Mental trening i praksis

Å gå timesvis i skogen, hva i all verden har nå det med håndball å gjøre??

Guttene på LM90 har hatt noen utradisjonelle og tidvis slitsomme dager på landslagssamling nå i starten på august. Å gå i 18 timer, over 50 km, i ukjent og ulendt terreng, måtte manøvrere seg frem til seks meldeposter underveis, med tung sekk på ryggen, lite mat og uten å vite hvor lenge man skal holde på, er en prestasjon som ikke veldig mange hadde gjort etter disse guttene.

Etter å ha nådd målet for marsjen kl 0600 på morgenen og fått seg litt varm mat var det å krype i soveposten og få seg noen få timers søvn, før frokost ble servert kl 1100. Deretter fulgte en dag med nye utfordringer og flere stressituasjoner, riktignok ikke like ekstreme, men røft nok (repellering ned en 25 meter høy foss for eksempel, er knalltøft hvis du har et snev av høydeskrekk...). Første del av samlingen ble avsluttet på dag tre, med 500 meter svømming i elv (motstrøms), klatring opp en 12 m høy bro og hopp ut i elven igjen. Knalltøft både fysisk og mentalt og veldig god trening i samarbeid og lagfølelse (på denne øvelsen jobbet spillerne i lag på fem og fem).

Med tre tøffe dager for både kropp og ikke minst hode unnagjort var det bare å tape opp gnagsårene og kjøre på for del to av samlingen. Håndballtrening med fullt fokus på forsvarsspill. Og også på denne delen av samlingen dukket det opp noen overraskelser underveis for spillerne...

Men blir vi bedre å kaste ball av dette da? Det ville vel være rart om ikke tanken om hva slags relevans dette har kom hos noen av spillerne på deres lange marsj gjennom Vestfold... Vi mener ja. Vi er overbevist om at det er mye å hente på mental kapasitet, både på individuelt nivå og som gruppe og prestasjonsenhet. Et bevisst arbeid med ulike dimensjoner knyttet til det mentale tror vi er et av grepene som vil være med å skape den forbedringen som skal til for at vi ikke sitter hjemme når VM går i Hellas om et år, slik vi gjør i skrivende stund (EM i Slovakia er godt i gang....).

Vi ønsket å sette spillerne i uvante situasjoner og fremkalle følelser som stress, utrygghet og frykt. Gjennom å utsette dem for fysisk anstrengelse over forholdsvis lang tid fremprovoseres situasjoner og reaksjonsmønstre som ellers er veldig vanskelig å øve realistisk på.

Det som skjer både med enkeltindivider og med gruppen som helhet når man begynner å bli veldig, veldig sliten kan relateres veldig bra til det å prestere i tøffe, krevende situasjoner. Hvem klarer å holde hodet kaldt? Hvem beholder humøret? Hvordan er kommunikasjonen og samarbeidet i gruppen etter 12 timer? Hvem tar ledelsen? Hvem klarer å bidra positivt? Hvem tar mer energi enn de gir?

Et annet poeng ved å utsette seg for tøffe fysiske anstrengelser er at grensene flyttes. Opplevelsen av hva som er lenge, hva det vil si å være sliten, hva som gjør vondt, er veldig subjektiv og mulig å endre. Det er ingen tvil om at mange av landslagsguttene har fått nye referanspunkter på hvor mye og hvor lenge de faktisk orker og hva de tør for noe. Vi mennesker er fantastisk fleksible og orker uttrolig mye mer enn vi tror, og hodet stopper nesten alltid før kroppen gjør. Som ordtaket sier: ”Når du har gått akkurat så langt at du ikke orker å gå et skritt til, da har du gått akkurat halvveis av hva du klarer.”

Videre var programmet lagt opp slik at det kom en rekke ulike, og nye, utfordringer. Det å takle ting som dukker opp, etterhvert som de dukker opp, ser vi på som veldig viktig for et lag – og et område vi kan forbedre oss. Hvordan takler vi som lag det uventede? Informasjonen til spillerne om hva som skulle skje var ofte i beste fall ullen, i mange tilfeller upresis eller direkte feil. Der finnes det mye god læring og bevisstgjøring... Går vi sur og irriterer oss over informasjon som ikke stemmer? Får vi energilekkasje ved å gå og grue oss veldig til det som skal skje, eller det som kanskje skal skje, eller til og med det vi tror kanskje skal skje? Eller klarer vi å leve i nuet, bruke energi på det neste som skal skje og det vi kan gjøre noe med? Og nekte å la utenforstående bringe oss ut av fatning? Dette er ting som er mye, mye lettere i teorien enn i ”real life”. Vi er imidlertid helt sikkert på at det gir spillerne et ”mentalt overskuddslager” å ha øvd på å takle nye utfordringer og løse det som oppstår.

Spillerne og laget har fått testet og videreutviklet holdning og innstilling. De har jobbet med evne til fokusering og konsentrasjon. De har vært nødt til å samarbeide og kommunisere under krevende forhold. Samholdet i gruppen er utvilsomt styrket. De har opplevdt frykt, stress, motgang, anstrengelse, mestring, oppturer, spenning og glede. Slik vi tenker er alt dette områder som er relevante for oss som håndballspillere og håndballag.

Og konklusjonen? Først og fremst at vi disponerer en gruppe unge, ambisiøse håndballspillere med kapasitet og innstilling som går utenpå de fleste. Det de leverte gjennom fem tøffe dager, måten de håndterte utfordringene, ikke minst de som dukket opp uventet underveis, var sterkt. Å se hvordan de støttet hverandre, sto sammen og hjalp hverandre gjennom krevende situasjoner gjorde inntrykk. Som trenere fikk vi mange svar på hvem som har det lille ekstra når det stormer. I mange tilfeller ble oppfatningene vi hadde på forhånd bekreftet, men det var også flere som viste sider og kvaliteter som ikke kommer like godt frem på ”vanlige” samlinger. At vi som gruppe var i stand til å levere meget gode håndballtreninger mot slutten av denne uken var også en viktig bekreftelse å få. Håndball er en sport hvor det i mange tilfeller handler om å prestere opp mot dit beste når du er sliten og mørbanket, de største kampene spilles sjelden av topp uthvilte spillere. Som man forstår, vi tror steinhardt på at det mentale er en like viktig del av en toppidrettsprestasjon som det fysiske, tekniske eller taktiske. Og vi tror de mentalene faktorene må jobbes like systematisk med som resten av totalpakken som utgjør den utrolig komplekse idretten håndball. Vi er sikker på at vi som lag står enda bedre rustet frem mot en vm-kvalifisering i januar etter å ha gjennomført en uke som denne, og vi har klokketro på at den enkelte spiller har fått med seg nyttig ballast som bidrar til enda hardere arbeid, større utvikling og bedre prestasjoner både på kort og lang sikt.

Til slutt: Don’t try this at home... Når vi utsetter spillerne for såpass tøffe utfordringer, både fysisk og mentalt, ser vi det som avgjørende at vi har dyktige og erfarne folk med oss i teamet som tar ansvaret for selve gjennomføringen. Skulle vi som trenerteam gjennomført en samling med et slikt fokus hadde vi neppe turd å ta det ”så langt ut”, og det ville heller ikke vært forsvarlig. På LM90 er vi heldige som gjennom samarbeid med Olympiatoppen har klart å knytte til oss en av Norges dyktigste mentale trenere, Erik B. Larsen (les mer om Erik i denne artikkelen). Erik har bakgrunn som fallskjermjeger, men jobber nå som mentaltrener ut mot næringslivet i tillegg til at han er tilknyttet Olympiatoppen hvor han blant annet følger opp kampsportutøvere og seilere. Gjennom Erik har vi også kommet i kontakt med Hans Christian Wilson. Hans Christian er grunder bak aktivitetsparken ”Høyt og Lavt” (les mer om den her), og det er han som har stått for gjennomføringen av de fysiske utfordringene og øvelsene vi har gjort i forbindelse med mental trening, både denne uken og på en tidligere samling. Hans Christian har også bakgrunn fra forsvaret, og er ekstremt kompetent på denne type aktiviteter. Han vet hvordan gruppen skal coaches, hvor langt strikkes skal tøyes og hvilke knapper som skal trykkes på for å få frem de reaksjonene vi ønsker. Et privilegium for meg og Mika å få benytte oss av så dyktige folk.