Norge – Danmark. Forhåpentligvis full hall og kjempetrykk. I en avgjørende kamp for å fremdeles ha semifinalemuligheter. Vinn eller forsvinn. For begge lag. Dueller i hopetall. Ege mot Hvidt. Knudsen mot Myrhol og Løke. Tvedten mot Christiansen. Kjelling mot Mikkel Hansen. Wilbeck mot Hedin. Det blir tøft. Det blir intenst. Det blir slåssing. Det blir tekniske delikatesser. Det blir taktikk. Det blir diskutable dommeravgjørelser. Det blir kontringer, utvisninger og straffekast. Det blir internasjonal herrehåndball på sitt aller beste. Kan det bli mer morro?
På vei til Wien korter jeg ned reisetiden med litt synsing før ”slaget om Skandinavia”.
I mitt hode er Danmark knapp favoritt i kveld. Vi har det samme potensialet i målvaktsspillet (selv om Steinar har vært langt bedre enn Kasper Hvidt så langt i mesterskapet), og begge lag er fremragende i etablert forsvar. Danskene er klart bedre enn oss i kontringsspillet. I etablert angrep mener jeg vi har tyngre skyts fra 9 m og bedre linjespillere (som vi også er dyktige til å bruke). Danmark har derimot flere strenger å spille på (dyktigere til å endre angrepsspill når det kladder), spiller med et høyere tempo og er svært gode på spillet utover i banen.
Danmark kommer til å starte i sitt vante aggressive 6:0. Danskene varierer ofte forsvarsspillet sitt med å stå høyere med sine toere enn det som er vanlig i skandinavia, og prøver med det å stresse sidebackene. Vær forberedt på det også i kveld. Det er ingen grensesprengende analyse å anta at Danmark vil ha fokus på å stresse og forstyrre våre bakspillere, bryte opp rytmen i spillet vårt og pakke tidlig rundt linje. For å løse våre linjespillere vil de forsøke å gjøre innspillene vanskelig (med å være aggressive mot bakspillerne og sørge for at avstanden i innspillene blir lengre), samt å ”flytte” unna Myrhol og Løke i forkant av situasjonen (løse problemet før det oppstår). Jeg tipper for eksempel at vi vil se danske forsvarsspillere som presser tidlig når vi kjører vårt vanlige angrepsmønster med bredt plasskifte eller ”jugge”.
Så blir spørsmålet om vi har den nødvendige fleksibilitet og variasjonen i angrepsspillet eller om vi går oss fast og får ørten brudd i spillet. Det vil garantert bli gode muligheter til å angripe rundt toerne (både for egen sjanse og for å spille opp kant). Jeg håper det blir et norsk lag som i starten av kampen er opptatt av å få ballen videre og som tør å vente på sjansen, og som bruker innledningen på kampen til å være farlig bredt i banen. Det siste kan vi gjøre enten ved å bruke de samme angrepsmønstrene som vi pleier, men å ha fokus på å slippe en pasning eller to mer enn vanlig, eller ved å variere med andre systemer som kanskje mer naturlig skaper den brede satsingen. Jeg vil også ha linjespillere som flytter seg en del ut i rommet bak toerne, gjerne også mellom ener og toer. Blir våre linjer liggende statisk og sloss med Nielsen og Jørgensen får danskene det som de vil! Om vi lykkes med disse tingene i kampens tidlige fase vil det garantert gi bedre rom for de vanlige skuddene og innspillene etterhvert, slik at vi utover i kampen vil kunne spille mer på våre sterkeste kort.
For Norges del blir det viktigste forsvarsvåpenet å få noenlunde stopp på danskenes kontringsspill. Dette er deres farligste våpen og en fase i spillet hvor de sannsynligvis er best i verden. Hvis vi klarer å spille noenlunde likt med Danmark i ”kontringskampen”¨, altså score omtrent like mange kontra som vi slipper inn, vinner vi kampen. I forsvarsspillet er det fysikk og tøffhet som gjelder. Dette er en kamp hvor Norge tjener på at det blir mange dueller og mye kriging. La gjerne danskene få bekreftet sin oppfatning av oss nordmenn som noen litt enkle ”fjellaper”…
Den viktigste duellen i kampen er utvilsomt Steinar Ege vs Kasper Hvidt. Dersom en av FCK-målvaktene får opp en vesentlig høyere redningsprosent enn den andre blir det kampavgjørende. Begge to er ikke minst vinnerskaller som er i stand til å hente frem superredninger de siste 10 minuttene når kampen skal avgjøres. Jeg er redd for at vi ikke skal ”stole” for mye på at Hvidt har hatt et elendig mesterskap så langt.. Etter å ha blitt benket i går (Niklas Lundin er for øvrig ikke mesterskapsdebutant som Bredeli sa, han var andremålvakt også i VM i Kroatia i fjor) ligger det vel i kortene at han er tilbake og står en toppkamp i kveld??
Til slutt: Den beste beskrivelsen av hva håndball på dette nivået er for noe kom på svensk TV4 på søndag. Frankrike og Tyskland hadde akkurat gjort unna en intens fight, med akkurat så høy temperatur som det skal være i en avgjørende kamp mellom to stormakter. Sendingen ble satt over til studioverten i hallen, som med stor entusiasme og innlevelse konkluderer: ”Och som alltid när det er snakk om handbold: Alle är ärga på alle. Och det er hür kul som helst!” Bra sagt.
Da gleder vi oss bare til kvelden!
(Eventuelle skrivefeil og dårlig grammatikk skrives på kontoen for blogging på farten....)
tirsdag 26. januar 2010
onsdag 20. januar 2010
EM så lang...
Udokumentert synsing etter to dager med mesterskapshåndball fra Østerrike.
Russland? Ukraina?
Vi slår begge lagene. Punktum. Tror det skal være ganske fin motstand for Norge nå. Relativt forutsigbart, klassisk østeuropeisk, flere bytter forsvar-angrep og rufsete forsvarsspill er stikkord som passer begge lagene. Norge tetter igjen bak og løper begge to i fillebiter.
TV2 vs TV4?
TV2 er veldig flinke til å bygge et produkt og skape interesse for håndballen. Fascinerende hvordan de bygger opp og bygger opp inn mot mesterskapet, og er fantastisk flinke til å finne mer eller mindre gode historier og vinklinger. Utvilsomt bra for det norske håndballproduktet. MEN… For en fagidiot er det ingen tvil om at det er en nytelse å slå over på svensk TV4. En faglig, analyserende tilnærming til spillet. Gode vurderinger både av lagene, kampen, og spillet. Stefan Løvgren som ekspert i studio kan jo litt håndball, og formidler det på en glimrende måte. Mindre sirkus, mer innhold.
For øvrig er ikke dette noe som er enestående for håndballdekningen på TV2 og TV4. Jeg synes det er gjengs når man skrur på en svensk sportssendning at man fort oppfatter en langt mer faglig tilnærming enn vi er vant til i norsk tv. Hvorfor denne kulturforskjellen?
Sverige er ingen medaljekandidat.
Sverige sliter med å komme tilbake i den ypperste verdenseliten. De har et bra lag, og ikke minst en voldsom bredde. Det finnes veldig mange gode, solide, godt skolerte svenske håndballspillere. Men de mangler et knepp eller tre for å ta steget inn i en semifinale. Svenskene har rett og slett for få absolutte toppspillere etter min mening. I EM-troppen er det kun Kim Andersson, Jonas Källmann og kanskje Dalibor Doder som holder verdensklasse i sine posisjoner. Det holder ikke til å ta medalje. Verken nå eller i VM på hjemmebane om et år.
Kampen mot Polen var et typisk et eksempel. Sverige var gode før pause, fikk mye ut av mannskapet sitt – og var likevel bak 15-14 ved halvtid..
Frankrike en klassisk ”slow starter”?
Den store gullfavoritten har på ingen måte imponert så langt. Uavgjort mot Ungarn og ettmålsseier mot Tsjekkia skremmer ingen. På forhånd var det spekulasjoner rundt skadesituasjon på et par av deres beste spillere, men det ser ut til at alle de store guttene er med. Så Frankrike har et fryktinngytende lag. Blir det den gamle historien om favorittlaget som spiller seg bedre og bedre utover og har reserver igjen når det skal spilles om medaljer neste helg?
Balic = kunst.
Etter første kamp å dømme er håndballens største stjerne og profil tilbake på det nivået han har på sitt aller beste. Mot Norge viste han spilleglede, innlevelse og overskudd som bør skape bekymring hos Kroatias kommende motstandere. Hvor imponerende er det ikke med en spiller som alle ”vet” hva gjør, alle ”vet” mer eller mindre når han skal gjøre – og som likevel får noen av de beste forsvarsspillerne i bransjen til å periodevis se ut som førstereisgutter?
At mannen i tillegg til fantastiske ferdigheter (han gjør ting ingen andre ville tenkt på en gang…) også har et kroppsspråk som sier mer enn tusen ord, en frisyre verdig en rolle i ”Hair” (type lang, med hårbånd) og konstant tredagersskjegg (hvordan klarer man det forresten?) reduserer ikke akkurat appelen. Spørs om det ikke må bli en egen blogg om Balic når jeg får tid..
Krotia – gufne å slå på deres premisser.
Glem prat om brente sjanser, små marginer etc.. Etter min oppfatning var det største problemet i Norges åpningskamp at det ble et oppgjør på Kroatias premisser. De fikk ganske tidlig kampen inn i sitt spor, fikk ikke minst lov å bestemme tempoet og rytmen i spillet. Jeg er sikker på at Norge hadde tjent på en kamp med et høyere tempo, raskere svingninger frem og tilbake. Nå ble det lavt tempo, mange relativt lange angrep, lite kontringsspill – jeg er overbevist om at det var slik kroatene hadde tegnet opp kampen på sitt spillermøte i forkant… Når da Balic og kompani får 1-2 mål som de fører med det meste av kampen, og fremfor alt når kampen går inn i de siste 10 minuttene, ja så er de forferdelig vanskelig å slå. Det er situasjoner som de behersker bedre enn noen andre og som de elsker å være i. Følg med utover i mesterskapet: Kroatia spiller nesten bare jevne kamper, og vinner sjelden med mer enn 5 mål. Men de vinner… Tilfeldig? Glem det..
Beste prestasjoner så langt?
1) Balic sin ”skrukringle”. Har aldri sett noen gjøre noe lignende. Kom mesterskapets høydepunkt allerede på dag 1?
2) Serbia som kom tilbake 29-25 og fikk uavgjort 29-29 (Island brente straffekast med tiden ute..). Så ikke kampen, men serberne ser farlige ut. Serbia – Danmark blir en uhyre interessant kamp.
3) Spania som blåste Tsjekkia av banen med tolv og Ungarn med ni. Solid, for å si det mildt. Vil savne supermålvakt Sterbik som skadet seg i går, men han spilte bare 3 minutter.
Smart å ha den beste målvakten.
Av de ti kampene som er spilt så langt i EM har tre endt uavgjort. I seks av de syv andre kampene er seierherren identisk med det laget som er registrert med den høyeste redningsprosenten. Unntaket er kampen Russland – Ukraina, hvor Ukraina hadde den minst dårlige målvakten med en redningsprosent på 27 mot Russlands 23.
Den tidligere ”målvaktsstorheten” Sverige har forøvrig tapt målvaktskampen klart i begge sine kamper.
Nye kamper i morgen! Da vinner Norge mot Russland.
mandag 16. november 2009
Litt å lære av verdenseliten
Lørdagens massakre i Framohallen fortjener noen ord. Jeg skal imidlertid la ”kattens lek med musen” og lignende ligge. Resultatet taler for seg selv i så måte.. For oss som er over gjennomsnittet opptatt av håndball er det likevel nok av interessante ting å ta med seg ved å få se på noen av verdens beste spillere fra tribuneplass.
Håndballfaglig sett var det flere deler av Hamburgs spill som var fascinerende å observere. Jeg har i så måte gjort meg noen betraktninger som jeg tillater meg å dele med den som er interessert.
Generelt
Hver gang jeg ser kamper med verdenseliten blir jeg minnet på hvor ”enkelt” håndball er. Den største forskjellen på et lag som Hamburg og de fleste andre lag i verden er ikke at de gjør så mye ”annet”. De bruker de samme fintene, kaster ballen på samme måte, spiller stort sett med de samme systemene i forsvar og angrep etc. som alle andre. Derimot gjør de ting bedre, raskere, mer kraftfullt, med bedre timing etc. De gjør rett og slett de såkalt ”enkle” tingene så veldig, veldig mye bedre enn de fleste andre. Og så gjør de nesten ikke feil…
Forsvarsspill
Ikke lett å spille angrep når Igor Vorin på 2 meter og 110 kilo som i tillegg kan flytte beina står foran i 3:2:1… Og er du så (u)heldig å komme forbi ham står Guillaume Gille bak og rydder opp. Og slik kunne vi gått gjennom hele oppstillingen, voldsom fysikk og stor duellstyrke over hele linjen.
Imponert over hvordan alle seks jobber, også når ballen ikke er i deres sone. Hele laget spiller forsvar, helt til laget har vunnet ballen (en av mine kjepphester!).
Legg også merke til hvordan de bruker enhver anledning til å forstyrre og forsinke motstanderen. Ingen får løpe en overgang uforstyrret, men må kjempe bare for å få lov og ta en posisjon på linjen. Linjespilleren får aldri fred, men blir forstyrret og jobbet med kontinuerlig.
Kontringsspill
Kontringsspill er vakkert når det utføres av spillere på dette nivået. Det ser så uanstrengt og enkelt ut. I det motstanderen gjør feil er kontringen allerede godt i gang, pasningene finner sin naturlige vei og det ser aldri ut som noen trenger å løpe maksimalt. Timingen er så bra, situasjonene oppfattes så raskt og de tekniske ferdighetene så gode at det ser ut som verdens mest selvfølgelige ting å løpe inn enda et mål (og så vet alle vi som har brukt time etter time på å jobbe med de samme momentene som Hamburg gjør rett hver gang hvor vanskelig dette er å få til…).
Jeg la særlig merke til et par grunnleggende detaljer som jeg synes det tyske laget utførte utrolig bra og veldig konsekvent.
1) På singelkontra: Svært bevisst på å få den nødvendige halvmeteren forsprang på nærmeste forsvarsspiller. Og når de har fått forspranget – helt rå på å skjære inn foran og skaffe seg best mulig vinkel og posisjon for avslutning. Uansett hvem som kom i kontringen gjorde de akkurat dette omtrent likt hver gang.
2) På kontra med flere spillere: Når de kommer på kontring med to-tre spillere mot like mange forsvarsspillere er det tydelig å se hvordan de(n) som ikke har ballen hele tiden prøver å løpe seg fri og bli spillbar. Ikke rart det ser enkelt ut for den som har ballen, lagkameratene gjør neste valg enkelt.
Angrepsspill
Kort oppsummert: Spillere med ekstremt høyt ferdighetsnivå satt i et kollektivt system.
Alle angrep har en kollektiv start, enkle, kjente bevegelser. Ikke noe hokuspokus, mye overgangsspill. Særlig spennende å se hvordan de bruker linjespillerne som spillpunkt i veldig mange av angrepsstartene. Veldig mange varianter og valg ut ifra de samme enkle startene.
Fantastisk timing.
Rolig oppbygning, så tempoveksling.
Mest imponerende: Troverdigheten og trykket i satsingene. Disse guttene klarer virkelig å satse 100%, og likevel ha mulighet for både eget skudd, viderespill, innspill etc. Særlig unge Dovniak er fantastisk til dette, følg med hvor hardt han satser – uansett hva han gjør med ballen.
Kampens sportslige høydepunkt:
Da Vorin slo ballen til Dovniak på ”entouch”, nærmest med en volleyballpasning, før han falt ned på linjen og fikk ballen i retur. Tror verken Fyllingen eller publikum skjønte hvor ballen var før den lå i mål.
Akkurat DET gjør ikke alle lag for å si det slik…
Dagens øyeblikk:
Da en glisende Vorin fikk lov å spille midtback, og var rimelig fornøyd med det.
Det skjer noe med disse linjespillerne når de får lov å prøve seg bak i banen…
La oss håpe Fyllingen klarer å legge det som må ha vært en tøff ettermiddag bak seg så fort som mulig, og slå hardt tilbake allerede på onsdag mot Haslum. Og så er det vel like greit at bortekampen i Hamburg ikke er før på nyåret…
Håndballfaglig sett var det flere deler av Hamburgs spill som var fascinerende å observere. Jeg har i så måte gjort meg noen betraktninger som jeg tillater meg å dele med den som er interessert.
Generelt
Hver gang jeg ser kamper med verdenseliten blir jeg minnet på hvor ”enkelt” håndball er. Den største forskjellen på et lag som Hamburg og de fleste andre lag i verden er ikke at de gjør så mye ”annet”. De bruker de samme fintene, kaster ballen på samme måte, spiller stort sett med de samme systemene i forsvar og angrep etc. som alle andre. Derimot gjør de ting bedre, raskere, mer kraftfullt, med bedre timing etc. De gjør rett og slett de såkalt ”enkle” tingene så veldig, veldig mye bedre enn de fleste andre. Og så gjør de nesten ikke feil…
Forsvarsspill
Ikke lett å spille angrep når Igor Vorin på 2 meter og 110 kilo som i tillegg kan flytte beina står foran i 3:2:1… Og er du så (u)heldig å komme forbi ham står Guillaume Gille bak og rydder opp. Og slik kunne vi gått gjennom hele oppstillingen, voldsom fysikk og stor duellstyrke over hele linjen.
Imponert over hvordan alle seks jobber, også når ballen ikke er i deres sone. Hele laget spiller forsvar, helt til laget har vunnet ballen (en av mine kjepphester!).
Legg også merke til hvordan de bruker enhver anledning til å forstyrre og forsinke motstanderen. Ingen får løpe en overgang uforstyrret, men må kjempe bare for å få lov og ta en posisjon på linjen. Linjespilleren får aldri fred, men blir forstyrret og jobbet med kontinuerlig.
Kontringsspill
Kontringsspill er vakkert når det utføres av spillere på dette nivået. Det ser så uanstrengt og enkelt ut. I det motstanderen gjør feil er kontringen allerede godt i gang, pasningene finner sin naturlige vei og det ser aldri ut som noen trenger å løpe maksimalt. Timingen er så bra, situasjonene oppfattes så raskt og de tekniske ferdighetene så gode at det ser ut som verdens mest selvfølgelige ting å løpe inn enda et mål (og så vet alle vi som har brukt time etter time på å jobbe med de samme momentene som Hamburg gjør rett hver gang hvor vanskelig dette er å få til…).
Jeg la særlig merke til et par grunnleggende detaljer som jeg synes det tyske laget utførte utrolig bra og veldig konsekvent.
1) På singelkontra: Svært bevisst på å få den nødvendige halvmeteren forsprang på nærmeste forsvarsspiller. Og når de har fått forspranget – helt rå på å skjære inn foran og skaffe seg best mulig vinkel og posisjon for avslutning. Uansett hvem som kom i kontringen gjorde de akkurat dette omtrent likt hver gang.
2) På kontra med flere spillere: Når de kommer på kontring med to-tre spillere mot like mange forsvarsspillere er det tydelig å se hvordan de(n) som ikke har ballen hele tiden prøver å løpe seg fri og bli spillbar. Ikke rart det ser enkelt ut for den som har ballen, lagkameratene gjør neste valg enkelt.
Angrepsspill
Kort oppsummert: Spillere med ekstremt høyt ferdighetsnivå satt i et kollektivt system.
Alle angrep har en kollektiv start, enkle, kjente bevegelser. Ikke noe hokuspokus, mye overgangsspill. Særlig spennende å se hvordan de bruker linjespillerne som spillpunkt i veldig mange av angrepsstartene. Veldig mange varianter og valg ut ifra de samme enkle startene.
Fantastisk timing.
Rolig oppbygning, så tempoveksling.
Mest imponerende: Troverdigheten og trykket i satsingene. Disse guttene klarer virkelig å satse 100%, og likevel ha mulighet for både eget skudd, viderespill, innspill etc. Særlig unge Dovniak er fantastisk til dette, følg med hvor hardt han satser – uansett hva han gjør med ballen.
Kampens sportslige høydepunkt:
Da Vorin slo ballen til Dovniak på ”entouch”, nærmest med en volleyballpasning, før han falt ned på linjen og fikk ballen i retur. Tror verken Fyllingen eller publikum skjønte hvor ballen var før den lå i mål.
Akkurat DET gjør ikke alle lag for å si det slik…
Dagens øyeblikk:
Da en glisende Vorin fikk lov å spille midtback, og var rimelig fornøyd med det.
Det skjer noe med disse linjespillerne når de får lov å prøve seg bak i banen…
La oss håpe Fyllingen klarer å legge det som må ha vært en tøff ettermiddag bak seg så fort som mulig, og slå hardt tilbake allerede på onsdag mot Haslum. Og så er det vel like greit at bortekampen i Hamburg ikke er før på nyåret…
lørdag 14. november 2009
Ideer om norsk ungdomshåndball
I forbindelse med årets Ungdomstrenerseminar i Bergen ble jeg bedt om å holde et innlegg med temaet ”Ungdomshåndball”. Vel, foredraget ble ikke så verst, tilbakemeldingene var gode og jeg synes selv jeg fikk frem en del sentrale poeng knyttet til temaet. Jeg har tatt utgangspunktet i deler av innholdet mitt og skrevet det om til en tekst...
Blant problemstillingene jeg vil utdype er:
For å ha et utgangspunkt å jobbe fra starter vi med en titt på strategiplanen til Norges Håndballforbund. Denne vedtas annethvert år av forbundstinget, og er – i hvert fall i teorien – førende for alle oss som jobber i norsk håndball, enten det er på klubbnivå, i regionene eller sentralt. Hvilke punkter som berører dagens tema finner vi så i dette dokumentet? Jeg velger å trekke frem seks punkter som i hvert fall må være svært sentrale for aktiviteten i ungdomshåndballen (ungdomshåndball er for øvrig definert som alderen 13 – 18 år).
Alt dette er jo flotte ord og fine målsetninger som sikkert de fleste i vil applaudere. Men mange vil antagelig også være enig i at det finnes potensial for en viss motsetning mellom flere av ambisjonene. Er det mulig å ta vare på alle og samtidig strekke seg mot verdenstoppen? Hvor på aksen mellom topp (nasjonalt og internasjonalt toppnivå) og bredde (ta vare på alle håndballutøvere) går eventuelt ”knekkpunktet” hvor det bikker for mye over på den ene eller andre siden? Er det mulig å finne en balanse i tilbudet som gjør at vi kan klare begge deler?
La det være helt klart; Undertegnede er en trener som definitivt jobber mest med talentfulle og ambisiøse håndballspillere. Det er dette som gir meg mest tilbake som trener, og det er dette jeg synes er viktigst. Så når jeg må gjøre valg som prioriterer enten de som vil mest eller de som ikke vil like mye så er valget enkelt. Likevel tror jeg på tilnærming som har som grunnidé at det ikke er noe stor motsetning mellom å jobbe mot toppen og å jobbe mot bredden. Jeg hevder at det er mulig for oss å heve kvaliteten på alle plan og på den måten både få frem enda flere spillere på topp internasjonalt nivå og ha et bedre tilbud til de som ikke har ambisjoner eller forutsetninger i den retning.
Jeg har formulert en grunnleggende holdning til idrett som jeg mener er en god inngang mot en argumentasjon for at det ikke trenger å være noen stor motsetning mellom fokus på faglig kvalitet og fokus på et trygt, variert og differensiert tilbud som treffer så mange som mulig.
Videre vil jeg slå fast følgende: Noen slutter, faktisk er det slik at de fleste slutter på et eller annet tidspunkt. Og det mener jeg er helt ok (tenk om vi skulle organisert seniortilbud til alle som begynner å spille håndball i 10-årsalderen, da skulle hallproblematikken fått en ny dimensjon tenker jeg…). Håndball trenger ikke å være for alle. Hvis vi kan få håndball til å være for alle som VIL har vi kommet langt.
Nå vet jeg selvfølgelig at ting ikke alltid er like enkelt i virkeligheten som på papiret. Og at i en klubbhverdag så kan man møte på problemstillinger og utfordringer som tvinger frem vanskelige valg og prioriteringer. Men ved å ta utgangspunkt i de tankene jeg så langt har presentert mener jeg det er mulig å i hvert fall nærme seg et tilbud som ivaretar både topp- og breddedimensjonen i forbundets strategiplan. Så kan heller neste steg i diskusjonen være å vurdere hva som bør være viktigst på ulike alderstrinn (13 – 18 år er et ”ganske” stort spenn), for eksempel når det er nødvendig med en spissing og tilpasning i tilbudet for de beste for å få til nødvendig progresjon i tilbudet. Det kan kanskje bli tema i en annen blogg…
Nå er det på tide å bli mer konkret. Jeg vil nå forsøke å legge frem en del enkle og håndfaste punkter på hva jeg mener er viktig, hvordan jeg ønsker at vi skal prioritere og hvilke faktorer jeg tror er smart å tenke på i treningsarbeidet med ungdomsspillere.
La meg først få lov å presentere ”ungdomshåndball slik jeg vil ha det”! En liste for hva jeg ønsker skal prege aktiviteten og tilbudet på ungdomsnivå.
1) Tette, spennende kamper.
- Har håndballsporten noe sterkere kort enn kampene våre? Finnes det noe som engasjerer mer enn en jevn og dramatisk håndballkamp? Gleden over å konkurrere, nytelsen det gir å vinne og skuffelsen det gir å tape, mener jeg vi skal la våre unge håndballspillere få ta del på et tidlig stadium. Men på egne og ikke våre voksnes premisser (det er en stor forskjell!).
2) Spillere med gode individuelle ferdigheter og bredt register (også defensivt).
- Jeg vil ha større fokus på ferdighetsutviklingen hos hver enkelt i ungdomshåndballen.
3) Spillere som er gode til å ta valg.
- Altså spillere som skjønner spillet. Spillere som tidlig læres opp, i trening og kamp, til å gjøre valg og som i treningshverdagen har mange øvelser med ulike spillesituasjoner.
4) Spillere som er atletiske og bra ”skudd sammen”.
- Det vil si ungdommer som har hatt mye og variert aktivitet fra ung alder. Og treningsmiljøer som jobber ikke bare med håndballferdigheter, men også med grunnleggende fysiske ferdigheter (basistrening).
5) Klubber med et bred og variert treningstilbud.
- Det vil si klubber som for det første trener mye, både håndballtrening og annen trening, og som for det andre klarer å gi et diffrensiert tilbud. Fra tidlig alder bør det være mulig for de som vil å få trene "ekstra".
6) Klubber som setter spilleren i sentrum.
- Begrepet "spilleren i sentrum" er vidt nok til å fortjene en egen blogg. Men kort sagt: I ungdomshåndballen bør det være vikigere å utvikle hver enkelt spiller, å gi hver enkelt spiller et mest mulig riktig tilbud - enn å ta hensyn til lag og resultater. Ofte vil begge perspektiv kunne gå hånd i hånd, men der man må gjøre valg mener jeg at den enkelte spillers utvikling er det desidert viktigste.
7) Trenere med god faglig kompetanse, engasjement og et positivt menneskesyn.
- Treneren er den viktigste enkeltpersonen i utviklingsarbeidet. Vi trenger trenere med utdanning og erfaring, som KAN idrett, som KAN håndball, som KAN trening. Men vi trenger også trenere med et brennende engasjement, som formidler positive verdier og ønsker å utvikle ikke bare håndballspillere, men hele mennesker.
Med bakgrunn i hvordan jeg vil at ungdomshåndballen skal være vil jeg komme med følgende tips i selve treningsarbeidet med ungdomslag:
Hva ”trigger” den enkelte?
En viktig erkjennelse som trener er at alle spillere er forskjellige. Vår jobb er å bli så godt kjent som mulig med den enkelte og finne ut hva som fungerer med akkurat denne spilleren. Det er for eksempel lett for å lage seg faste oppfatninger av hvem som "kan bli noe", hvem som "vil noe" etc., men tør vi å grave litt dypere kan vi finne uventede ting hos spillere vi ellers ville avskrevet. Noen trenger prat, noen trenger mye ros, noen har godt av litt kjeft, noen tenner på å få ansvar, noen trives best med å få beskjed.. Hver spiller er ulik. De beste trenerne er veldig gode til å finne riktig tilnærming til hver enkelt.
Godt humør som energikraft.
Det høres banalt ut, men jeg tror det gode humør er sterkt undervurdert som energikilde i mange idrettsmiljø. Trenger "seriøsitet" å være det samme som "gravalvorlig"? Jeg tror i hvert fall ikke det. Jeg opplever at godt humør, et smil på lur, en spøk og litt latter, utløser veldig mye positive krefter i en gruppe. Godt humør betyr ikke at vi ikke er på trening for å bli bedre, det betyr bare at vi trives og har det moro mens vi utvikler oss videre. Som trenere anbefaler jeg at vi tør å skape et trygt og humørfylt klima i gruppen vi jobber med.
Jobb med ferdigheter.
Jeg vil ha enda større fokus på spillernes individuelle tekniske og taktiske ferdighetsregister. Jeg tror vi generelt i ungdomshåndballen er for lite opptatt av hva spillerne skal kunne, og dermed bruker for mye tid på trening som kan kanskje kan gi laget kortsiktige resultater. Ikke bare er det dumt med tanke på spillernes videre utvikling, jeg tror også at de lagene som driver god ferdighetsutviklende trening veldig fort får igjen for det også i kamper med laget.
Tren variert! Og suppler gjerne halltreningen fra ung alder.
En håndballkamp stiller spillerne overfor veldig varierte utfordringer. Som håndballspiller må vi kunne løpe, hoppe, bevege oss, falle etc. Vi må beherske en rekke teknikker både i forsvar og angrep. Vi skal gjøre disse tingene med en motstander som forstyrrer oss og sammen med medspillerne våre. Vi må tåle masse kroppskontakt og dueller. Og vi skal helst klare å hoppe minst like høyt etter 60 minutter som vi gjør etter 30 sekunder. En innlysende konsekvens av dette må være at en treningsuke for en håndballspiller må inneholde mange elementer, så varierte økter mener jeg er viktig. Jeg vil også slå et slag for å trene mer enn den tiden laget har i hallen. Jeg tror knapt jeg har hørt et ungdomslag i Norge som mener de har nok treningstid i hall, likevel er det få som benytter mulighetene til å trene i tillegg til halltiden. Jeg mener man fra ganske ung alder gjerne kan supplere med enkle fysiske og tekniske øvelser som ikke trenger å utføres på 20 x 40 meter. Vi kan trene ute og vi kan trene i gangen før eller etter håndballtreningen. Og ikke minst påstår jeg at en treningsøkt i uken i en gymsal burde være en gave til et hvert ungdomslag. I en gymsal finnes det utstyr som vi ikke har tilgjengelig i hallen, det finnes ypperlige muligheter for å trene både teknikk og fysikk - på en variert og god måte.
Ikke vær redd for å stille krav. Ungdom liker det.
En god trener har tydelige rammer som er lett å forstå for utøverne. Det trives ungdom med.
Sett tidlig fokus på holdninger. Hvordan vil vi ha det hos oss?
Etabler kjøreregler i gruppen. Hva gjelder? Er det greit å komme for sent? Hvordan snakker vi til hverandre? Hvordan forholder vi oss til dommerne og motstandere når vi spiller kamp? Har det noen konsekvenser å bryte det vi har blitt enig om? Slik spørsmål skal man ikke være redd for å ta opp i gruppen og jobbe med.
Gjør ting enkelt. Og gjør de skikkelig.
Jeg tror det gjøres mye trening i ungdomshåndballen som er alt for vanskelig. Ting behøver ikke å være spesielt "fancy".. Gjør det enkelt. Ta utgangspunkt i enkle øvelser. Og ha fokus på å gjøre det skikkelig. Er utførelsen og kvaliteten slik du vil at den skal være? Det er mye bedre å bruke enkle, men effektive, øvelser - og gjøre disse veldig bra, enn å bruke vanskelige, kompliserte øvelser - og gjøre disse uten kvalitet.
Hvilke muligheter finnes i og utenfor klubben for å gi hver enkelt spiller et mest mulig ”riktig” tilbud?
I forhold til å gi den enkelte spiller et best mulig tilbud er det klokt å se på hvilke muligheter som er for difrensiering i og utenfor klubben. Hvis noen spillere ønsker å trene mer enn de andre eller trenger å utfordres på et høyere nivå, så skal de få muligheten til det. Kanskje kan de trene med laget i klassen over. Kanskje kan de trene med seniorlaget i klubben. Kanskje kan de beste jentespillerne trene med guttene. Og finnes ikke disse mulighetene i egen klubb så får man se seg rundt om det går an å få til ordnigner med andre klubber.
Vi nærmer oss nå slutten på en lang blogg (så om du har giddet å lese helt hit kan du like gjerne bli med helt inn..). Det nevnte foredraget som var utgangspunktet for denne teksten ble avsluttet med noen oppsummerende og konkluderende punkter, der jeg forsøker å understreke essensen i det jeg har snakket om. Så om du ikke har fått med deg noenting av det jeg har skrevet, så ta i hvert fall med deg disse punktene:
Blant problemstillingene jeg vil utdype er:
- Hva er god ungdomshåndball?
- Hvor har vi forbedringspotensial i norsk ungdomshåndball?
- Hvordan utvikler vi gode spillere?
- Er det motsetning mellom å ”få med alle” og å ”satse”?
For å ha et utgangspunkt å jobbe fra starter vi med en titt på strategiplanen til Norges Håndballforbund. Denne vedtas annethvert år av forbundstinget, og er – i hvert fall i teorien – førende for alle oss som jobber i norsk håndball, enten det er på klubbnivå, i regionene eller sentralt. Hvilke punkter som berører dagens tema finner vi så i dette dokumentet? Jeg velger å trekke frem seks punkter som i hvert fall må være svært sentrale for aktiviteten i ungdomshåndballen (ungdomshåndball er for øvrig definert som alderen 13 – 18 år).
- Alle utøvere skal ivaretas faglig og sosialt og føle trygghet for sin posisjon og rolle.
- Alle utøvere skal tilbys en utvikling som tar utgangspunkt i den enkeltes ferdighetsnivå, ambisjoner og ønsket tidsbruk og dermed kunne utvikle seg opp mot den enkeltes potensial.
- Håndballfaget skal legge til rette for en helhetlig utvikling av talentfulle utøvere til nasjonalt og internasjonalt toppnivå.
- Antall håndballrelaterte skader skal reduseres.
- Yngrelandslag skal kvalifisere seg til internasjonale mesterskap.
- Seniorlandslag skal kjempe i toppen internasjonalt.
Alt dette er jo flotte ord og fine målsetninger som sikkert de fleste i vil applaudere. Men mange vil antagelig også være enig i at det finnes potensial for en viss motsetning mellom flere av ambisjonene. Er det mulig å ta vare på alle og samtidig strekke seg mot verdenstoppen? Hvor på aksen mellom topp (nasjonalt og internasjonalt toppnivå) og bredde (ta vare på alle håndballutøvere) går eventuelt ”knekkpunktet” hvor det bikker for mye over på den ene eller andre siden? Er det mulig å finne en balanse i tilbudet som gjør at vi kan klare begge deler?
La det være helt klart; Undertegnede er en trener som definitivt jobber mest med talentfulle og ambisiøse håndballspillere. Det er dette som gir meg mest tilbake som trener, og det er dette jeg synes er viktigst. Så når jeg må gjøre valg som prioriterer enten de som vil mest eller de som ikke vil like mye så er valget enkelt. Likevel tror jeg på tilnærming som har som grunnidé at det ikke er noe stor motsetning mellom å jobbe mot toppen og å jobbe mot bredden. Jeg hevder at det er mulig for oss å heve kvaliteten på alle plan og på den måten både få frem enda flere spillere på topp internasjonalt nivå og ha et bedre tilbud til de som ikke har ambisjoner eller forutsetninger i den retning.
Jeg har formulert en grunnleggende holdning til idrett som jeg mener er en god inngang mot en argumentasjon for at det ikke trenger å være noen stor motsetning mellom fokus på faglig kvalitet og fokus på et trygt, variert og differensiert tilbud som treffer så mange som mulig.
- All god idrettsaktivitet baserer seg på riktig dose utfordring og riktig dose mestring.
- Alle ungdommer liker å lære nye ting, utvikle seg, få ting til og bli stilt krav til.
Videre vil jeg slå fast følgende: Noen slutter, faktisk er det slik at de fleste slutter på et eller annet tidspunkt. Og det mener jeg er helt ok (tenk om vi skulle organisert seniortilbud til alle som begynner å spille håndball i 10-årsalderen, da skulle hallproblematikken fått en ny dimensjon tenker jeg…). Håndball trenger ikke å være for alle. Hvis vi kan få håndball til å være for alle som VIL har vi kommet langt.
Nå vet jeg selvfølgelig at ting ikke alltid er like enkelt i virkeligheten som på papiret. Og at i en klubbhverdag så kan man møte på problemstillinger og utfordringer som tvinger frem vanskelige valg og prioriteringer. Men ved å ta utgangspunkt i de tankene jeg så langt har presentert mener jeg det er mulig å i hvert fall nærme seg et tilbud som ivaretar både topp- og breddedimensjonen i forbundets strategiplan. Så kan heller neste steg i diskusjonen være å vurdere hva som bør være viktigst på ulike alderstrinn (13 – 18 år er et ”ganske” stort spenn), for eksempel når det er nødvendig med en spissing og tilpasning i tilbudet for de beste for å få til nødvendig progresjon i tilbudet. Det kan kanskje bli tema i en annen blogg…
Nå er det på tide å bli mer konkret. Jeg vil nå forsøke å legge frem en del enkle og håndfaste punkter på hva jeg mener er viktig, hvordan jeg ønsker at vi skal prioritere og hvilke faktorer jeg tror er smart å tenke på i treningsarbeidet med ungdomsspillere.
La meg først få lov å presentere ”ungdomshåndball slik jeg vil ha det”! En liste for hva jeg ønsker skal prege aktiviteten og tilbudet på ungdomsnivå.
1) Tette, spennende kamper.
- Har håndballsporten noe sterkere kort enn kampene våre? Finnes det noe som engasjerer mer enn en jevn og dramatisk håndballkamp? Gleden over å konkurrere, nytelsen det gir å vinne og skuffelsen det gir å tape, mener jeg vi skal la våre unge håndballspillere få ta del på et tidlig stadium. Men på egne og ikke våre voksnes premisser (det er en stor forskjell!).
2) Spillere med gode individuelle ferdigheter og bredt register (også defensivt).
- Jeg vil ha større fokus på ferdighetsutviklingen hos hver enkelt i ungdomshåndballen.
3) Spillere som er gode til å ta valg.
- Altså spillere som skjønner spillet. Spillere som tidlig læres opp, i trening og kamp, til å gjøre valg og som i treningshverdagen har mange øvelser med ulike spillesituasjoner.
4) Spillere som er atletiske og bra ”skudd sammen”.
- Det vil si ungdommer som har hatt mye og variert aktivitet fra ung alder. Og treningsmiljøer som jobber ikke bare med håndballferdigheter, men også med grunnleggende fysiske ferdigheter (basistrening).
5) Klubber med et bred og variert treningstilbud.
- Det vil si klubber som for det første trener mye, både håndballtrening og annen trening, og som for det andre klarer å gi et diffrensiert tilbud. Fra tidlig alder bør det være mulig for de som vil å få trene "ekstra".
6) Klubber som setter spilleren i sentrum.
- Begrepet "spilleren i sentrum" er vidt nok til å fortjene en egen blogg. Men kort sagt: I ungdomshåndballen bør det være vikigere å utvikle hver enkelt spiller, å gi hver enkelt spiller et mest mulig riktig tilbud - enn å ta hensyn til lag og resultater. Ofte vil begge perspektiv kunne gå hånd i hånd, men der man må gjøre valg mener jeg at den enkelte spillers utvikling er det desidert viktigste.
7) Trenere med god faglig kompetanse, engasjement og et positivt menneskesyn.
- Treneren er den viktigste enkeltpersonen i utviklingsarbeidet. Vi trenger trenere med utdanning og erfaring, som KAN idrett, som KAN håndball, som KAN trening. Men vi trenger også trenere med et brennende engasjement, som formidler positive verdier og ønsker å utvikle ikke bare håndballspillere, men hele mennesker.
Med bakgrunn i hvordan jeg vil at ungdomshåndballen skal være vil jeg komme med følgende tips i selve treningsarbeidet med ungdomslag:
Hva ”trigger” den enkelte?
En viktig erkjennelse som trener er at alle spillere er forskjellige. Vår jobb er å bli så godt kjent som mulig med den enkelte og finne ut hva som fungerer med akkurat denne spilleren. Det er for eksempel lett for å lage seg faste oppfatninger av hvem som "kan bli noe", hvem som "vil noe" etc., men tør vi å grave litt dypere kan vi finne uventede ting hos spillere vi ellers ville avskrevet. Noen trenger prat, noen trenger mye ros, noen har godt av litt kjeft, noen tenner på å få ansvar, noen trives best med å få beskjed.. Hver spiller er ulik. De beste trenerne er veldig gode til å finne riktig tilnærming til hver enkelt.
Godt humør som energikraft.
Det høres banalt ut, men jeg tror det gode humør er sterkt undervurdert som energikilde i mange idrettsmiljø. Trenger "seriøsitet" å være det samme som "gravalvorlig"? Jeg tror i hvert fall ikke det. Jeg opplever at godt humør, et smil på lur, en spøk og litt latter, utløser veldig mye positive krefter i en gruppe. Godt humør betyr ikke at vi ikke er på trening for å bli bedre, det betyr bare at vi trives og har det moro mens vi utvikler oss videre. Som trenere anbefaler jeg at vi tør å skape et trygt og humørfylt klima i gruppen vi jobber med.
Jobb med ferdigheter.
Jeg vil ha enda større fokus på spillernes individuelle tekniske og taktiske ferdighetsregister. Jeg tror vi generelt i ungdomshåndballen er for lite opptatt av hva spillerne skal kunne, og dermed bruker for mye tid på trening som kan kanskje kan gi laget kortsiktige resultater. Ikke bare er det dumt med tanke på spillernes videre utvikling, jeg tror også at de lagene som driver god ferdighetsutviklende trening veldig fort får igjen for det også i kamper med laget.
Tren variert! Og suppler gjerne halltreningen fra ung alder.
En håndballkamp stiller spillerne overfor veldig varierte utfordringer. Som håndballspiller må vi kunne løpe, hoppe, bevege oss, falle etc. Vi må beherske en rekke teknikker både i forsvar og angrep. Vi skal gjøre disse tingene med en motstander som forstyrrer oss og sammen med medspillerne våre. Vi må tåle masse kroppskontakt og dueller. Og vi skal helst klare å hoppe minst like høyt etter 60 minutter som vi gjør etter 30 sekunder. En innlysende konsekvens av dette må være at en treningsuke for en håndballspiller må inneholde mange elementer, så varierte økter mener jeg er viktig. Jeg vil også slå et slag for å trene mer enn den tiden laget har i hallen. Jeg tror knapt jeg har hørt et ungdomslag i Norge som mener de har nok treningstid i hall, likevel er det få som benytter mulighetene til å trene i tillegg til halltiden. Jeg mener man fra ganske ung alder gjerne kan supplere med enkle fysiske og tekniske øvelser som ikke trenger å utføres på 20 x 40 meter. Vi kan trene ute og vi kan trene i gangen før eller etter håndballtreningen. Og ikke minst påstår jeg at en treningsøkt i uken i en gymsal burde være en gave til et hvert ungdomslag. I en gymsal finnes det utstyr som vi ikke har tilgjengelig i hallen, det finnes ypperlige muligheter for å trene både teknikk og fysikk - på en variert og god måte.
Ikke vær redd for å stille krav. Ungdom liker det.
En god trener har tydelige rammer som er lett å forstå for utøverne. Det trives ungdom med.
Sett tidlig fokus på holdninger. Hvordan vil vi ha det hos oss?
Etabler kjøreregler i gruppen. Hva gjelder? Er det greit å komme for sent? Hvordan snakker vi til hverandre? Hvordan forholder vi oss til dommerne og motstandere når vi spiller kamp? Har det noen konsekvenser å bryte det vi har blitt enig om? Slik spørsmål skal man ikke være redd for å ta opp i gruppen og jobbe med.
Gjør ting enkelt. Og gjør de skikkelig.
Jeg tror det gjøres mye trening i ungdomshåndballen som er alt for vanskelig. Ting behøver ikke å være spesielt "fancy".. Gjør det enkelt. Ta utgangspunkt i enkle øvelser. Og ha fokus på å gjøre det skikkelig. Er utførelsen og kvaliteten slik du vil at den skal være? Det er mye bedre å bruke enkle, men effektive, øvelser - og gjøre disse veldig bra, enn å bruke vanskelige, kompliserte øvelser - og gjøre disse uten kvalitet.
Hvilke muligheter finnes i og utenfor klubben for å gi hver enkelt spiller et mest mulig ”riktig” tilbud?
I forhold til å gi den enkelte spiller et best mulig tilbud er det klokt å se på hvilke muligheter som er for difrensiering i og utenfor klubben. Hvis noen spillere ønsker å trene mer enn de andre eller trenger å utfordres på et høyere nivå, så skal de få muligheten til det. Kanskje kan de trene med laget i klassen over. Kanskje kan de trene med seniorlaget i klubben. Kanskje kan de beste jentespillerne trene med guttene. Og finnes ikke disse mulighetene i egen klubb så får man se seg rundt om det går an å få til ordnigner med andre klubber.
Vi nærmer oss nå slutten på en lang blogg (så om du har giddet å lese helt hit kan du like gjerne bli med helt inn..). Det nevnte foredraget som var utgangspunktet for denne teksten ble avsluttet med noen oppsummerende og konkluderende punkter, der jeg forsøker å understreke essensen i det jeg har snakket om. Så om du ikke har fått med deg noenting av det jeg har skrevet, så ta i hvert fall med deg disse punktene:
- Spillere er forskjellige. Et ”talent” kan være så mangt. Trenerkunsten er å finne knappene som virker på den enkelte.
- ”Seriøs” er ikke det samme som ”alvorlig”. Gjør ting med HUMØR, det skaper ENERGI!
- Variasjon. Progresjon. Utfordringer.
- ”Bra gjort er bedre enn godt sagt.”
- Jobb med FERDIGHETER (resultatene kommer som en konsekvens – garantert!).
- Vær en TYDELIG trener.
- Gjør ting ENKELT. Og SKIKKELIG.
Abonner på:
Innlegg (Atom)