Så nær, så nær - men akk så fjern...

Huff og huff... Myten om ”laget som alltid svikter når det gjelder” lever videre. Hvor brutal er ikke idretten? Helt eller syndebukk? Fiasko eller suksess? ”Vinnerlag” eller ”nestenlag”? Klovnestempel eller geniforklaring? Det er nå en gang sånn at de små marginene i de avgjørende fasene styrer veldig mye av helhetsinntrykket… Det handler om å lede til slutt, og det er sjelden tilfeldig hvem som gjør akkurat det. Det er all mulig grunn til å imponeres over danskenes voldsomme vilje og evnen til aldri å miste troen på at det går an å snu et vanskelig utgangspunkt til seier.
   
Jeg velger imidlertid å se positivt på det. Dette med ”nestenlag” må nyanseres. Det er faktisk ikke sånn at Norge har tradisjon for å lukte på semifinaler i internasjonale mesterskap. Det er først noe vi har begynt med i det siste (jeg synes ikke det var å lukte på semifinale å bli utspilt av Spania i 2005, så jeg mener vi har ”vært på skuddhold” av semi siden EM på hjemmbane i 2008…). Det vitner om store klyv mot toppen at vi nå for tredje mesterskap på rad er med i dette selskapet. Skal vi lykkes med å ta det neste lille steget inn i den helt ypperste eliten, ja så handler det om å fortsette å være med. Hver gang. Om vi fortsetter å sette oss selv i posisjon til å spille avgjørende kamper mot de beste, så er det klart at vi kommer til å lykkes.

Hva så med kampen?

Norge gjorde det helt riktig fra start av. Virket veldig godt forberedt taktisk sett. Og kom ikke minst inn i kampen med bra fokus og rett spenningsnivå. Kampbildet ble raskt ett som passet oss bedre enn Danmark.

Forsvarsspillet var fantastisk gjennom hele kampen. Akkurat passe røft (allerede i sitt første angrep begynte danskene å være smått oppgitt over det de antagelig oppfattet som et for fysisk norsk forsvar). Fantastisk fotarbeid. Og ikke minst godt taktisk forberedt. Vi tok vekk Michael Knutsen på linje totalt, og slapp heller ikke til de danske kantspillerne like mye som de er vant til. Danmark slet voldsomt med å lage mål på oss i etablert angrep. Bjarte Myrhol tok et vanvittig ansvar og klarte stort sett den krevende balansen med å ligge heeelt på grensen, uten å gå over.

Angrepsmessig mener jeg Norge gjør sin klart beste kamp i mesterskapet. Tydelig plan og metodikk i spillet fra start av. Varierer mye på hvilke systemer man bruker og hvor det angripes. I første omgang får vi frem både distanseskudd, innspill, så vel som gjennombrudd på utsiden av toer og utspill til kant. Glimrende! Her synes jeg det i spillet var mange gode argumenter for hvorfor Norge har spilt seg inn i semifinalediskusjonen for å bli. Kan vi beholde og videreutvikle den kollektive variasjonen vi fikk til før pause blir vi vanskelig å spille mot.

Som jeg skrev før kampen handlet ikke Norges angrepsspill bare om å lage mål, men også om å hindre Danmark i å kontre. Det siste lykkes vi godt med, og det var avgjørende for at vi førte kampen. Vi kunne sikkert laget like mange mål med å spille mer tilfeldig og individuelt, men ved å spille systematisk og kollektivt kom vi i de aller fleste gangene til så ”riktige” avslutninger at det ble vanskelig for danskene å kontre, og lett for oss å komme oss hjem. Vi så tendensen til hvor farlig Danmark er i kontringsspillet de få gangene vi ga fra oss ballen for enkelt, da går det så fort at det ikke hjelper å ”løpe hjem”.

Hvorfor gikk det da likevel galt til slutt? Til tross for alt det bra vi gjør? For det første møter vi et av verdens beste lag. Danmark har mange strenger å spille på, og ikke minst en voldsom sterk vinnerkultur. Det krever en absolutt topprestasjon å slå dem i en avgjørende kamp. Men om vi ser på vår egen gjennomføring av kampen mener jeg det er verdt å dvele ved noen punkter.

Vi ble slitne! Det var en tøff kamp, veldig mange dueller som suger kreftene ut av spillerne. De siste 10-15 minuttene var det mange tegn på at vi var ”nede på stålet” i forhold til krefter. Det gjør seg utslag i både defensivt og offensivt. Mot slutten får Danmark” trykt inn” et par mål i ankomst hvor det ser ut som vi bare ikke orker å stå imot lenger. Offensivt går vi tom for ideer og duellkraft, og lykkes ikke med å skaper gode situasjoner for hverandre – slik vi var gode til lenge.

Jeg mener mer av troppen burde vært brukt. En slik kamp skal avgjøres de siste 10 minuttene, nesten uansett hvordan det ser ut de første 50. Jeg vil strekke meg så langt som å påstå at det er viktigere å ha de rette spillerne med krefter og overskudd i den avgjørende fasen enn hva stillingen er 10 minutter ut i andre omgang. Altså: Man må heller våge å risikere at en ledelse på 4 mål blir til 2, hvis det er konsekvensen av å bytte rundt på laget. Særlig Kristian Kjelling burde fått noen minutter på benken midt i andreomgang, han var i kjelleren på slutten. Når spillet går i stå (etter som danskene blir mer og mer aggressive) og Kjelling ender opp med å måtte ta mye ansvar på egenhånd hadde vi hatt bruk for en Kristian med krefter og kreativitet.

På det taktiske planet løser vi ikke forsvarsspillet som danskene bruker mot slutten av kampen. Når de flytter frem 2-3 meter ekstra, og går tidlig for å stresse og lage brudd, mister vi rytmen og metodikken i angrepsspillet. Kunne vi lagt Kjetil Strand i midten en periode for å få større trussel der? Nå ble det lett for danskene å stå høyt med toerne og stresse, og så stupe frem når Strand eller Kjelling ble vekslet inn i midten.

Hva så med alle teorier om fremdeles semifinaleplass? Glem det… Det er fullt mulig for Norge å slå Island med de nødvendige fire mål. Men med norsk seier er Kroatia klar for semifinale. Aldri om de slår Danmark om det ikke betyr noe… (Åhhh…. Hvor vidunderlig ville det ikke være å ta feil!!!!)