søndag 23. juni 2013

Hvordan lage en landslagsspiller?

Denne teksten er skrevet med utgangspunkt i et innlegg jeg holdt for trenere i 2. divisjon i Region Vest i november 2012. Utgangspunktet for innlegget var hva som kreves for å utvikle fremtidige landslagsspillere, hvordan en klubb på lavere bør tenke hvis det er målet og hva vi som jobber med yngrelandslag er opptatt av når det gjelder treningshverdag og utviklingstilbud for de spillerne som vi jobber med.

Fra NHFs strategiplan 2009-2013 står det følgende punkter som vi kan knytte til spillerutviklingsarbeidet:
  • Håndballfaget skal legge til rette for en helhetlig utvikling av talentfulle utøvere til nasjonalt og internasjonalt toppnivå.
  • Seniorlandslag skal kjempe i toppen internasjonalt.
  • Yngrelandslag skal kvalifisere seg til internasjonale mesterskap.

Norsk håndball skal altså kjempe i toppen internasjonalt med seniorlagene, både på dame- og herresiden. I tillegg skal vi kvalifisere oss til mesterskap med yngrelandslagene, primært fordi det er sett på som en læringsarena og et steg på veien mot å utvikle spillere som kan prestere på internasjonalt toppnivå i voksen alder. De spillerne som skal gjøre det for oss kommer et sted fra. De kommer fra en klubb i nærmiljøet sitt. De har vært innom ulike tiltak i regionen sin. Utvikling av verdensklassespillere er ikke noe fjernt og abstrakt som skjer «et annet sted», det er noe alle vi som jobber på ulike nivå i norsk håndball er en helt konkret del av – hver eneste dag. Stjerne skapes «på gulvet» og først og fremst ute i klubbmiljøene rundt omkring i håndball-Norge. 

Ser vi på utviklingen gjennom perioden som et yngrelandslag eksisterer relatert til hvilket nivå spillerne befinner seg på i klubbhverdagen sin vil det ofte se omtrent slik ut:

Det er minst to ting jeg ønsker å frem med denne fremstillingen. For det første, klubber på alle nivåer har en viktig plass å spille i spillerutviklingsarbeidet – også når vi snakker om utvikling av toppspillere. Vi trenger store breddeklubber, vi trenger små rekrutteringsklubber i distriktene, vi trenger klubber som er fornøyd med å være i 2. eller 3. divisjon men som likevel tenker kvalitet på det de driver med. Vi trenger hele bredden i klubbspekteret for å få frem de stjernene som utgjør et a-landslag vi kan være stole over. De aller fleste toppspillerne komme ikke fra en toppklubb i utgangspunktet, og mange har vært innom de forskjellige klubbniåene jeg har skisssert på veien mot toppen. (At alle disse ulike klubbene også har en stor egenverdi for håndballen, utover som et steg på stigen for de som til slutt skal bli aller best, er også viktig å fremheve -  men ikke temaet for dette blogginnlegget.) Det andre poenget er at det er en naturlig progresjon for de beste spillerne. At en spiller søker mot et høyere nivå er riktig og viktig for den spillerens utvikling. Så vil det alltid være mulig å diskutere timing for å ta et steg videre – en evig problemstilling som ikke har noen fasit og som må vurderes i hvert konkrete tilfelle. Generelt tror jeg imidlertid at det er viktig å huske på som trener eller klubb på et nivå at det å avgi spillere til et høyere nivå i utgangspunktet er en naturlig og positiv del av prosessen.

(Her kan det forresten være passende å legge til at jeg er enig i veldig mye av det håndballpresidentet skriver i sin leder i forrige utgave av Håndballmagasinet: http://www.handball.no/local_showfile.asp?field=37838
Dette med klubbvalg, når man skal gå og ikke gå er et eget tema – som kanskje kan være utgangspunkt for et eget innlegg senere. Veldig kort er min oppfatning at for mange tenker et kortsiktig resultat og fokuserer på kamparena («vi skal ta medalje i Bring-serien) og for få tenker en mer langsiktig utvikling, treningstilbud og oppfølging.)

Som eksempel på hvor spillerne på de ulike landslagsnivåene hører hjemme brukte jeg i innlegget mitt følgende eksempel fra landslagsuttak oktober 2012:
  • LM92: 4 spillere fra 1. divisjonsklubber, 16 spillere fra eliteserieklubber.
  • LM94: 7 spillere fra 1. divisjonsklubber, 11 spillere fra eliteserieklubber.
  • LM96: 1 spiller som snart debuterer i eliteserien, 2 spillere som har debutert i 1. divisjon. Resten har 2. eller 3. divisjon og / eller aldersbestemt aktivitet som kamparena.

Legg merke til at jeg ikke er interessert i hvem som spiller på de beste lagene i Bring-serien eller Spar-serien (eller for så vidt om spillerne spiller der overhodet). Måleparameteret er primært hvilken tilknytning de har til et seniormiljø. Hvilket nivå er seniorlaget de følger? Når tar de steget opp der treningsmessig og når de får det som kamparena?

Hva som er viktigst av treningshverdag og kamparena er det ikke mulig å svare 100% på. Det vil også variere fra spiller til spiller, og det vil kunne være ulike faser i karrieren hvor det ene er mer viktig enn det andre. Generelt mener vi imidlertid at følgende er greie overordnede linjer å gå etter:
  • Det er en fordel (i de fleste tilfeller) å debutere tidlig i seniorhåndball.
  • Kombinasjonen seniorhåndball og nasjonalt yngretilbud er et bra tilbud for de beste unge spillerne.
  • Heller færre kamper (kvalitet foran kvantitet), og større fokus på treningsarbeidet.

Så – la oss forsøke å være enda mer konkret. Hvor mye må du trene? Og hva må du trene? Ingen fasit her heller – det finnes eksempeler på alt mulig. På LM96 har vi likevel definert følgende punkter for å gi en viss antydning på hva vi forventer at en spiller på landslaget skal / bør trene:
  • 4-5 ettermiddager / kvelder per uke.
  • 3-5 morgenøkter i tillegg (når spillerne er startet på videregående skole).
  • Trene på egenhånd i tillegg til det som er organisert.
  • Ikke slakke av på trening (f.eks. styrke) i sesong.

Ser vi på det som har etablert seg som en kjernegruppe på dette laget så kan jeg i hvert fall si at fellesnevneren er at de trener mye stort sett alle sammen. Mange er omtrent på den mengden vi har skissert, noen trener i perioder enda mer, og jevnt over trener de som deltar jevnlig på landslaget vesentlig mer enn mange av dem som ikke har klart å klore seg helt fast. Tilfeldig?? Tja….

Av områder som vi ønsker skal prioriteres har vi sagt følgende:
  • Individuell ferdighetsutvikling.
  • Styrketrening med vekter (2-3 økter per uke).
  • Basistrening. Ofte.
  • Spenst – eksplosivitet, gjerne håndballspesifikt. Hver uke.

Generelt opplever vi at det blir for lite fokus på konkret ferdighetsutvikling gjennom sesongen, og for mye fokus på spill, kampforberedelser etc. i mange miljøer. Mange spillere ville kunne utviklet seg enda mer hvis de hadde blitt utfordret tøffere på å sine egne individuelle utviklingsoppgaver enda oftere.

Vi er også svært opptatt av at spillerne holder trykket på den fysiske treningen, hver eneste uke. Her synes jeg det jevnt over har skjedd en positiv utvikling og mange klubblag er flinke til å passe på at dette ivaretas også i sesongen.

Jeg pleier å si det slik at en 16-åring ikke spiller noen kamper i løpet av sesongen som er så viktige at det er noen grunn til ikke å kunne trene styrke dagen før. Når vi er samlet med landslaget legger vi inn egne fysiske økter, også når vi har kampsamlinger, selv om vi har svært begrenset tid sammen og veldig lyst til å få «ting til å sitte» spillmessig etc.. Da bør det være mulig å få til i alle klubblag.

Som en klubb, for eksempel på 2. divisjonsnivå mener jeg det er viktig å tenke gjennom hva som er «vår strategi». For mange klubber «seiler med» den ene sesongen etter den andre, har kanskje en uttalt «satsing» - uten at de egentlig helt vet hva de vil med den eller hva konsekvensen er..
Noen greie spørsmål å stille seg kan være:
  • Er vi en «satsende klubb»? Det vil si har vi et mål om å rykke opp, etablere oss på et høyere nivå etc?
  • Er vi en klubb som skal produsere toppspillere? (Og sende dem videre i systemet..)
  • Er vi en klubb som først og fremst skal tilby et godt og seriøst sportslig opplegg til dem som ønsker å spille på det nivået vi befinner oss? (F.eks. 2. divisjon.)
  • Er vi en klubb som først og fremst skal ha en sosial profil? Være et sted der gamle kjente treffes et par ganger i uken og har det hyggelig sammen?

Hvis målet for en klubb på et 2. divisjonsnivå er å utvikle landslagsspillere har jeg følgende konkre råd til tenkemåte og tiltak:
  • Tren mer enn tre ganger i uken.
  • Legg til rette for ytterligere trening for de beste.
  • Ta den fysiske treningen på alvor.
  • Gi unge spillere sjansen (spilletid), selv om det finnes eldre spillere som nå er bedre.
  • Ha god styring på de unge spillernes totalaktivitet.
  • Etabler hospiteringsordninger med klubber på høyere nivå.
  • Slipp spillerne videre når sjansen kommer.

Avslutningsvis vil jeg ta med noen eksempler på treningsdagbøker fra noen yngrelandslagsspillere. Disse eksemplene underbygger i hvert fall at vi har spillere i norsk håndball som trenger riktig bra. (Og dette er ikke «ekstreeksempler», det finnes mange på dette nivået.)



fredag 14. juni 2013

Frimerker i yngrehåndball

God respons på "come-backet" på bloggen. Det er hyggelig. Følger opp innlegget om forsvarsspill med noen tanker rundt en problemstilling som handler om mange av de samme tingene, nemlig bruk av frimerker i yngrehåndballen.

For de som følger meg på Twitter er det ingen nyhet at jeg har synspunkter på dette området. Blant annet har jeg både etter egen deltagelse i PW Cup for G13 og etter å ha sittet på tribunen i blant annet Bring-sluttspillet de siste månedene ytret meg flittig om hva jeg synes om den svært utstrakte bruken av frimerker.

Min mening er at frimerker i de yngre klassene i de fleste tilfellene burde være helt unødvendig, og ikke minst at det er en lite utviklende måte å spille forsvar på. Jeg kan egentlig ikke tenke meg en mer primitiv strategi enn å gi en av spillerne mine følgende beskjed: «En oppgave – han der skal ikke ha ballen… Ligg en halvmeter fra ham, og det er bare ham du skal følge med på.»

Jeg vet ikke sikkert om det har vært en utvikling i negativ retning – det er ikke alltid slik at alt var bedre før, selv om vi liker å tro det.. Min opplevelse er likevel at jeg stadig oftere har sett frimerker, kanskje særlig på guttesiden, når jeg har vært rundt og fulgt med på ulike arenaer i yngrehåndballen de siste sesongene.

Som et anekdotisk eksempel kan jeg nevne at jeg i april var i PW Cup med 99-guttene fra Fana som jeg trener. I denne turneringen så jeg kun ett lag som aldri benyttet frimerker, det var mitt eget. Alle andre lag brukte i større eller mindre grad frimerker som en del av strategien (la meg understreke at jeg selvsagt ikke så alle lagene i turneringen…). I en av kamp hvor to lag som tydeligvis kjente hverandre godt fra før startet begge lag med merke på motstanderens beste spiller, og stod med det ut kampen. De to beste guttene på banen ble i praksis stående å se på håndballkampen som foregikk. Riktignok slapp de å stå frimerke på hverandre, så de fikk nå i hvert fall være med å spille forsvar.. Så kommer en viktig presisering: At det laget jeg trener ikke bruker frimerker betyr ikke at vi ikke bruker taktikk eller at vi ikke forsøker å vinne kampene. Det gjør vi. Vi kan bruke masse forskjellige virkemidler og variasjoner i kampene vi spiller, både for å utvikle oss selv videre men også for å gjøre det vanskeligere for den motstanderen vi møter i den aktuelle kampen. Vi kan gå lenger frem, noen ganger helt i mann-mann, vi kan samle oss mer, hjelpe hverandre tidligere, vi kan sone, flippe, presse ballbaner etc… Poenget er bare at det finnes så mange ting vi kan gjøre som er hundre ganger mer spennende og utviklende enn å «ta ut» en enkeltspiller.

Det vanlige argumentet mot frimerker er at det er begrensende for utviklingen til de beste spillerne, de som får frimerker, og kanskje med på å gjøre håndballen kjedelig for dem. Det kan være et legitimt poeng. Det er gøyere å spille håndball hvis du får lov å være med i spillet… Likevel er det ikke dette som er mitt hovedpoeng. Snarere tvert imot egentlig. Når den beste spilleren på det nevnte G13-laget mitt får frimerke i nesten hver kamp og synes det er kjedelig, så tenker jeg at det er en utfordring for meg som trener. Det blir noe vi må løse bedre, skape spill og situasjoner som gjør at spilleren blir delaktig selv om motstanderen forsøker å «merke ham vekk». Han må lære seg å løpe av, vi kan jobbe med ulike samarbeid to og to (sette en sperre på merket f.eks.), jeg kan bruke ham i andre posisjoner (skader jo ikke om han får øvd seg på å spille mer linje) etc.. Kort sagt: I mitt hode er det at vi får frimerker mot oss primært en utfordring og en mulighet for oss til å utvikle oss ett steg til og lære nye ting.

Min bekymring er derimot knyttet til det forsvarende laget. De lagene som reagerer på enhver utfordring i forsvarsspillet sitt med å hive frem et frimerke vil aldri lære seg å bli riktig gode bakover. Når problemene vi får i forsvar kun løses med det mest primitive av alle verktøy så utvikler vi aldri de forsvarskvalitetene vi ønsker. Spillerne får jo aldri øvd seg på å spille forsvar mot de beste!

Det store spørsmål for dem som tenker som meg blir da: Hva gjør vi med dette?

Prinsipielt er jeg ikke noe glad i å forby alt vi ikke liker. Vi er altfor flinke i norsk håndball til å lage regler for alt mulig, og vi ser mange eksempler på at slik aktiv «regelstyring» fører med seg andre konsekvenser og utfordringer enn det som var intensjonen. I tillegg får vi en aktivitet som har så mange spissfindige regler at det nok oppleves rimelig uoversiktlig for folk som ikke har organisasjonen og systemet vårt helt under huden. (Hmm… kjenner jeg kom innpå noe som kanskje hadde fortjent et eget blogginnlegg der – det får vi spare til en annen gang..)

Det absolutt beste ville selvsagt vært at vi trenere var fokusert på utvikling og i stand til å tenke litt lenger enn nesetippen, da ville frimerke som virkemiddel vært brukt i mye mindre grad enn hva tilfellet er. Det som forundrer meg er at ikke flere trenere skjønner at de ved å være mer utviklingsfokusert og mindre opptatt av resultatene her og nå, raskt også vil oppnå bedre resultater her og nå… Godt, utviklende trenerhåndtverk gir bedre spillere som gir bedre lag som gir bedre resultater. Velger du som trener en utviklende måte å tenke og jobbe forsvar på så lærer du spillerne å være opptatt av forsvar, de skjønner fort hvor viktig det er å beherske de ulike forsvarsteknikkene, hvor avgjørende det er å kunne vinne duellen sin etc… og dermed blir laget bedre, og du som trener får bedre resultater – uten å være resultatfokusert. Det blir en digresjon – men det er faktisk ikke tilfeldig at Norges uten sammenligning mest suksessrike miljø innenfor lagidrett, nemlig kvinnelandslaget i håndball, er kompromissløse på å fokusere på utviklingsprosesser og kun snakker om resultater som en konsekvens.

Likevel, når det gjelder frimerker heller jeg etter hvert mot at vi bør vurdere å innføre regler som fjerner den muligheten i de yngre klassene. I hvert fall opp til og med 14-årsklassen, kanskje helt opp i 16-årsklassen, synes det burde vært verdt å vurdere om et forbud er på sin plass. Jeg ønsker imidlertid IKKE regler som legger begrensinger på offensive forsvarsformasjoner etc.  Jeg har faktisk holdt på så lenge at jeg husker en tid hvor vi ikke hadde lov å gå utenfor 9 m i de yngste klassene – dit skal vi ikke tilbake. Tvert imot, alt av offensiv tenking bør fremelskes og dyrkes – det handler om å vinne ballen. Et eventuelt regelverk må kun sørge for å ta vekk den rene destruktive mannsoppdekningen. Jeg har forstått det slik at både svenskene og danskene har slike regler og at erfaringene er gode. Jeg kjenner dog ikke til detaljene i regelverket deres og hvordan det praktiseres i praksis. Et første skritt i Norge kunne jo i hvert fall være å gjøre en grundig research på erfaringene fra våre naboland og se om dette er noe som kan passe inn hos oss.

onsdag 5. juni 2013

Comeback på bloggen! Tema: Utvikling av forsvarsferdigheter.

Etter lang tids fravær, og etter oppfordring fra vanvittig mange (ok... ikke så mange da – men noen i hvert fall…), plukker jeg opp bloggingen igjen. Her på "Håndballbloggen" vil jeg med ujevne mellomrom dele mine betraktninger om store og små problemstillinger fra den fantastiske sporten som foregår på 20 x 40 meter. Se ikke bort bra lange, nerdete innlegg med håndballfaget i fokus.

Jeg håper dere vil ha utbytte av bloggen. Ingenting er bedre enn om noen innleggene kan gi noen ideer eller skape interessant diskusjon. Setter pris på feedback og utfordringer i kommentarfeltet - eller på twitter.
Kom gjerne også med ønsker om tema eller problemstillinger som kan være verdt å skrive om.

Dette første innlegget etter «comebacket» vil jeg bruke på noen betraktninger rundt forsvarsspill og utvikling av forsvarskvaliteter. Med utgangspunkt i en del av det arbeidet vi har gjort på LM96 vil jeg fortelle litt om hvordan jeg tenker for å skape det forsvarsspillet jeg ønsker.

Da jeg og Mika Nurmi som trenerteam på LM96 startet prosessen med å kartlegge hvilke spillere vi hadde å ta av, og hvordan nivået var på dem, på «Talentsamlingen» i august 2011, og videre på regionale samlinger gjennom høsten, konkluderte vi raskt med at forsvarsspill var viktig å ta tak i. (Dette var i og for seg ikke overraskende, det stemte godt overens med erfaringene fra teamene som startet med kullene før oss.) Vi så masse gutter som hadde gode ferdigheter fremover. Det var stor fart, gode skudd, bra finter – det å lage mål var viktig og gøy. Det å hindre målene virket imidlertid ikke å ha samme status. Med dette som utgangspunkt var ingen tvil om at det defensive måtte få en sentral plass da vi gikk i gang med arbeidet.

Fra start av var vi tydelige i budskapet på et par ting:
  1. Skulle du med på landslaget måtte du kunne spille forsvar. Forsvarsspill var like viktig som angrepsspill.
  2. Det var uaktuelt å bytte spillere forsvar-angrep på LM96. (Det er et prinsipp vi har holdt hardt på så langt.)
  3. Forsvarsferdigheter måtte trenes på og prioriteres på samme måte som angrepsferdigheter.
All honnør til både spillerne og ikke minst de trenerne som har jobbet med dem i klubbhverdag og på regionalt nivå, for forsvarsspillet har det virkelig vært jobbet med. Veldig mange som har tatt store steg. Og fremfor har vi opplevd en utvikling på holdning, innstilling og interesse knyttet til det å være gode defensivt.

Tilnærmingen til forsvarsspillet på LM96 har først handlet om den enkelte spiller, deretter laget og det kollektive. Vi ventet lenge før vi i det hele tatt jobbet ett eneste minutt med å snakke system og rollefordeling i forsvar og har hele veien brukt klart mest tid på de individuelle tekniske og taktiske ferdighetene i forsvar.

Formasjonsmessig har vi vært opptatt av å tenke nytt og ikke gå rett inn i den tradisjonelle norske 6:0-tankegangen, hvor vi først må lære 6:0, ha det i ryggmargen og så kanskje, hvis vi rekker, gjøre et halvhjertet forsøk på å lære oss noe annet.. Vi startet i andre enden og har jobbet masse med å lære oss å spille 3:2:1. Tanken bak det har vært sammensatt. For det første tror vi at det jobbes så mye 6:0 rundt omkring i norsk håndball, at det skal vi alltids klare å lære oss (hvilket har vist seg å stemme bra så langt). For det andre har vi tenkt at jobbing med 3:2:1 gjør oss bedre individuelt i forsvar, blant annet tøffere i duellspillet og tryggere med et større område å dekke (en teori jeg fremdeles tror sterkt på). Og for det tredje har det vært et håp om at vi ved å beherske et offensivt forsvar også blir bedre til å spille angrep mot denne type forsvar (om det slår til gjenstår fremdeles å se).

I arbeidet med forsvarsferdigheter har jeg vært opptatt av å konkretisere hva det faktisk er vi skal kunne, hva som skal forbedres og hvordan det skal jobbes med. Litt for ofte synes jeg at forsvarsspill blir redusert til et spørsmål om innsats og vilje. Bra forsvar = innsats. Dårlig forsvar = for dårlig innsats.. Innsats er opplagt en viktig komponent i et godt forsvar, men selvsagt er det ikke så enkelt at løsningen alltid er å ta mer i.

Som et eksempel på denne tankegangen laget jeg et dokument som beskrev individuelle krav til forsvarsferdigheter på LM96. (Legger ved selve presentasjonen i bunnen av innlegget.) Her definerte jeg følgende grunnprinsipper for hvordan vi skulle tenke forsvar:
  • "Forsvar er det beste angrep."
  • Vinne ballen hvis vi kan.
  • Krigermentalitet. Det er vondt og slitsomt å møte Norge.
  • Gode individuelle ferdigheter.
  • Gode til å lese spillet.
  • Aldri noen som hviler.
  • Beherske flere formasjoner.
Andre får være dommere – men jeg tror, og håper, at det er mulig å se igjen noen av disse av punktene når LM96 spiller kamp.

Videre understreket jeg at følgende var avgjørende for å bli en god forsvarsspiller: "Innstilling til det å spille forsvar. Forsvarsspill er ferdighet på samme måte som angrepsspill og stiller krav til teknisk register, taktisk forståelse og fysisk kapasitet."
Og at… "Utgangspunkt for hensiktsmessig forsvarsspill er ..
..å finne rett posisjon i forhold til motspillere, medspillere og ball (krav til forflytning, og krav til taktisk forståelse).
..å finne en god grunnstilling å jobbe ut ifra (krav til beredsskapsstilling).
..å velge rett teknikk i rett situasjon (krav til tekniske ferdigheter, må kunne snappe, feie, takle og blokke, og krav til taktisk forståelse)."

Deretter definerte jeg det vi kan kalle for arbeidskrav:
  1. Hva bør du kunne?
    - Beredskapsstilling.
    - Forflytning.
    - Takling.
    - Snapping.
    - Blokkering.
    - Ta ballen i stuss.
    - Prioritet i forsvarsspillet: 1) Vinne ballen. 2) Takle. 3) Blokke.
  2. Felles fokusområder.
    - Legge vekt på å ha balanse og kontroll i alle bevegelser («kontakt med gulvet»).
    - Bred beinstilling når du takler.
    - Stenge for løp, forsvare rom.
    - Vinne ballen.
    - Offensiv blokkteknikk (bevegelse fremover mot skytter / ball når du blokker) som førstevalg.
    - Ta en forsvarsoppgave når ballen er et annet sted.
    - Lese (og løse) situasjonen som «kan» oppstå før den oppstår.
Og til slutt noen forslag til hva den enkelte kunne gjøre for å bli bedre i forsvar:
  • Bruk hver trening til også å trene forsvar. Meld deg alltid frivillig til å spille forsvar. Gi maksimalt i hver eneste duell. Vær bevisst på hva du trener på.
  • Bedre fysikk gjør det lettere å være god i forsvar (styrke, utholdenhet, hurtighet).
  • Tren forsvarsferdigheter også som egentrening.
  • Se mye håndball – og studer hva spillerne som spiller i samme posisjon som deg gjør i forsvar.
    Hvilke teknikker bruker de? Hvordan plasserer de seg? Hvordan forflytter de seg? Hvordan ser det ut når de takler? Hvordan løser de en linjespiller som setter sperre? Hvordan ser det ut når de blir utfordret med en finte?
  • Tenk over hva som er dine kvaliteter og muligheter og hva som er dine utfordringer og begrensninger som forsvarsspiller.
  • Se på forsvarsferdigheter på samme måte som du ser på angrepsferdigheter.
Hvilken effekt slike ting har kan man selvsagt aldri vite. Men jeg har tro på at det å definere tydelig hvordan vi tenker og forsøke å være så konkret som mulig både hva vi vil jobbe med og hvordan vi skal gjøre det er et bra utgangspunkt for fremgang. La meg understreke at et slikt dokument først og fremst er et nyttig verktøy for meg som trener, et slags kart som sørger for at det blir en sammenheng i hvordan vi jobber.  

For å gå litt videre på dette med konkretisering har vi det siste halvåret fokusert på tre hovedpunkter når vi har snakket om og trent på forsvarsspill, igjen med utgangspunkt i den enkelte spiller – uavhengig av formasjon og struktur:
  1. Fullfør flere taklinger slik at det blir brudd i spillet.
    Vi opplevde (og opplever fremdeles) at vi ofte gjorde gode forsvarsaksjoner, men ble litt for "fornøyd" med å ha kontroll og lot spillet gå videre i stedet for å gjøre «det lille ekstra» som gjerne fører til et brudd. Dette fører gjerne til at selv om du hadde kontroll, så fikk lagkameraten din to pasninger lenger borte problemer..
  2. Vær tøffere med spiller som ikke har ballen.
    Kanskje den største forskjellen fra å spille yngrehåndball i Norge (regionsserie, Bringserie etc..) og å spille internasjonale kamper (eller seniorhåndball  etter hvert som det blir aktuelt) er det forsvarsspillet som må gjøres mot dem ikke har ballen. For eksempel: Linjespiller må «jobbes med» kontinuerlig, lenge før han for ballen eller har satt den avgjørende sperren, overgangsspillere må forstyrres og forsinkes. Kort sagt, særlig området innenfor 9 m må vi bestemme over, og det må koste for motstanderen å bevege seg der inne.
  3. Ta ballen når vi kan.
    Vi ønsker forsvarsspillere som hele tiden er på jakt etter ballen. Det vil si at man jobber aktivt med å lese spillet og se etter mulighetene for vinne ballen.  Vi skal ikke være ukritisk og «stupe» ut i situasjoner med for høy risiko, men når sjansen kommer skal vi være rå på å benytte den. Her tenker vi både på å snappe ballen, slå vekk stussen hvis motstander spretter ballen foran og å få en finger på et innspill.
Disse tre, relativt enkle, arbeidsmålene har vi pratet masse om og repetert til det kjedsommelige både på landslagssamlinger og på regionale samlinger, på treninger og i møterommet. Vi opplever (ikke uventet og heldigvis) at det å si ting mange nok ganger og jobbe systematisk med det over tid gir resultater og vi synes vi ser igjen noen av de tingene vi fokuserer på stadig oftere.

La meg avslutte dette innlegget med noen gode eksempler knyttet til de tre arbeidsområdene jeg nevner over.

Eksempel 1: Fullfør taklinger slik at det blir brudd i spillet.
Et moderne forsvarsspill er avhengig av å få laget visst antall brudd i spillet. På LM96 teller vi hvor mange frikast vi lager. Det generelle kampmålet er å alltid ha over 20, og klare rundt 30 hvis vi spiller 3:2:1. Rekorden er 35.

Eksempel 2: Forsvarspill mot spillere som ikke har ball.
Her synes jeg vi jobber bra med linjespiller i forkant, noe som hjelper oss å få nødvendig høyde og gjør det lettere å også få "treff" på bakspilleren når han satser.

Eksempel 3: Ta ballen når vi kan.
Bra eksempel på det å lese spillet og gå inn og vinne ballen når innspillet kommer.

Eksempel 4: Ta ballen når vi kan.
Strålende forsvarsspill i min bok. Jeg ønsker meg flere norske kantspillere som blir gode til dette!

Eksempel 5: Summen av alt..
Seks spillere som jobber aktivt og er aggressive. Bra forsvar også mot dem som ikke har ballen (blant annet begge linjespillerne). Mange som forsøker å lese spillet og prøver å lukte om det er mulig å ta ballen. Vilje til å takle og ta duellen. Da blir det ofte som her – ikke perfekt, men man vinner ballen likevel.

For de spesielt interesserte kan dokumentet som er grunnlaget for mye av denne teksten lastes ned fra denne linken: https://www.dropbox.com/s/o5o96ghsi75hyfy/LM96%20Forsvarsspill%20-%20individuelle%20krav.pdf