Postenligaen herrer 2010-2011

Håndballbloggen ble opprettet for et drøyt år siden og det første innlegget var en vurdering av forrige sesongs eliteserie for herrer. Følger selvsagt opp med en vurdering av sesongen som kastes i gang denne helgen.

Generelt tror jeg også i år på en jevn liga, med svært mange tette oppgjør. Det er antagelig en bedre investering å satse lønnskontoen på den islandske banknæringen enn på å tippe sluttabell eller utfallet av enkeltkamper i denne serien. Imidlertid tror jeg det denne gang vil skille seg noe mer ut i topp og bunn, og at det laget som skal ta gull må ha en god del flere poeng enn de 31 som Drammen behøvde forrige sesong. Sannsynligvis vil vi få en seriemester med mer ”normal” poengsum for et gullag, det vil si fra rundt 35 poeng og oppover.

Jeg deler tabellen i fire sjikt. Jeg har tre medaljekandidater, to lag jeg utfordrer til de nærmeste utfordrerne, fem lag jeg mener må passe seg for ikke å havne i bunnstriden, men som også kan lukte på medaljekampen med full klaff og to lag jeg tror rykker ned.


I toppen tror jeg vi kommer til å finne Haslum, Elverum og Drammen. Ikke veldig originalt, jeg vet.. Men jeg mener disse tre lagene skiller seg ut både i kvalitet og ikke minst gjennom at de muligens tåler skader noe bedre enn de nærmeste konkurrentene.

Haslum

Klar gullfavoritt.

Har jobbet systematisk og målrettet med spillerutvikling gjennom flere sesonger og har veldig mange unge talenter som er i ferd med å ta steget opp som etablerte seniorspillere.

Har kombinert satsingen på sultne talenter med å hente hjem det jeg tror blir Postenligaens to beste spillere denne sesongen, Erlend Mamelund og Einar Sand Koren. Det er et kjempepluss for norsk klubbhåndball at to slike spillere igjen spiller i norske haller, og ikke minst det at de ikke er hentet hjem for å avslutte karrieren. Begge to virker fremdeles sultne og ambisiøse og har mål om å henge med i landslaget. Etter hva jeg hører har de virkelig bidratt til å heve standarden i treningsarbeidet i Haslum enda noen hakk.

Selv om de selvsagt vil merke eventuelle skader på Mamelund eller Sand Koren har de utvilsomt landets bredeste  tropp og stiller med to gode spillere i alle posisjoner. I tillegg til de innlysende profilene tror jeg Henrik Grøneng Nilsen får en god sesong, er nå varm i Haslumtrøyen og har bedre spillere rundt seg, samt at Henrik Westgård er tilbake og kommer til å score mye mål, selv om kanskje spilletiden blir noe mindre enn han har vært vant til.

Stabil og langsiktig profil på leder- og trenersiden. Særdeles dyktig fagmann i trener Tom Eirik Skarpsno. Jeg har tidligere rost Haslum for å ha is i magen og tro på eget konsept, selv om det går opp og ned i toppidretten.

Har flagget at de går for gull. Noe annet ville selvsagt vært feigt med den troppen de stiller med.

Elverum

Medaljekandidat. Jeg tror på sølvmedalje til laget fra de dype skoger.

Gikk høyt ut i fjor og skulle ta gull. Om det ikke ble et mageplask, så ble det vel i hvert fall en sesong som gikk i bølgedaler, men som tross alt endte med en historisk sølvmedalje og ikke minst et cupgull. Har vært noe mer forsiktig i inngangen til årets sesong, noe jeg tror er fornuftig.

Nykomlingen Andreas Rønneberg blir etter rapportene et spennende bekjentskap for det norske publikumet. Den finske playmakeren kommer fra spansk håndball og utfordrer / utfyller Steffen Stegavik i rollen som midtre bakspiller. En oppstilling som har vært brukt i oppkjøringen er Rønneberg i midten og Stegavik til venstre (i stedet for Lars Nordberg). En slik disponering vil gi Elverum et helt annet type spill enn de har stått for tidligere og gjøre dem mer uforutsigbar (ved å variere mellom å ha en typisk skytter og en typisk playmaker og å ha to playmakere på banen samtidig).

Kommer som vanlig til å bli vanskelig å ha med og gjøre hjemme i Elverum. Norges beste håndballpublikum betyr noen poeng ekstra over en sesong.

Har flere gode unggutter som er klare til å få sitt ordentlige gjennombrudd på elitenivå. Erik Toft (født 1992) kan fort bli et vel så aktuelt alternativ som venstre bakspiller som de nevnte herrene Stegavik og Nordberg i løpet av sesongen. På linjen håper og tror jeg at Magnus Gullerud (født 1991) får ordentlig tillitt. Magnus er en meget dyktig toveisspiller og etter min mening klart bedre fremover enn de andre alternativene som Elverum disponerer (jeg synes linjespillet, eller mangel på sådan, var  en svakhet i angrepsspillet til Elverum forrige sesong).

Drammen

Medaljekandidat. Jeg tipper bronse denne gang til forrige sesongs seriemester.

Selv om det selvsagt ville vært en stor opplevelse og erfaring for både spillere og trenere tror jeg Drammen totalt sett skal være ”glad” for at det ikke ble Champions League. Med det kjøret som da ville ventet i lange perioder både i høst og etter jul tror jeg ikke de hadde klart å henge med i toppen her hjemme. Nå ble det ”kun” EHF-cup og gjengen fra harrybyen kan konsentrere seg maksimalt om medaljekampen i serien.

Bakspiller Daniel Lindgren er kommet fra forrige sesongs overraskelse i Sverige, Drott (gikk helt til finalen hvor de til slutt tapte knepent for Sävehof). Etter rapportene blir det en god forsterkning både fremover og bakover. Antar at han kommer til å veksle med både Espen Lie Hansen i venstre bak og Gøran Sørheim i midten.

Målvaktsplassen er et lite spørsmålstegn. Jonas Degnbol (ligaens beste målvakt når han er skadefri og i form?) er ute (har ikke klart å få med meg hvor lenge). Den nye polakken er tydeligvis ikke av samme kaliber siden supervikar Lars Olav Olaussen er førstevalget i innledningen på sesongen.

Spiller en hurtig håndball med stor risiko i kontringsspillet. Satser på ”alt” og tar heller en tidlig avslutning for mye enn en for lite. Veldig effektivt når de lykkes, da straffer de motstanderne på alle feil. Sårbart når det ikke flyter. Det så vi tydelig forrige sesong, hvor det kunne svinge veldig også innad i kampene.

Joakim Hykkerud blir også denne sesongen veldig viktig, både fremover og bakover. Heldigvis for Drammen ser granittblokken fra Kongsberg (eller der omkring?) ut til å være laget av noe spesielt. Sjelden skadet og orker mer enn de fleste. I tillegg en inspirator av rang og en herlig spiller å ha på laget, spillet med hjertet langt utenpå drakten.

Jokerdimensjonen for Drammen er selvsagt at Glenn Solberg har vist at han er villig til å bidra i kortere perioder om det skulle knipe alvorlig. Nå vet jeg jo ikke om det er aktuelt denne sesongen, men jeg regner i hvert fall med at Marinko fremdeles har nummeret hans lagret… Ingen dårlig ringevikar!


Når vi skal vurdere og ikke minst rangere lagene i det store mellomsjiktet, de som med flyt og en god sesong kan lukte på medaljer men som i en tilsvarende dårlig sesong, med mye skader og litt marginer mot, kan måtte kjempe i andre enden av tabellen, begynner det å bli vanskelig. Her er det vanskelig å legge all verdens tunge faglige argumenter til grunn for å tippe et lag oppunder medaljene eller nede i bunnstriden. Magefølelsen gir dog noen føringer og jeg plasserer Viking, Arendal og som de nærmeste utfordrerne til medaljefavorittene.

Viking

Stavanger er tilbake på elitekartet igjen, og der hører de selvfølgelig hjemme. Stavanger Håndball er historie, nå er det de gamle merkenavnene Viking og SIF (nyopprykket i 1. divisjon) som gjelder. Det ser ut til å ha generert ny interesse rundt herrehåndballen i byen som ut i fra tradisjonene skal ha minst et topplag.

Med Gunnar Blombäck i trenerstolen vet alle hva man får. En tydelig, direkte og krevende lederstil, med veldig klare rammer. Store treningsmengder, ikke  minst mye tøff trening, og en håndball med stort tempo og fokus på kontringer. Jeg tror det å få Blombäck tilbake til byen var rett mann på rett sted til rett tid. Det var behov for å rydde opp i kulturen som hadde utviklet seg over noen år, og en erfaren og tøff trener som kjører sitt løp uansett og ikke bryr seg hva folk synes er av og til helt riktig medisin.

Kjetil Strand er selvsagt et kupp. Og en attraksjon for Postenliagen som sådan, ikke bare for Viking. Strand er en målscorer av høyt internasjonalt format og det er ingen overraskelse om det blir satt noen nye scoringsrekorder i løpet av sesongen (mål i en kamp for eksempel?). Samtidig tror jeg Viking kommer til å være veldig avhengig av å ha ham på banen. Mitt tips baserer seg på at Kjetil Strand holder seg noenlunde skadefri og kan være med å bidra i de fleste kampene. Det er det på ingen måte gitt at han gjør.. Historikken viser at han er skadeutsatt og han har en spillestilsom gjør at får mange smeller i hver kamp han spiller. Forhåpentligvis har Viking lagt ressurser i et solid medisinsk apparat...

ØIF Arendel

Arendal gjorde en sterk førstesesong i eliteserien og endte på en overraskende fjerdeplass, kun et poeng fra medalje. Jobber målrettet og ser ut til å ha god entusiasme i lokalmiljøet rundt satsingen sin.

Har mistet mye erfaring etter forrige sesong. Preben Vildalen, Kjetil Øygarden, Harald Johnsen og Brede Pedersen (spilte andre halvdel) er alle borte. Først og fremst representerer disse veldig mange elitekamper og mye av den kunnskapen som ikke er så lett å forklare eller lære noen, du må ha gjort det før, stått i de situasjonene noen ganger for å vite hva som kreves. Spesielt Preben var særdeles viktig for Arendal i mange kamper i løpet av debutsesongen i eliteserien.

Jeg tror imidlertid at signeringen av Sven Medhus i mål er et kjempepluss. Forrige sesong sett under ett er det ingen tvil om at målvaktsspillet var Arendals svakeste kort, det endrer seg nå. Medhus kommer til å ta mange poeng for sørlendingene. Legg til at de nå har hatt André Jørgensen med hele oppkjøringen, fått ham enda bedre inn i spillet og systemene til Gautestad og i bedre fysisk forfatning, så tror jeg at det gjør at Arendal stiller styrket til sesongstart.

Er jevnt over et tung og guffent lag å møte. Gode bakover, tøffe duellspillere. Det koster å prestere mot Arendal.


Fra midten og nedover på tabellen tror jeg vi finner fem lag. Alle disse kan imidlertid med en god sesong og ikke minst lite skader lukte på plasseringer blant topp fem. Jeg tror likevel flere av dem skal få mer enn nok med å kikke seg over skulderen…

Follo

Et rutinert lag med solide, erfarne spillere i alle posisjoner. Vanskelig å spille mot, spesielt hjemme i Langhushallen. Et lag som ikke nødvendigvis ser best ut på papiret, ei heller det som spiller den vakreste håndballen, men de kan alle triksene i boken og sloss i hver eneste duell.

Har i tillegg flere relativt unge gutter som definitivt begynner å bli voksen og nærmer seg sin beste alder som håndballspillere. Magnus Jøndal (venstre kantspiller, født 1988) og Henrik Flack (venstre bakspiller, født 1987) er eksempler på spillere som ikke lenger er ”unge og lovende”, men som fremdeles er i god utvikling. Begge to er fast i rekruttroppen til Robert Hedin og ikke milevis unna å ta steget til enda større oppgaver (Magnus debuterte jo også på a-landslaget i vår).

Har mistet gode Erik Strøm, men fått en spennende erstatter i Steffen Berg Løkkebø  som har sprutet inn mål for Sandefjord de siste sesongene. Løkkebø er gode både som høyre bakspiller og høyre kantspiller. I tillegg er de forsterket med Elvijs Borodovskis. Den latviske bakspiller med en fortid i Malmø er etter Follos egen beskrivelse en meget sterk skytter. Vil danne et sterkt par sammen med Flack hvis han slår til. Spennende.

Bsk/Nif

Forrige sesongs store positive overraskelse blir spennende å følge i den såkalt ”vanskelig andresesongen”. I utgangspunktet ville det vært naturlig å tippe en tøff sesong når de nå ikke får muligheten til å slå nedenfra i samme grad som tidligere. Jeg tror imidlertid at guttene fra Bækkelaget/Nordstrand/Oslo S (..) klarer å stabilisere seg i midtsjiktet i eliteserien. Resultatene i oppkjøringen tilsier at laget er fullt på høyde med de andre lagene jeg tipper fra midten og opp og et steg foran de antatte bunnlagene (slo Oppsal klart i treningskamp, spilte uavgjort mot Haslum i en turnering etc.).

Har fått inn fornuftige forsterkninger. Per Egil Riddervold gir et bedre målvaktsalternativ enn før på de dagene da Emil Jungmann ikke får tak på ballene. Erlend Egeland er etter min mening et av Norges største forsvarstalenter og en mulig fremtidig forsvarssjef på landslaget og styrker Oslolaget i den fasen hvor de hadde mest å gå på. Har i tillegg hentet dansken Henrik Rosenkvist fra Lemvig, et ubeskrevet blad for meg.

Bækkelaget har en veldig fin miks av erfarne spillere, representer ved Henrik Eriksen, Fredrik Lundgren, spillende trener Michael Rehnquist etc. og unge, sultne gutter – blant annet Johannes Hippe, Simen Strømberg, Christian O’Sullivan, Anders Tverdal med flere. Hippe var forrige sesongs store komet og var med troppen som Robert Hedin tok med til VM-kvalifisering i Litauen før sommeren, riktignok uten å slippe til. Ingen bombe om debuten med de store guttene kommer i løpet av denne sesongen. Er også spent på om Emil Sundal kan få sitt gjennombrudd på seniornivå, høyrebacken på to meter har alle forutsetninger for å gå veldig langt og bør kunne utfordre Henrik Eriksen om spilletid i høst. Får han det til å løsne gir han Bækkelaget ytterligere en dimensjon i spillet.

Fyllingen

Bergens representant i eliteserien er blant de vanskeligste å plassere på tabellen. Stallen slik den ser ut på papiret er definitivt ikke dårlig, med alle på plass og i form har Fyllingen mannskap til å slå alle i Norge. Jeg synes likevel det er for mange spillere det hefter spørsmålstegn ved… For mange viktige spillere er skadet, i opptrening etter skade eller veldig utsatt for skader.

Magnus Dahl har gjort franskmann av seg og blitt profesjonell i Paris. Normalt sett burde det bety store utfordringer i målvaktsspillet. Når Fyllingen har fått en veltrimmet og topp motivert Jan Stankiewicz til å gjøre comeback på ”ordentlig” er imidlertid antallet redninger det minste Anders Fältnäs trenger å bekymre seg over. ”Jas” kommer til å gjøre en kanonsesong og er antagelig bedre nå enn da han ga seg i Fyllingen for et par år siden. Kantspillere i Postenligaen: Lykke til.

Fyllingen kommer til å variere denne sesongen. Veldig. Jeg ser for at de på sitt beste kommer til å spille et superaggressivt og tett forsvarsspill hvor de kriger for livet innover i banen og lar motstanderens kanter få skyte så ofte de vil, og satser på at Jas redder 50-70% fra de posisjonene. Forsvarsspillet kommer til å gi kontringer, og her tro jeg Fyllingen er på høyde med de beste i ligaen (tror ikke jeg er så langt unna hvis jeg tipper Haslum, Drammen og Fyllingen som de tre beste kontringslagene). Men jeg ser også for meg at de på sitt svakeste vil slite med å produsere i angrepsspillet sitt og bli hardt straffet for det.

X-faktoren ligger i hvorvidt vi likevel får se Svend Magnus Pettersen i gult og blått i løpet av sesongen… Om Anders skulle klare å overtale ham til et comeback er det ikke mer som skal for at Fyllingen kjemper om medaljene.

Runar

Runar er det eneste laget (så vidt jeg har kunne registrere) som åpent har uttalt at de frykter nedrykk. I utgangspunktet oppsiktsvekkende fra et lag som tok medalje i vår, men jeg tror det er en klok strategi fra Vidar Gjesdal. Han har mistet bortimot hele sentrallinjen sin, Christoffer Rambo, Jac Karlsson, Erik Aaberg og Peder Trevland. Ved å signalisere at dette kan bli en tøff sesong tror jeg Vidar prøver å realitetsorientere egne spillere og ledere og forberede dem på tøffe utfordringer utover høsten. Neppe det dummeste…

Jeg har likevel tro på at Runar kommer til å bite fra seg. I rekken av lag som blir utsatt for skader er kanskje Runar det aller mest sårbare, men førsteoppstillingen de kommer på banen med er så vidt jeg kan skjønne fullt på høyde med de fleste andre. Bakrekken med nykommerne Spyros Balamenos (greker som kommer fra tysk bundesliga) og Mattias Søder (kommer fra H42 i Sverige, har tidligere spilt en sesong for Stord) på hver sin side og Trym Bilov Olsen i midten smeller det av. Pluss på gode kantspillere og en god målvakt så begynner det å ligne på noe.

Jeg tror Runar må mer nedover enn oppover på tabellen store deler av sesongen, men at de kommer ut på rett side når fasiten foreligger utpå vårparten. Og jeg blir heller ikke overrasket om de plukker en sluttspillplass. MEN – de må helst ha de fleste friske og raske, spesielt i de ”rette kampene”.

Stord

Mine venner på sommerøen Stord ser som vanlig positivt på livet før seriestart. Rapportene forteller om et lag som har trent godt (”aldri vært så godt trent”?) og med spennende tilvekster. Særlig blir det interessant med dansken Ole Bitsch, en playmaker som forhåpentligvis kan tilføre Stord en dimensjon som de har manglet siden Jonathan Gniste styrte det offensive spillet. Personlig tror jeg også at unge Inge Aas Eriksen (født 1994) kan vise glimt av stort potensial om han får sjansen innimellom, bakspilleren har gode forutsetninger og ferdigheter både fremover og bakover og er et navn å merke seg.

I det etablerte forsvarsspillet vil Stord fremdeles være blant de aller beste i serien. De er store, tunge og tøffe, og har defensive kvalitetsspillere i alle forsvarsposisjoner. Verken Ingemar Olsson, Tobias Gjertsen, en skadefri og trent Jesper Traberg eller brødrene Epland er spillere som man ser frem til å møte som angrepspiller. Bakerst har de et meget bra målvaktspar med Mikael Søgaard som det etablerte førstelaget og juniorlandslagets Tor Christian Sæbø som den unge utfordreren, jeg tror Tor Christian er i ferd med å ta det ”neste steget” i utviklingen sin og er klar for mer spilletid denne sesongen.

Når jeg likevel tror på en tøff sesong for klubben som går løs på sin tolvte strake sesong i eliteserien baserer jeg det dels på at jeg tror de mangler nødvendig kvalitet og bredde i det offensive spillet. Jeg tror ikke de kommer til å få utnyttet sitt gode forsvarsspill godt nok i kontringsfasen og jeg tror det fort blir for tungt, stereotypt og langsomt i etablert angrep. Den andre utfordringen er det som skjer utenfor banen. Stord har etter hvert blitt beryktet for mye utenomsportslig rot og turbulens. Krevende økonomi, manglende kontinuitet på ledersiden (har nå ansatt sin femte daglige leder siden 2005 og har en klubbleder som kun sitter fordi de ikke har fått på plass noen andre) og et ekstremt forbruk av trenere (har i snitt skiftet cirka en gang i året siden opprykket, og sjelden uten et visst konfliktnivå).

Håper jeg tar feil. Stord er en flott håndballplass, med stor interesse og mye engasjement. Er det et sted i Norge for klubbfølelsen fremdeles er levende så er det her. Samme hvor mye rot, turbulens og problemer som er, KLUBBEN svikter man ikke på Stord. Og få steder i landet koker det på samme måte som der hvis resultatene er gode.


Til slutt tror jeg at oppholdet i eliteserien blir av det kortvarige slaget for begge de to nyopprykkede Oslolagene. Begge kommer til å selge seg dyrt, og spesielt Oppsal blir intet slaktoffer, men over 22 serierunder er det disse jeg anser for å være svakest per tid.

Oppsal

Håndballaristokraten er omsider tilbake på det øverste nivået. Satset tungt forrige sesong og var 1. divisjons beste lag utover i sesongen (etter at de forsterket laget i løpet av høsten). Rykket opp etter overbevisende kvalifiseringsspill mot Sandefjord.

Lars Abelsen trente laget opp og ga seg. Erstatter er erfarne Bent Dahl med bakgrunn fra blant annet Drammen og ulike yngre landslag. Bent er grundig og metodisk og tror på trening, så jeg tipper at Oppsalguttene vil være bra trent og godt forberedt når kampene smeller i gang.

Laget er forsterket med islendingen Kristinn Björgulfsson (kommer nå fra en sesong i tysk 2. bundesliga, tidligere spilt to perioder i Runar), han blir en god spiller for dem. En kriger og leder som blir fin å ha med når de avgjørende kampene skal spilles. Har også hentet den svenske linjespilleren Hatami Payam fra LIF Lindesberg. Kjenner ikke til ham selv, men ut i fra rapportene blir det en solid tilvekst.

Oppsal kommer helt sikker til å plukke sine poeng og blir neppe veldig langt fra en sikker plass, men over en sesong tror jeg det blir litt for tynt. Særlig er jeg tvilende til om målvaktsspillet blir godt nok.  Om de derimot viser samme handlekraft som forrige sesong og forsterker laget underveis så kan det gå mot en meget spennende vår når det gjelder kampen for fortsatt liv i Postenligaen.

Vålerenga

Bohemene fra Jordal suste gjennom 1. divisjon forrige sesong og blir nok et friskt pust i eliteserien. De har etter hva jeg forstår fått dispensasjon til å spille de fleste hjemmekampene i Jordalhallen, som etter rapportene tar 2-300 tilskuere på en god dag. Dersom de klarer å mobilisere litt interesse fra ”Klanen”, så kan det bli en spesiell opplevelse å møte VIF borte.

I følge rapportene fra folk i håndballmiljøet i Oslo så har de nok trent noe mer enn de har vært villig til å innrømme, men at de har en ”annen profil” enn de andre elitelagene er vel likevel hevet over enhver tvil.

Har rutinerte og gode spillere og kommer helt sikkert til å dra ned tempoet i kampene, noe som kan bli en tålmodighetsprøve for motstanderne. Likevel – jeg føler meg rimelig sikker på at det er for lite kvalitet i mannskapet til at det holder til fornyet kontrakt over 22 kamper. Resultatene i oppkjøringen, med blant annet cup-exit mot gamleguttene i Stabæk, tyder også på at laget kan få en tøff reise på øverste nivå.


For å oppsummere… Mitt tabelltips ser da slik ut:
1 Haslum
2 Elverum
3 Drammen
4 Viking
5 Arendal
6 Follo
7 Bsk/Nif
8 Fyllingen
9 Runar
10 Stord
11 Oppsal
12 Vålerenga

Det eneste jeg er helt sikker på er at det ikke ender slik til slutt. Jeg er rimelig sikker på at minst to av tre medaljelag går inn, og det overrasker meg hvis ikke i hvert fall Vålerenga går ned. Alt i mellom er bortimot ren tipping…

Til slutt.. For de som er interessert i flere tips anbefaler jeg følgende blogger:

• Lars Abelsen (tidligere trener for Oppsal, Follo og U-landslaget, utdannet Trener V) har bra oppdatert blogg med ulike betraktninger rundt herrehåndball fra en erfaren mann (http://innsideout.blogg.no/)

• Fyllingenspiller Andreas Gjeitrem har en håndballblogg som oppdateres med ujevne mellomrom. Interessant å lese Andreas sine vurderinger av sesongen som kommer (http://handball.bergen360.no/).

• Stig Nygård i TV2-sporten skriver godt og har bred kunnskap om både norsk og internasjonal håndball. Dessverre oppdateres bloggen hans for sjelden, men likevel verdt å sjekke ut innimellom. Foreløpig har han bare laget tips for Postenligaen kvinner, men forventer selvsagt at han får ut en vurdering av herreserien også (http://stignygard.tv2blogg.no).

Bruk gjerne kommentarfeltet til å slakte mine vurderinger, fylle på der jeg mangler inngående kjennskap til lag eller spillere eller kom med dine egne tips.

Nye spilleregler

”Mer fart, mer ”fair” og mer attraktiv håndball”. Dette er det internasjonale håndballforbundets uttalte mål med regelendringene som gjøres fra denne sesongen. I Norge er det en regelverksgruppe ledet av Erlend Aam som har jobbet med de nye spillereglene. De mest sentrale endringene, og konsekvensene av disse, er beskrevet i et såkalt ”gult skriv” som du kan laste ned fra håndballforbundets hjemmeside.

Jeg har kikket på de nye reglene og gjort meg noen betraktninger rundt hvordan dette kommer til å slå ut i sesongen som er i ferd med å kastes i gang. Endel av endringene vil utvilsomt før til gode diskusjoner utover høsten!

”Linjespiller skal ”overvåkes” bedre og må være teknisk bedre i sine sperrer. Det skal ikke aksepteres at man bruker armer eller bein i sperren, og det er ikke lov å stå med høye albuer eller med albuene ut. Kroppen kan ikke utvides med armer eller bein, og det er ikke lov å dytte eller skyve motstander bort verken med armer, bein, baken/hofter eller skuldre. I prinsippet kan man bare bruke kroppens bredde (skulderbredde) i en sperre. En sperre må være passiv og derfor ha bedre ”timing” for å kunne aksepteres.”

Utvilsomt den viktigste endringen, og den som kommer til å skape mest diskusjon (og tidvis størst frustrasjon?) rundt om i hallene fremover.

At det var behov for å gjøre noe med denne delen av spillet mener jeg er hevet over enhver tvil. De siste sesongene har det ”tatt av” på toppnivå, spesielt på herresiden. Både forsvarsspillere og angrepsspillere har blitt mer og mer fysisk, og samtidig videreutviklet de individuelle teknikkene sine. I de avgjørende kampene i mesterskap, europacup og lignende har det vært mer eller mindre slåsskamp inne rundt 6 meter – uten at dommerne har klart å løse det på en god måte. Helt konkret er det særlig bruken av veldig bred beinstilling (gjerne kombinert med høye albuer), teknikken med å holde unna med en arm og kunne motta innspillet med den andre (eventuelt å rotere rundt forsvarsspilleren og bruke den ledige armen til å sette forsvareren i ubalanse) og timingen på å ”flytte” forsvarsspilleren i forkant (skape rommet man trenger ved å bruke kroppen og armene til å dytte forsvareren vekk) som har blitt mer og mer vanlig hos linjespillerne. Frank Løke, Igor Vori, Michael Knutsen og Marcus Alm er gode eksempler på spillere som har blitt ekstremt vanskelige å spille mot, blant annet grunnet disse teknikkene. For forsvarsspillerne er det spesielt måten å jobbe med / forstyrre linjespilleren hele tiden, særlig for å ”trykke” ham vekk fra situasjonen før den oppstår (hindre ham i å sette den sperren han vil) som har vært ”svaret” på de ”nye” angrepsteknikkene.

Den store utfordringen for dommerne blir å finne den riktige balansen i forholdet mellom angrepsspiller og forsvarsspiller, og så klare å selge dette til spillerne (vi ønsker jo tross alt at spillerne skal justere seg, ikke at det skal dømmes hundre feile sperrer i hver kamp…). Dersom angriperne skal tas hardere, må det også få konsekvenser for hva forsvarsspillerne får lov til. Jeg regner med uvanlig mange feile sperrer og uvanlig mange utvisninger i starten på sesongen. Forhåpentligvis justerer det seg utover i sesongen.

Tar vi et mer nasjonalt, og også lokalt, perspektiv tror jeg ikke spillere og trenere vil merke så veldig store forskjeller etter hvert. Utviklingen jeg beskriver handler i veldig stor grad om herrehåndball på topp internasjonalt nivå, og etter hvert også på topp nasjonalt nivå. På kvinnesiden og på lavere nivåer synes jeg ikke dette har vært et problem i samme grad. La oss bare håpe at dommerne lærer seg å skille bart og kanel (tror det er et uttrykk….).

Jeg tror manglende kunnskap og for begrenset spilleforståelse (sett i forhold til nivået) er en begrensning for mange dommere når det gjelder å håndtere kampen på linje på riktig måte. Jeg innbiller meg at mange dommere ikke vet hva de skal se etter, hvordan spillerne tenker og hvilke teknikker de bruker. Duellspillet mellom gode linjespillere og gode forsvarsspillere er så intenst at det er bortimot umulig å få med seg hva spillerne faktisk gjør, hvis man ikke vet hva man skal se etter. En utfordring i dommerutviklingen.

”Det har vært en inflasjon i 7m kast med begrunnelse i at forsvarsspillerne står i målfeltet. Det skal nå forstås slik at forsvarsspilleren må ta et klart steg inn i målfeltet og gjennom dette oppnå en fordel overfor angrepsspiller. Dog skal gjentatt aktiv bruk av målfeltet straffes som usportslig opptreden som tidligere. Det skal ikke dømmes 7m kast om angrepsspiller forblir under full ball- og kroppskontroll, uavhengig av om taklingen er ulovlig. Ei heller om angriper velger å ikke benytte muligheten til å forsøke å lage mål under full ball- og kroppskontroll etter taklingen. Underforstått skal da heller ikke dommerne tildele 7m kast før de ser om angrepsspilleren klarer få ballen i mål til tross for den ulovlige taklingen. Dersom dommerne vurderer at en klar målsjanse blir ødelagt av et regelbrudd, uansett hvor på banen, skal det alltid dømmes 7m kast. Dette gjelder f.eks i alle tilfeller hvor motstanders målvakt er ute av mål og målet er tomt, eller når en spiller kan få ballen i en klar målsjanse. En kollisjon mellom kontringsspiler og målvakt vil alltid føre til 7m om kollisjonen hindrer mottak av kontringsballen.”

En bra presisering som jeg ikke tror vil få veldig store konsekvenser i norsk håndball. Min opplevelse er at det har vært mer i internasjonale kamper at det blir blåst 7m hver gang noen får en tå i målfeltet. Kanskje slipper vi nå å høre Bent Svele mase om 7m i tide og utide? I så fall har regelendringen utvilsomt hatt en viktig misjon.

”Utelukkelse er fjernet fra reglene og er erstattet av diskvalifikasjon med skriftlig rapport. Regel 8.6 og 8.10 inneholder flere eksempler på beslutningskriterier for diskvalifikasjon med rapport. En slik situasjon skal umiddelbart utløse info om rapport. Det er ikke lenger mulig å vurdere dette etter kampen. Det skal bekjentgjøres i det man tildeler en spiller diskvalifikasjon og før kampen settes i gang igjen.”

Har vanskelig å se for meg at dette vil gi veldig store utslag. Utelukkelse var en regel som svært sjeldent var i bruk. Kanskje får vi flere rapporter ved ”stygge” røde kort? Det vil i så fall være positivt.

”I kontra bærer målvakten alt ansvar for å unngå kollisjon med angrepsspiller. Dersom målvakten forsøker å snappe en kontringsball og med sin handling forårsaker en kollisjon, så skal målvakten diskvalifiseres uavhengig av om han når ballen først eller ei.”

Dette har vært ganske mye diskutert de siste årene, og det har eksistert mange ulike oppfatninger av hva reglene egentlig har sagt og hvem som har hvilket ansvar. Jeg synes man nå har kommet frem til en god formulering. Målvaktene får fremdeles lov å være ”sweepere”, men det er samtidig uomtvistelig presisert at denne har ansvar for å unngå en farlig situasjon.

Jeg mener at en lignende formulering kunne vært tatt i bruk i situasjoner hvor laget som er i returfasen bytter en spiller forsvar-angrep. Her ser vi en del eksempler på at lignende farlige kollisjoner kan skje. Angrepsspiller komme i stor fart har gjerne oppmerksomheten sin innover i banen, forsvarsspiller kommer fra benken og prøver gjerne å snappe ballen. Også her synes jeg det burde vært forsvarsspillers oppgave å unngå kollisjon.

”Reglene rundt bestrafning er bygget om og har en progressiv oppbygging innenfor områdene ”Feil” og ”Usportslig”. Det skal slås hardere ned på forsøk på stygt spill og enhver handling som er rettet mot motspillers kropp (og ikke ball) skal bestraffes. I vurderingen skal dommerne nå vurdere hvor farlig taklingen kunne blitt og ikke bare intensiteten i selve taklingen. Enhver aksjon mot spiller i luften eller spiller i stor fart som fører til at motspiller mister kroppskontroll skal føre til diskvalifikasjon.”

Denne endringen har fått liten oppmerksomhet i miljøet så langt (de fleste har vært mest opptatt av dette med linjespillerne), men jeg tror dette kan få vel så store konsekvenser på sikt. Sannsynligheten er stor for at vi vil få se en klar økning i både utvisninger og røde kort (dersom dette følges opp).

Kravene til dommernes forståelse og vurdering blir store, når de også skal vurdere hvor farlig taklingen kunne blitt – ikke bare hvor farlig den ble. Blir veldig interessant å se hva den lille setningen fører med seg.

Fokuset på at det skal slås ned på handlinger rettet mot kropp i stedet for ball må slik jeg ser det medføre mer bestrafning av dytting (med eller uten strake armer) og holding.

”Det er nå tydeligere i reglene at frikastskytter har ansvaret for ikke å treffe forsvarsspiller i ansiktet dersom han velger å skyte et hurtig frikast direkte mot mål. På lik linje med skytter av 7m kast som treffer målvakt i ansiktet, skal også denne diskvalifiseres.”

En helt grei regel, som neppe får store konsekvenser i praksis.

”Det skal tolereres mindre og færre protester mot dommeravgjørelser. Enhver høylytt og provoserende protest skal føre til direkte utvisning, uavhengig av om det er gitt advarsel eller ei. En ”normal” spontan reaksjon skal fortsatt kunne aksepteres.”

Jeg mener at dommerne ikke skal måtte tåle usportslige eller provoserende protester, verken fra spillere eller trenere. Jeg er imidlertid opptatt av at vi skal ha et levende spill, med mye følelser og jeg synes det skal være stor takhøyde. Vi må ta vare på spontaniteten og det er bra det er presisert i reglene. Det er vel heller ikke slik at kampene blir verken bedre eller lettere å dømme med dommere som bruker utvisninger for munnbruk i tide og utide.. Så her må nok dommerne fremdeles vise seg som gode ledere og først og fremst søke å bruke god kommunikasjon og en dose klokskap og smartness for å lose de tøffe kampene i havn.

”Som i trafikken, så må man også på håndballbanen ta ansvar for sine handlinger og derfor kalkulere risikoen i sine forsøk på taklinger eller å vinne ballen. Enten man snakker om spiller i kontra, innhopp fra kant, armer i ansiktet osv. Det at handlingen ikke er tilsiktet fritar ikke noen for ansvar.”

En god tydeliggjøring. Det har vært alt for lett å skylde på at det ikke var meningen og så be om unnskyldning etterpå når man havner i mindre pene situasjoner. Særlig på herresiden er det jo ”rart” hvordan de tøffeste forsvarsspillerne har hatt en tendens til å ”tilfeldigvis” treffe den beste skytteren på motstanderen i ansiktet tidlig i kampen…. Nå står det svart på hvitt at det ikke spiller noen rolle om det var det du mente eller ikke. Og det er bra.

”De vanskelige kantsituasjonene skal også til livs. Taklinger utelukkende rettet mot kroppen uten forsøk på å nå ballen skal bestraffes. F.eks skal dytt/taklinger i hoften på kantspiller under innhopp føre til direkte utvisning.”

Nok en regel jeg stiller meg positiv til. Det har vært etter hvert blitt akseptert at kantspillerne ”må tåle” en liten knuff i hoften og lignende når de hopper inn, eventuelt at de får en liten ”vipp” når de er i luften (ikke så mye som skal til for å forstyrre, og skape farlige situasjoner, når man er i luften). Nå er det helt klart formulert at kantene ikke skal måtte ”tåle” noen ting som helst av den slags når de først er i luften.

”Vurderingene rundt passivt spiller er fortsatt gjenstand for en del frustrasjon blant spillere og ledere, og da særlig hvor stor forskjell det er på dommernes vurdering av ”forhåndsvarsel” og av evt avblåsning etter varsel. Spillereglene inneholder nå klare eksempler på hva som skal forstås som passivt spill eller uthaling av tiden. Dommerne må gjøre vurderinger av hvem som tjener på at tiden går og derfra vurdere om laget driver bevist uthaling av tiden. Det kan også føre til passivt spill om forsvarsslaget innenfor reglene hindrer angriperne å komme til målsjanser eller mulighet for skudd gjentatte ganger. Dog skal ikke stadige regelbrudd av forsvarslaget i form av stadige taklinger med påfølgende frikast føre til varsling for passivt spill.”

Passivregelen ja…. Finnes det noen regel som gir grunnlag for like mye diskusjon, like mye ”krav” fra benken og som kan håndteres så ulikt fra kamp til kamp? Nå prøver man i hvert fall å få tydeliggjort noe mer hva som skal være passivt og ikke, ikke minst bra at det oppgis konkrete eksempler.

Imidlertid tror jeg det er nok av dommere som skal få kjørt seg når de skal vurdere hvem som tjener på at tiden går og hvorvidt laget driver bevisst uthaling av tiden...

Er også spent på å se hvordan det vil bli i praksis, når for eksempel forsvarslaget spiller 3:2:1 – noe som ofte vil føre til mange frikast – og angrepsslaget ”går seg fast” gang på gang. Hvor lenge får de spille, hvor mange frikast blir det, før armen kommer?

”Lagkaptein er gjeninnført og "lagledersonen" er innført som et begrep. Det er også slått fast at lagleder MÅ ha annen farge enn motstander om han ønsker å stå i lagledersonene. Han kan gjerne ha samme farge som eget lag.”

Mer administrative endringer som jeg ikke kan se medfører særlig med praktiske konsekvenser.


Alt i alt er det mange gode intensjoner i de nye reglene, og flere endringer som jeg tror vil være til det bedre for håndballspillet. Men som alltid når ting er nytt blir det interessant å se hvordan det blir i praksis. At det blir en viss innkjøringsfase både for dommere, spillere og trenere er jeg ganske sikker på.

Dommerne får helt sikkert sin (til tider) velfortjente dose med kjeft denne sesongen også. Forhåpentligvis skjer det meste i god tone og med et glimt i øyet. Stor engasjement, sterke følelser, tydelige meldinger – det bør vi alle tåle. Samtidig er ikke håndballfamilien større enn at vi må ta hverandre i hånden og være venner igjen når kampen er over.

Bruk gjerne kommentarfeltet hvis du har tanker rundt de nye reglene eller kommentarer til noe av det jeg har skrevet.

En hyllest til "Artisten"

Verdens barkrakker er full av middelaldrende menn i varierende fysisk forfatning som forteller omverdenen hva de "kunne ha blitt" i idretten sin, hvis de "bare hadde trent". Jarle "Artisten" Alvær er en av de få som kunne tillatt seg å lire av seg slike gloser med rette.

Ukens snakkis i håndballmiljøet i Bergen har vært dagens pr-jippo i regi av Chess og Fyllingen (forøvrig et av de bedre påfunnene på lang tid synes jeg). Det som begynte som en diskusjon i hyggelig lag, endte opp som en duell med full mediadekning. Sporty av både Jarle og Fyllingen representert ved Christian Bjørnsen å være menn til å ta utfordringen.

Hvis du ikke er oppdatet på jeg skriver om, les dette:
http://www.topphandball.no/nth/artikkel/19130

Til tross for en fin spillerkarriere med mange gode sesonger i eliteserien for Norrøna og 1. divisjon for blant annet Kjøkkelvik har Jarle stempel som supertalentet som aldri ble riktig så god som han kunne blitt. Hvor hadde det endt om han hadde tatt steget til Sandefjord (på det tidspunktet Norges klart beste lag) den gang de jaktet ham?

Jarle har vært "verdensberømt" i idretts-Bergen de siste 15-20 årene. Med sine 178 cm (han hevder selv at han er 180, men det skjønner vel alle at bare er bløff) er han ikke den som ruver mest på en håndballbane, og kroppens naturlige tyngdepunkt er med årene flyttet noe nedover. Likevel, manglende høyde, kraft og hurtighet kompenseres med et balltalent og en teknikk som ikke står tilbake for det ypperste vi ser på tv. Han har skuddvarianter nok til å gi hvilken som helst målvakt mareritt. Han har en kroppsbeherskelse og balanse når det kommer til håndballbevegelser som er verdig en ballerina. Han har en feeling og timing i spillet som noen få bare "har", men som de fleste aldri kommer i nærheten av. Og han har den beste pasningsfinten jeg noensinne har sett utført. Når forsvarsspilleren er helt, helt, helt sikker på at ballen er spilt videre - ja da er Jarle gjerne på vei gjennom på utsiden....

Jeg husker en kamp da jeg var trener på Stord og blant annet hadde ansvar for rekruttlaget som spilte i 2. divisjon. I en av sesongens første kamper møtte vi Norrøna hjemme på Stord. (For de uinvidde: Norrøna er en gjeng med gamle klassespillere fra 35 år og oppover som fremdeles holder irriterende høyt nivå og hvert år kjemper helt i toppen av den lokale 2. divisjonen. Det gøyeste de vet er å møte unge, fremadstormende håndballspillere som ikke tar dem på alvor...) Stordlaget bestod av unge, ivrige, ambisiøse spillere. Godt trent, seriøse og motiverte. Før kampen forklarte jeg guttene at de ikke måtte la gamleguttene bestemme tempoet, og at de definitivt ikke burde ta lett på ting selv om motstanderen kom i hallen 10 minutter før kampstart og ikke akkurat gnistret på "oppvarmingen". Særlig forberedte jeg dem på å holde et ekstra øye med han som spilte høyre bak, og være veldig, veldig konsentrerte når han hadde ballen.... "Ja ja. Ingen problem. Han skal vi gi juling." Særlig..... For å gjøre en lang historie kort: Jeg mener å huske at Jarle scoret 14 mål og at vi måtte sende ut letemannskaper for å finne igjen et par av forsvarsspillerne våre etter å ha fått en demonstrasjon på den tidligere nevnte pasningsfinten....

Og dagens duell?? Konseptet var femten skudd til hver. Jan Stankiewich i mål. Tre skudd fra veldig liten vinken, tre fra en litt bedre vinkel, tre fra en veldig god vinkel, tre kontringer fra siden og til slutt tre kontringer midt forfra. Rundt 100 tilskuere (Fyllingen burde jo solgt billetter!). Det gikk jo som det måtte gå. Jarle tok initiativet fra start av, satte sitt første skudd sikkert ned i lengste, mens Christian brente sin første mulighet. Førstevalget på Fyllingens høyrekant denne sesongen var oppe på uavgjort en gang, men ellers førte Jarle fra start til mål. På sitt nest siste skudd hadde han fått en tomålsledelse og kunne avgjøre med en provoserende nonchalant trick med innlagt backhand-finte... Sluttresultat 11-9 (for øvrig ikke noen dårlig prestasjon i seg selv å score på 11 av 15 i en sånn duell, med det jeg tror blir eliteseriens beste målvakt kommende sesong mellom stengene).

Jarle "Artisten" Alvær - en verdig representant for alt som "kunne blitt".

Mental trening i praksis

Å gå timesvis i skogen, hva i all verden har nå det med håndball å gjøre??

Guttene på LM90 har hatt noen utradisjonelle og tidvis slitsomme dager på landslagssamling nå i starten på august. Å gå i 18 timer, over 50 km, i ukjent og ulendt terreng, måtte manøvrere seg frem til seks meldeposter underveis, med tung sekk på ryggen, lite mat og uten å vite hvor lenge man skal holde på, er en prestasjon som ikke veldig mange hadde gjort etter disse guttene.

Etter å ha nådd målet for marsjen kl 0600 på morgenen og fått seg litt varm mat var det å krype i soveposten og få seg noen få timers søvn, før frokost ble servert kl 1100. Deretter fulgte en dag med nye utfordringer og flere stressituasjoner, riktignok ikke like ekstreme, men røft nok (repellering ned en 25 meter høy foss for eksempel, er knalltøft hvis du har et snev av høydeskrekk...). Første del av samlingen ble avsluttet på dag tre, med 500 meter svømming i elv (motstrøms), klatring opp en 12 m høy bro og hopp ut i elven igjen. Knalltøft både fysisk og mentalt og veldig god trening i samarbeid og lagfølelse (på denne øvelsen jobbet spillerne i lag på fem og fem).

Med tre tøffe dager for både kropp og ikke minst hode unnagjort var det bare å tape opp gnagsårene og kjøre på for del to av samlingen. Håndballtrening med fullt fokus på forsvarsspill. Og også på denne delen av samlingen dukket det opp noen overraskelser underveis for spillerne...

Men blir vi bedre å kaste ball av dette da? Det ville vel være rart om ikke tanken om hva slags relevans dette har kom hos noen av spillerne på deres lange marsj gjennom Vestfold... Vi mener ja. Vi er overbevist om at det er mye å hente på mental kapasitet, både på individuelt nivå og som gruppe og prestasjonsenhet. Et bevisst arbeid med ulike dimensjoner knyttet til det mentale tror vi er et av grepene som vil være med å skape den forbedringen som skal til for at vi ikke sitter hjemme når VM går i Hellas om et år, slik vi gjør i skrivende stund (EM i Slovakia er godt i gang....).

Vi ønsket å sette spillerne i uvante situasjoner og fremkalle følelser som stress, utrygghet og frykt. Gjennom å utsette dem for fysisk anstrengelse over forholdsvis lang tid fremprovoseres situasjoner og reaksjonsmønstre som ellers er veldig vanskelig å øve realistisk på.

Det som skjer både med enkeltindivider og med gruppen som helhet når man begynner å bli veldig, veldig sliten kan relateres veldig bra til det å prestere i tøffe, krevende situasjoner. Hvem klarer å holde hodet kaldt? Hvem beholder humøret? Hvordan er kommunikasjonen og samarbeidet i gruppen etter 12 timer? Hvem tar ledelsen? Hvem klarer å bidra positivt? Hvem tar mer energi enn de gir?

Et annet poeng ved å utsette seg for tøffe fysiske anstrengelser er at grensene flyttes. Opplevelsen av hva som er lenge, hva det vil si å være sliten, hva som gjør vondt, er veldig subjektiv og mulig å endre. Det er ingen tvil om at mange av landslagsguttene har fått nye referanspunkter på hvor mye og hvor lenge de faktisk orker og hva de tør for noe. Vi mennesker er fantastisk fleksible og orker uttrolig mye mer enn vi tror, og hodet stopper nesten alltid før kroppen gjør. Som ordtaket sier: ”Når du har gått akkurat så langt at du ikke orker å gå et skritt til, da har du gått akkurat halvveis av hva du klarer.”

Videre var programmet lagt opp slik at det kom en rekke ulike, og nye, utfordringer. Det å takle ting som dukker opp, etterhvert som de dukker opp, ser vi på som veldig viktig for et lag – og et område vi kan forbedre oss. Hvordan takler vi som lag det uventede? Informasjonen til spillerne om hva som skulle skje var ofte i beste fall ullen, i mange tilfeller upresis eller direkte feil. Der finnes det mye god læring og bevisstgjøring... Går vi sur og irriterer oss over informasjon som ikke stemmer? Får vi energilekkasje ved å gå og grue oss veldig til det som skal skje, eller det som kanskje skal skje, eller til og med det vi tror kanskje skal skje? Eller klarer vi å leve i nuet, bruke energi på det neste som skal skje og det vi kan gjøre noe med? Og nekte å la utenforstående bringe oss ut av fatning? Dette er ting som er mye, mye lettere i teorien enn i ”real life”. Vi er imidlertid helt sikkert på at det gir spillerne et ”mentalt overskuddslager” å ha øvd på å takle nye utfordringer og løse det som oppstår.

Spillerne og laget har fått testet og videreutviklet holdning og innstilling. De har jobbet med evne til fokusering og konsentrasjon. De har vært nødt til å samarbeide og kommunisere under krevende forhold. Samholdet i gruppen er utvilsomt styrket. De har opplevdt frykt, stress, motgang, anstrengelse, mestring, oppturer, spenning og glede. Slik vi tenker er alt dette områder som er relevante for oss som håndballspillere og håndballag.

Og konklusjonen? Først og fremst at vi disponerer en gruppe unge, ambisiøse håndballspillere med kapasitet og innstilling som går utenpå de fleste. Det de leverte gjennom fem tøffe dager, måten de håndterte utfordringene, ikke minst de som dukket opp uventet underveis, var sterkt. Å se hvordan de støttet hverandre, sto sammen og hjalp hverandre gjennom krevende situasjoner gjorde inntrykk. Som trenere fikk vi mange svar på hvem som har det lille ekstra når det stormer. I mange tilfeller ble oppfatningene vi hadde på forhånd bekreftet, men det var også flere som viste sider og kvaliteter som ikke kommer like godt frem på ”vanlige” samlinger. At vi som gruppe var i stand til å levere meget gode håndballtreninger mot slutten av denne uken var også en viktig bekreftelse å få. Håndball er en sport hvor det i mange tilfeller handler om å prestere opp mot dit beste når du er sliten og mørbanket, de største kampene spilles sjelden av topp uthvilte spillere. Som man forstår, vi tror steinhardt på at det mentale er en like viktig del av en toppidrettsprestasjon som det fysiske, tekniske eller taktiske. Og vi tror de mentalene faktorene må jobbes like systematisk med som resten av totalpakken som utgjør den utrolig komplekse idretten håndball. Vi er sikker på at vi som lag står enda bedre rustet frem mot en vm-kvalifisering i januar etter å ha gjennomført en uke som denne, og vi har klokketro på at den enkelte spiller har fått med seg nyttig ballast som bidrar til enda hardere arbeid, større utvikling og bedre prestasjoner både på kort og lang sikt.

Til slutt: Don’t try this at home... Når vi utsetter spillerne for såpass tøffe utfordringer, både fysisk og mentalt, ser vi det som avgjørende at vi har dyktige og erfarne folk med oss i teamet som tar ansvaret for selve gjennomføringen. Skulle vi som trenerteam gjennomført en samling med et slikt fokus hadde vi neppe turd å ta det ”så langt ut”, og det ville heller ikke vært forsvarlig. På LM90 er vi heldige som gjennom samarbeid med Olympiatoppen har klart å knytte til oss en av Norges dyktigste mentale trenere, Erik B. Larsen (les mer om Erik i denne artikkelen). Erik har bakgrunn som fallskjermjeger, men jobber nå som mentaltrener ut mot næringslivet i tillegg til at han er tilknyttet Olympiatoppen hvor han blant annet følger opp kampsportutøvere og seilere. Gjennom Erik har vi også kommet i kontakt med Hans Christian Wilson. Hans Christian er grunder bak aktivitetsparken ”Høyt og Lavt” (les mer om den her), og det er han som har stått for gjennomføringen av de fysiske utfordringene og øvelsene vi har gjort i forbindelse med mental trening, både denne uken og på en tidligere samling. Hans Christian har også bakgrunn fra forsvaret, og er ekstremt kompetent på denne type aktiviteter. Han vet hvordan gruppen skal coaches, hvor langt strikkes skal tøyes og hvilke knapper som skal trykkes på for å få frem de reaksjonene vi ønsker. Et privilegium for meg og Mika å få benytte oss av så dyktige folk.