Litt å lære av verdenseliten

Lørdagens massakre i Framohallen fortjener noen ord. Jeg skal imidlertid la ”kattens lek med musen” og lignende ligge. Resultatet taler for seg selv i så måte.. For oss som er over gjennomsnittet opptatt av håndball er det likevel nok av interessante ting å ta med seg ved å få se på noen av verdens beste spillere fra tribuneplass.

Håndballfaglig sett var det flere deler av Hamburgs spill som var fascinerende å observere. Jeg har i så måte gjort meg noen betraktninger som jeg tillater meg å dele med den som er interessert.

Generelt

Hver gang jeg ser kamper med verdenseliten blir jeg minnet på hvor ”enkelt” håndball er. Den største forskjellen på et lag som Hamburg og de fleste andre lag i verden er ikke at de gjør så mye ”annet”. De bruker de samme fintene, kaster ballen på samme måte, spiller stort sett med de samme systemene i forsvar og angrep etc. som alle andre. Derimot gjør de ting bedre, raskere, mer kraftfullt, med bedre timing etc. De gjør rett og slett de såkalt ”enkle” tingene så veldig, veldig mye bedre enn de fleste andre. Og så gjør de nesten ikke feil…

Forsvarsspill

Ikke lett å spille angrep når Igor Vorin på 2 meter og 110 kilo som i tillegg kan flytte beina står foran i 3:2:1… Og er du så (u)heldig å komme forbi ham står Guillaume Gille bak og rydder opp. Og slik kunne vi gått gjennom hele oppstillingen, voldsom fysikk og stor duellstyrke over hele linjen.

Imponert over hvordan alle seks jobber, også når ballen ikke er i deres sone. Hele laget spiller forsvar, helt til laget har vunnet ballen (en av mine kjepphester!).

Legg også merke til hvordan de bruker enhver anledning til å forstyrre og forsinke motstanderen. Ingen får løpe en overgang uforstyrret, men må kjempe bare for å få lov og ta en posisjon på linjen. Linjespilleren får aldri fred, men blir forstyrret og jobbet med kontinuerlig.

Kontringsspill

Kontringsspill er vakkert når det utføres av spillere på dette nivået. Det ser så uanstrengt og enkelt ut. I det motstanderen gjør feil er kontringen allerede godt i gang, pasningene finner sin naturlige vei og det ser aldri ut som noen trenger å løpe maksimalt. Timingen er så bra, situasjonene oppfattes så raskt og de tekniske ferdighetene så gode at det ser ut som verdens mest selvfølgelige ting å løpe inn enda et mål (og så vet alle vi som har brukt time etter time på å jobbe med de samme momentene som Hamburg gjør rett hver gang hvor vanskelig dette er å få til…).

Jeg la særlig merke til et par grunnleggende detaljer som jeg synes det tyske laget utførte utrolig bra og veldig konsekvent.
1) På singelkontra: Svært bevisst på å få den nødvendige halvmeteren forsprang på nærmeste forsvarsspiller. Og når de har fått forspranget – helt rå på å skjære inn foran og skaffe seg best mulig vinkel og posisjon for avslutning. Uansett hvem som kom i kontringen gjorde de akkurat dette omtrent likt hver gang.
2) På kontra med flere spillere: Når de kommer på kontring med to-tre spillere mot like mange forsvarsspillere er det tydelig å se hvordan de(n) som ikke har ballen hele tiden prøver å løpe seg fri og bli spillbar. Ikke rart det ser enkelt ut for den som har ballen, lagkameratene gjør neste valg enkelt.

Angrepsspill

Kort oppsummert: Spillere med ekstremt høyt ferdighetsnivå satt i et kollektivt system.

Alle angrep har en kollektiv start, enkle, kjente bevegelser. Ikke noe hokuspokus, mye overgangsspill. Særlig spennende å se hvordan de bruker linjespillerne som spillpunkt i veldig mange av angrepsstartene. Veldig mange varianter og valg ut ifra de samme enkle startene.

Fantastisk timing.

Rolig oppbygning, så tempoveksling.

Mest imponerende: Troverdigheten og trykket i satsingene. Disse guttene klarer virkelig å satse 100%, og likevel ha mulighet for både eget skudd, viderespill, innspill etc. Særlig unge Dovniak er fantastisk til dette, følg med hvor hardt han satser – uansett hva han gjør med ballen.

Kampens sportslige høydepunkt:
Da Vorin slo ballen til Dovniak på ”entouch”, nærmest med en volleyballpasning, før han falt ned på linjen og fikk ballen i retur. Tror verken Fyllingen eller publikum skjønte hvor ballen var før den lå i mål.
Akkurat DET gjør ikke alle lag for å si det slik…

Dagens øyeblikk:
Da en glisende Vorin fikk lov å spille midtback, og var rimelig fornøyd med det.
Det skjer noe med disse linjespillerne når de får lov å prøve seg bak i banen…

La oss håpe Fyllingen klarer å legge det som må ha vært en tøff ettermiddag bak seg så fort som mulig, og slå hardt tilbake allerede på onsdag mot Haslum. Og så er det vel like greit at bortekampen i Hamburg ikke er før på nyåret…