Fra himmel til helvete på 60 minutter – hva skjedde egentlig?

Kjersti Grini blogger fra sofakroken under VM (http://kjerstigrini.tv2blogg.no/article2120405.ece) og etter den skuffende vendingen i kampen mot Ungarn gir hun de norske spillerne det glatte lag. Bloggen til Grini er interessant nok den – bare synd hun velger å skrive som en gjennomsnittlig interessert supporter med etterpåklokskap som sitt viktigste verktøy, og ikke det hun er, en tidligere toppspiller som helt sikkert kunne gitt oss spennende perspektiver fra spillerens ståsted. For faglig sett er jeg lite imponert over nivået i “analysen” til den såkalte “eksperten”.

Påstand nummer en: “Konsentrasjonen svikter i forsvarsspillet.”
Dårlige håndballtrenere har to forklaringer når forsvarsspillet ikke fungerer – enten er det for dårlig konsentrasjonen eller så er det for dårlig innsats. Det er selvsagt altfor enkelt. Forsvarsspill er tekniske, taktiske og fysiske ferdigheter, det er individuelle dueller, det er samhandling mellom flere spillere og det er kollektive system. Og ikke minst er det spill og motspill – når vi velger noen prinsipper for spillet vårt vil motstanderen prøve å løse det med sine ideer, som igjen gir oss nye utfordringer, og slik lever det taktiske spillet i kampen.

Ja – vi hadde problemer på høyre toer mot Ungarn, som vi også hadde i perioder mot Japan. Hvis det var så enkelt at Erlend Mamelund kunne konsentrert seg litt mer, så hadde han løst det, så hadde han selvfølgelig gjort det. Derimot er det tydelig at Mamelund ikke er helt komfortabel i rollen, særlig når han blir utfordret utover i banen. I og for seg kanskje ikke så overraskende, all den tid han ikke spiller i denne posisjonen i klubblaget (og også på landslaget har han stått mye som treer når Børge Lund ikke har vært med). I tillegg synes jeg ikke Lars Erik Bjørnsen er dyktig nok i vurderingene på når han skal komme oppunder og hjelpe.

Jeg mener Mamelund bør jobbe med å ha litt mer høyde i utgangsposisjonen sin når han blir. Videre bør Bjørnsen være flinkere til å holde seg utenfor målfeltet, prøve å lure angrepsspillerne mer (skape usikkerhet for bakspilleren på hvor han er), samt være tydeligere på å tette hullet helt når han først kommer oppunder (så får vi noen brøyt med oss der, i stedet for at det blir straffe hver gang).

Jeg vet at den norske benken selvsagt så disse problemene både mot Japan og i går, og at de har forsøkt å korrigere. Men noen ganger får man det ikke til, timingen sitter ikke. Slik er det av og til..

Foruten problemene på høyresiden synes jeg vi gjør en meget god forsvarskamp mot Ungarn. Treerspillet med Lund og Myrhol er strålende, Kjelling løser sine oppgaver bra og Erevik står en god kamp i mål (redningsprosent på 39).

Påstand nummer to: “De norske guttene står angrepsspill og spiller hver for seg.”
Alle lag som ikke fungerer ser ut som de spiller en og en, og det er et klassisk kjennetegn med det norske laget at bakspillerne blir gående lenger og lenger med ballen når rytmen i spillet ikke sitter. Men hva er det egentlig som skjer? Hvorfor går vi fra å spille tilsynelatende strålende angrepshåndball før pause til å slite oss til syv scoringer i de siste tretti?

At det norske laget spiller superkollektivt før pause og går en og en i andreomgangen er feil. Stort sett alle angrep, også etter pause, har en kollektiv start og en intensjon om hva de vil oppnå. Det er de samme bevegelsene som skaper champagnehåndball før pause som går i stå når kampen snur.

Dette kampbildet har vi imidlertid sett før. Det Ungarn gjør er at slipper seg mer og mer løs fra sin utgangsformasjon i forsvar, bestemmer seg for å komme tidlig frem på våre bakspillere og prøve å lage brudd og samtidig pakke mye folk rundt linjespiller hele tiden. De ofrer i stor grad kantposisjonene, satser på å rive i stykker tempoet i vårt og spill og sjanser på at vi ikke klarer å vende ballen ut til Tvedten og Bjørnsen.

At vi går i denne fellen er dessverre ikke overraskende og ikke nytt. Det er omtrent akkurat det samme som skjer for eksempel mot Danmark i EM i fjor. Når motstanderen løser våre skyttere og vår linjespiller gjennom å komme mye lenger frem enn vi er vant til mangler vi den taktiske dimensjonen til å finne den neste løsningen i spillet vårt. Vi kunne avgjort kampen i går med å spille bevisst på å sette opp kantspillerne.

Uten sammenligning for øvrig så ser vi mye av de samme problemene når vi er ute og spiller med yngre landslag og møter lignende utfordringer (aggressive og offensive forsvar som er dyktige en mot en og legger mer vekt på duellen og mindre vekt på samhandlingen enn vi er vant til). Det som skjer i kampen mot Ungarn er ikke helt ulikt det vi røk på med juniorlandslaget da vi ble utspilt av Slovenia i en avgjørende kamp i VM-kvalifiseringen nylig. Så her har vi en felles faglig utfordring i norsk håndball!

Påstand nummer tre: “Hedin får brukt få spillere i denne kampen.”
Tja… Han tester Christoffer Rambo før pause, og gir ham sjansen på nytt i andreomgang (spiller til sammen 8 minutter). I begge periodene kommer Rambo aldri ordentlig inn i det, han ser ikke ut som han finner timingen helt og han har flere gode muligheter for han bør skyte men velger å slippe ballen fra seg. Helt rett vurdering av Robert å ikke bruke ham mer slik jeg ser det. Videre bytter han på Espen Lie Hansen mot slutten av første omgang, men han får kun noen få minutter – det byttet synes jeg muligens kunne kommet litt tidligere i omgangen (bedre å hvile Kjelling noen minutter midt i omgangen og se om Lie Hansen kommer i gang, enn å gjøre det mot slutten av omgangen). I andreomgang velger han å satse på Kjetil Strand i stedet for Lie Hansen når han hviler Kjelling, helt grei vurdering. Strand spiller 4-5 angrep, men er ikke i nærheten av å komme til – synes han virket preget av manglende kamptrening (har vel heller ikke trent all verdens med håndball de siste ukene), skjønner veldig godt at han blir plukket av igjen når ikke kommer i gang og i tillegg ser rusten ut. Vegard Samdahl får sjansen på slutten, samt et kort innhopp i undertall før pause. Hadde kanskje ikke vært dumt å gi Børge Lund noen minutter på benken i løpet av førsteomgang og midt i andre, han har stor belastning og vi hadde trengt ham mest mulig fresh de siste ti minuttene.

Å være lagleder er en balansekunst og forskjellen mellom å være klovn og geni kan være ørsmå. Etter en kamp som den Norge hadde mot Ungarn er det verdens enkleste øvelse å sage i stykker disponeringene fra benken og peke på alt man kunne, skulle og burde gjort. Etterpåklokskap… Jeg mener vi må se på tanken bak valgene som gjøres og på forutsetningene man har å jobbe med, mer enn på selve resultatet, hvis vi skal gjøre en faglig interessant vurdering av laglederjobben. Min oppfatning er at Robert prøver på mange av de riktige tingene i går. Han forsøker å få i gang flere bakspillere, men plukker dem raskt av når det er få tegn på at de har dagen. Han og teamet har tydelig gjort gode forberedelser og står godt i mot det Ungarn kommer med. Og jeg er sikker på at han ser problemene som oppstår fremover, uten å lykkes med å finne “nøkkelen”.

De taktiske utfordringene til Norge går etter min mening på helt andre ting enn om enkeltspillere burde fått mer eller mindre tillitt. Den ene er, som jeg har vært inne på, den dimensjonen i spillet som kreves for å løse det forsvaret Ungarn møter oss med de siste tyve minuttene. Der mangler vi noe på ferdigheter, først og fremst som lag. Jeg har vanskelig for å se hvilke enkeltspillere som skulle kommet inn og løst det bedre enn de som stod. Den andre utfordringen som synliggjøres er hvor tynt besatt vi er defensivt. Så lenge Kjetil Strand, Christoffer Rambo, Frank Løke og til dels Espen Lie Hansen (ta gjerne med Eivind Tangen for den del) ikke er gode nok til å stå forsvar i denne type kamper, og Vegard Samdahl kun kan stå toer blir det et puslespill når man skal begynne å bytte. Det blir gjerne behov for både et og to bytter (noe vi ofte har blitt straffet for), og det blir fort vurderinger av typen “hvis den og den skal spille, så må den og den også spille for å være dekket bakover etc..”… Det er heller ingen tvil om at savnet av en klar og tydelig forsvarsgeneral (Stian Vatne) er stort – belastning på Bjarte Myrhol og Børge Lund blir voldsom over 60 minutter…

Forhåpentligvis kan Kjersti Grini i neste blogg ta utgangspunkt i hvordan man tenker som spiller i en gitt situasjon, det hadde vært langt mer interessant enn intetsigende forenklinger som konsentrasjon og innsats…

Til slutt: For de som er genuint håndballinteresserte og som ikke så oppgjøret Østerrike – Japan i går. Gå inn på TV2 Sumo og nyt kampen. Garanterer en fantastisk håndballopplevelse!