklingen til de beste spillerne, de som får frimerker, og kanskje med på å gjøre håndballen kjedelig for dem. Det kan være et legitimt poeng. Det er gøyere å spille håndball hvis du får lov å være med i spillet… Likevel er det ikke dette som er mitt hovedpoeng. Snarere tvert imot egentlig. Når den beste spilleren på det nevnte G13-laget mitt får frimerke i nesten hver kamp og synes det er kjedelig, så tenker jeg at det er en utfordring for meg som trener. Det blir noe vi må løse bedre, skape spill og situasjoner som gjør at spilleren blir delaktig selv om motstanderen forsøker å «merke ham vekk». Han må lære seg å løpe av, vi kan jobbe med ulike samarbeid to og to (sette en sperre på merket f.eks.), jeg kan bruke ham i andre posisjoner (skader jo ikke om han får øvd seg på å spille mer linje) etc.. Kort sagt: I mitt hode er det at vi får frimerker mot oss primært en utfordring og en mulighet for oss til å utvikle oss ett steg til og lære nye ting.
Min bekymring er derimot knyttet til det forsvarende laget. De lagene som reagerer på enhver utfordring i forsvarsspillet sitt med å hive frem et frimerke vil aldri lære seg å bli riktig gode bakover. Når problemene vi får i forsvar kun løses med det mest primitive av alle verktøy så utvikler vi aldri de forsvarskvalitetene vi ønsker. Spillerne får jo aldri øvd seg på å spille forsvar mot de beste!
Det store spørsmål for dem som tenker som meg blir da: Hva gjør vi med dette?
Prinsipielt er jeg ikke noe glad i å forby alt vi ikke liker. Vi er altfor flinke i norsk håndball til å lage regler for alt mulig, og vi ser mange eksempler på at slik aktiv «regelstyring» fører med seg andre konsekvenser og utfordringer enn det som var intensjonen. I tillegg får vi en aktivitet som har så mange spissfindige regler at det nok oppleves rimelig uoversiktlig for folk som ikke har organisasjonen og systemet vårt helt under huden. (Hmm… kjenner jeg kom innpå noe som kanskje hadde fortjent et eget blogginnlegg der – det får vi spare til en annen gang..)
Det absolutt beste ville selvsagt vært at vi trenere var fokusert på utvikling og i stand til å tenke litt lenger enn nesetippen, da ville frimerke som virkemiddel vært brukt i mye mindre grad enn hva tilfellet er. Det som forundrer meg er at ikke flere trenere skjønner at de ved å være mer utviklingsfokusert og mindre opptatt av resultatene her og nå, raskt også vil oppnå bedre resultater her og nå… Godt, utviklende trenerhåndtverk gir bedre spillere som gir bedre lag som gir bedre resultater. Velger du som trener en utviklende måte å tenke og jobbe forsvar på så lærer du spillerne å være opptatt av forsvar, de skjønner fort hvor viktig det er å beherske de ulike forsvarsteknikkene, hvor avgjørende det er å kunne vinne duellen sin etc… og dermed blir laget bedre, og du som trener får bedre resultater – uten å være resultatfokusert. Det blir en digresjon – men det er faktisk ikke tilfeldig at Norges uten sammenligning mest suksessrike miljø innenfor lagidrett, nemlig kvinnelandslaget i håndball, er kompromissløse på å fokusere på utviklingsprosesser og kun snakker om resultater som en konsekvens.
Likevel, når det gjelder frimerker heller jeg etter hvert mot at vi bør vurdere å innføre regler som fjerner den muligheten i de yngre klassene. I hvert fall opp til og med 14-årsklassen, kanskje helt opp i 16-årsklassen, synes det burde vært verdt å vurdere om et forbud er på sin plass. Jeg ønsker imidlertid IKKE regler som legger begrensinger på offensive forsvarsformasjoner etc. Jeg har faktisk holdt på så lenge at jeg husker en tid hvor vi ikke hadde lov å gå utenfor 9 m i de yngste klassene – dit skal vi ikke tilbake. Tvert imot, alt av offensiv tenking bør fremelskes og dyrkes – det handler om å vinne ballen. Et eventuelt regelverk må kun sørge for å ta vekk den rene destruktive mannsoppdekningen. Jeg har forstått det slik at både svenskene og danskene har slike regler og at erfaringene er gode. Jeg kjenner dog ikke til detaljene i regelverket deres og hvordan det praktiseres i praksis. Et første skritt i Norge kunne jo i hvert fall være å gjøre en grundig research på erfaringene fra våre naboland og se om dette er noe som kan passe inn hos oss.
Veldig godt innlegg og veldig enig.
SvarSlettDette er noe som bør prates om på samlinger og kurs av trenere og ledere. Samtidig så tror eg at en regel på linje med de svenske/danske er riktig vei å gå.
Er selv trener for et lag som får mye merker mot oss, men aldri bruker det selv. Vi velger å tenke utvikling.
Mvh
Martin Sværen,
Trener Haslum G97
Veldig enig Daniel. Du er også inne på kanskje det mest essensielle av alt i barne og ungdomshåndballen nemlig prosessbasert(les langsiktig) arbeide vs. resultatorientert fokus (les vinne neste kamp for enhver pris)
SvarSlettVanskelige og svært interessante problemstillinger som jeg tror det er meget sunt at samtlige klubber tar en runde på internt. Og det er viktig å huske at det finnes ingen fasit...
"Vi kan gå lenger frem, noen ganger helt i mann-mann"... det er altså greit?. Den samme angrepsspilleren blir vel fortsatt mannsoppdekket av den samme forsvarsspilleren... Forskjellen er at de andre spillerne også blir mannsoppdekket... Merkelig holdning!
SvarSlett