Leganger klar for Larvik og da er vi i gang igjen. Den reletivt kjedelige, og akk så forutsigbare debatten om hvorvidt Larvik sin styrke er en velsignelse eller en katastrofe henter ny fart. Kjersti Grini er som vanlig ute og mener Larvik bør ta ansvar for spenningen i ligaen og la være å hente flere stjerner (forresten litt usikker på om det er en ny sak VG har skrevet, eller om de bare har hentet frem noe fra arkivet...?).
JA. Det er et problem for interessen rundt klubbhåndballen på kvinnesiden at det serien virker avgjort på forhånd og at avstanden mellom Larvik og røkla bare øker. Den totale mangelen på spenningen oppveies ikke av det å få landslagsstjerner på besøk. Når nyhetenes interesse med Hammerseng, Nyberg, Leganger etc. tilbake i Norge har lagt seg kommer ikke folk til å tråkke ned hallene rundtomkring for å se på håndballkamper hvor hjemmelaget i de fleste tilfeller ikke en gang kommer til å late som de har tro på seier.
NEI. Larvik kan ikke ansvarliggjøres for den generelle kvaliteten i ligaen. Det er bra at vi har et norsk lag med ambisjoner om å bli best i verden. Det er bra at vi har en norsk klubb som har klart å bygge opp en profesjonell organisasjon med muskler til å satse så tungt og både beholde sine beste spillere og forsterke med internasjonale navn.
De andre klubbene må plukke opp hansken og la seg inspirere. Nå får man om ikke annet muligheten til å se hver uke hvor listen for verdensklasse befinner seg. Så får man jobbe derfra, jakte på mulighetene for en overraskelse og ha ambisjoner om at det daglige arbeidet skal være i verdensklasse.
Faktum er at Byåsen, etter min mening, har hatt alle muligheter til å ta over tronen. Med et yngre mannskap (med større talent), tilhørighet i en stor by, blant annet med ypperlige studiemuligheter og i et område med jevn tilgang til unge talenter var det ingen grunn til at trønderne ikke skulle kunne gå forbi Larvik. Det hjelper imidlertid så lite når de ikke har klart å bygge opp en organisasjon på samme nivå som det sportslige og dermed ender opp med å miste stammen i laget akkurat når de kanskje begynte å bli moden for å ta det siste steget opp til den absolutte internasjonale toppen.
Hva gjør man så når man ikke har nubbesjans til å konkurrere ressursmessig og har et budsjett på kanskje en tredjedel av det Larvik har?
Man fokuserer først og fremst på det sportslige arbeidet. Det er gratis å trene. Kultur- og holdningsarbeid har heller ikke mye med størrelsen på budsjettet å gjøre. Er målet å utfordre verdenseliten en gang i fremtiden må det få konsekvenser for hvordan man jobber i det daglige. På hvilke områder kan vi være best, nå?
Dernest må det jobbes like hardt med organisasjon, administrasjon og økonomi. Ideen må selges til samarbeidspartnere som er villige til å være med lenge. Spillerne må forpliktes i et langsiktig perspektiv. Og man må tenke hele veien frem: Hvilke forutsetninger må være på plass for at vi skal beholde spillerne våre den dagen vi har utviklet dem til å holde internasjonalt nivå?
For å avslutte med lokalt perspektiv: Jeg tror Tertnes har potensial til å være på Larviks nivå i løpet av 3-5 år. Dagens stall inneholder en rekke unge spillere med talent og forutsetnigner til å bli landslagsspillere (i tillegg bobler det stadig vekk opp spennende talenter ellers i lokalhåndballen). Om de nevnte 3-5 år begynner disse spillerne å nærme seg sine beste år som håndballspillere (fra 25 år og oppover).
Da handler det altså for det første om å trene best (og gjerne mest, ofte en sammenheng..). Ha en tydelig utviklingsprofil i arbeidet, være best på alt man kan være best på. Skape en sulten kultur blant spillerne på å sprenge nye grenser hele tiden. Og for det andre å tenke langsiktig og strategisk i utviklingen av organisasjonen. Bygge en plattform som er sterk nok til å tåle et lag i verdensklasse. Være i forkant for å unngå at man må avgi spillerne sine med en gang de nærmer seg å bli ”voksne”.
Sutring over at verden er urettferdig og at Larvik er så gode at det ikke går an å konkurrere kommer i hvert fall ikke til å skape en centimer med utvikling...
onsdag 14. juli 2010
lørdag 1. mai 2010
Oppsummering Postenligaen herrer 2009-2010
Etter lang tids tørke på bloggfronen tar jeg opp tråden igjen. Håper å få oppdatert litt mer jevnlig i tiden fremover.
I dag tenkte jeg å oppsummere og reflektere litt rundt sesongens Postenliga for herrer, som avsluttes med sluttspillfinale mellom Fyllingen og Runar. Hvem har levert? Hvem har skuffet? Hvem har overrasket?
Generelt mener jeg årets Postenliga har blitt omtrent som forventet. Jevn, mange tette kamper, alle kan slå alle, varierende prestasjoner og et ikke alt for høyt sportslig nivå.
At medaljene endte hos Drammen, Elverum og Runar var ingen bombe. Derimot forteller det mye at gullet ble utdelt på kun 31 poeng. Fyllingen vant med 38 i fjor, Drammen med samme poengsum året før og Drammen igjen med 44 poeng i 06/07. Har ikke sjekket lenger tilbake i tid, men blir ikke overrasket hvis årets poengsum er den laveste som har gitt gull. Mine to andre medaljekandidater Fyllingen og Haslum har prestert ujevnt og havnet tidlig på etterskudd i medaljekampen. Mye skader hos begge og i tillegg et veldig tøft program med Champions League i viktige perioder i november og februar for Fyllingen får være en del av forklaringen.
At medaljene ble utdelt på unormalt lav poengsum fører nødvendigvis til at lagene bak er nærmere enn vi formalt ville forventet, men tabellene er likevel oppsiktsvekkende jevn. 12 poeng skiller det fra gull til niendeplass! Og fire poeng fra Runar på bronseplass til Fyllingen på syvende. Trangt om plassen..
Vel vel... Her kommer i hvert fall min helt private kåring av sesongens helter og skuffelser. Basert på helt subjetive oppfatninger av de kampene jeg har sett.
Årets spiller?
I mitt hode er det ingel tvil. Svend Magnus Pettersen har vært sesongens beste spiller i Postenligaen. Toppscorer med 147 mål på 21 kamper. I en del kamper har han nærmest båret Fyllingens offensive spill på sine skuldre, med eget skudd eller innspill til Gjeitrem (at ikke flere lag har forsøkt å ta Svend Magnus ut av kampen fra start av er for meg en gåte, men det er en annen diskusjon..).
Nå gir han seg dessverre for å prioritere jobb og familie. Synd for Fyllingen, synd for norsk håndball. Jeg tror Svend Magnus Pettersen hadde vært landslagsmann for Norge og spilt for et klubblag på høyt internasjonalt nivå hvis han hadde gått 100% for idretten, at han har prioritert andre ting får vi imidlertid ha stor respekt for. Destod mer imponerende det han har prestert.
Kringleskuddet hans mot Drammen i høstens oppgjør i Framohallen er årets øyeblikk i Postenligaen for meg.
Årets positive overraskelse?
Bækkelaget. Kan ikke bli noen andre enn Bækkelaget som fortjener tittelen ”årets positive overraskelse”. Var av de aller fleste (inkludert undertegnede) tippet å skulle kjempe en kamp om å unngå de tre nederste plassene. Har gjort alle forhåndstipsene til skamme og vært nærmere å kjempe om medalje enn om å unngå nedrykk. Startet med å slå Bodø med seks mål hjemme i serieåpningen og så seg aldri tilbake.
Har særlig imponert ved hvordan de har stått distansen. Det er ikke uvanlig at nyopprykkede lag kan overraske i starten, når man spiller med stor entusiasme og gjerne blir litt undervurdert kan det fort ramle inn noen gode resultater. Bækkelaget har imidlertid holdt koken hele veien og vist at spillet i starten på ingen måte var et blaff. Jeg var og så dem borte mot Runar i mars, i en kamp hvor Runar spilte om muligheten for å henge med i gullkampen. Bækkelaget var klart best, kjørte i perioder over Runar, vant med seks og kunne fort vunnet mer. Sterkt.
Har hatt en knallmiks av unge talenter som har tatt elitenivået glimrende (særlig Johannes Hippe og Simen Strømberg – imponerende debutsesonger) og gamle ringrever som skaper balanse i laget (Fredrik Lundgren, Henrik Eriksen og spillende trener Michael Rehnquist). Gjorde også en meget god investering da de hentet Emil Jungman som målvakt.
Spennende å se om de klarer å følge opp neste sesong. Men hvorfor ikke? Spillerne har vist at det ikke er tilfeldigheter bak resultatene, de har nivået inne. Så om ydmykheten beholdes og innstillingen og entusiasmen til hver kamp gjenskapes er det ingen grunn til at Bækkelaget ikke fortsetter å ”plage” mer etablerte klubber til høsten. Får også inn en meget god forsterkning i det deffensive med Erlend Egeland som kommer fra Arendal (det forteller vel noe om hvor mulighetene til ytterligere utvikling ligger at de både var det laget som scoret nest mest og det laget som slapp inn nest mest...).
Årets skuffelse?
Jeg peker på Bodø. Selv om utgangspunktet var krevende med tre minuspoeng må de sies å ha gjennomført en meget svak sesong. Med ligaens beste (og ikke minst største) publikum og muskler til å forsterke laget underveis burde forutsetningene ligge til rette for å få ut mer enn de har klart.
Sett utenfra er det lett å lure på om forarbeidet i Bodø har vært godt nok i en del av forsterkningene. Og om det kanskje hadde vært bedre investeringer å hente færre, men bedre utenlendinger. De kampene jeg har sett Bodø har jeg fått inntrykk av et delvis sammenrasket mannskap, med mange leiesoldater, men med for lite kvalitet.
Årets nykommer?
Eivind Tangen (Fyllingen, snart 17 år..) har hatt en imponerende førstesesong i eliteserien. Trym Bilow-Olsen (Runar) har hatt sitt definitive gjennombrudd på toppnivå. Kent-Robin Tønnesen har vært god i sin første sesong for Haslum. Og det finnes flere andre unggutter som kan trekkes frem. MEN... Årets nykommer må likevel være Johannes Hippe fra Bækkelaget.
129 mål på 20 kamper i sin første sesong på toppnivå. Står treer i forsvar (og har utviklet den delen av spillet voldsomt). Har vært en nøkkelspiller og frontfigur på et nyopprykket lag som har prestert gjennom hele sesongen. Imponerende.
Kommer til å gjøre store ting på håndballbanen de neste ti årene. Har gode ferdigheter, eksplosivitet, målteft, vinnervilje og et klokt og fornuftig hode på toppen. Jobber og oppfører seg som en toppidrettsutøver.
Årets klokeste?
Haslum. Haslum har som klubb og organisasjon vist klokskap og tålmodighet denne sesongen. Å vise lederskap, snakke om kontiniutet, tenke langsiktig og så videre... er enkelt i medgang. Det er i motgang man får muligheten til å vise karakter. Det har Haslum og dens ledere gjort i år.
Haslum gjorde en kanonsesong i fjor. Sølv i serien og gull sluttspillet var en ”overprestasjon” etter mitt syn. Selv med samme lag kunne de ikke automatisk forventet å gjenta det. Når de så mistet Einar Sand Koren før sesongen og fikk Henrik Westgaard langtidsskadet tidlig sier det seg selv at forutsetningene for ny medalje kanskje ikke var tilstede. Samtidig har de ikke prestert bra, de har variert veldig og på samme måte som de leverte ”over” i fjor har, etter mitt syn, levert ”under” denne sesongen sett under ett.
Og det er i denne situasjonen et klokt og reflektert lederskap kommer inn i bildet. Fra medaljekamp i fjor til å i lange perioder måtte se seg over skulderen og bekymre seg for et mulig nedrykk i år. Det hadde nemlig vært så uttrolig enkelt å se etter syndebukker når motgangen kommer. Med en ung og foreløpig ikke veldig erfaren (når vi snakker hovedansvar på elitenivå) trener i Tom Eirik Skarpsno kunne det vært destod lettere å ty til de vanlige frasene som alltid kommer når situsjonen er krevende, ”nå trenger vi en tydlig og sterk leder”, ”nå hadde vi kanskje trengt noen med mer efaring”, ”hvorfor byttet han ikke inn han og han?”, ”hvorfor tar han ikke timeout?” og så videre.... Et umodent lederskap som ikke var villig til å stå med ansvaret selv ville fort begynt å rote med ting i den situasjonen som Haslum periodevis har vært i denne sesongen.
Destod større kreditt til lederne i Haslum at de har sått last og brast med konseptet sitt. Gitt full backing til de som jobber med sport, fortsatt å følge den langsiktige planen de har lagt i klubben og tålt at resultater varierer. Og til Tom Erik som har holdt hodet kaldt og jobbet videre med det han har tro på og den kursen han har staket ut. På den måten har nå kommet seg gjennom en vanskelig sesong på en helt grei måte (hadde etterhvert full kontroll på å sikre plassen og kjempet om sluttspill helt inn i siste serierunde), fått drevet masse god spillerutvikling og ikke minst skapt trygghet både i klubb, trenerapparat og spillergruppen. Alle involverte vet nå at de også tåler en periode med motgang, og at det snur etterhvert bare man jobber videre med konseptet sitt og ikke får panikk. Det tror jeg er et fjellstøtt fundament å stå på når de nå henter hjem igjen Erlend Mamelund og Einar Sand Koren og vil være den store gullfavoritten til høsten.
Venstre kant: Magnus Jøndal (Follo).
- Super avslutter, kunstner med ballen. God i kontra og kanskje seriens beste ener i forsvar.
Høyre kant: Sondre Paulsen (Arendal).
- Ærlig lagspiller som alltid gir 100%. Utvikler seg et lite skritt hver eneste uke. Fikk en velforjtent debut på a-landslaget nå i april.
Venstre bak: Svend Magnus Pettersen (Fyllingen).
- Toppscorer i Postenligaen. Årets beste spiller.
Midtre bak: Jak Karlsson (Runar)
- Fremragende playmaker som også er målfarlig selv. Bra samarbeid med linje.
Høyre bak: Henrik Eriksen (Bækkelaget).
- Uttrolig stabil spiller som nesten aldri gjør en dårlig kamp.
Linjespiller: Joakim Hykkerud (Drammen).
- Ikke spesielt kjekk å møte, verken som angrepsspiller eller forsvarsspiller. Sterk som en bjørn. Spiller med hjertet.
Forsvarssjef: Erlend Egeland (Arendal).
- Har potensial til å bli vår neste internasjonale forsvarsspiller. Stor rekkevidde, bra fotarbeid, klok og tøff.
Målvakt. Magnus Dahl (Fyllingen).
- Fikk avslutningen på sesongen ødelagt av et slitent kne, men gjorde en god sesong før det. Presterte spesielt bra gjennom høsten.
Der har du det. Postenligaen 2009-2010 oppsummert. Fort og gale. Nå ser jeg frem til sluttspillfinalen på tv om et par timer, der satser jeg alt på at Fyllingen avslutter sesongen på best mulig måte og tar med seg tittelen hjem til Bergen.
Enig eller uenig? Synespunkter? Bruk kommentarfeltet – kom gjerne med dine egne kåringer!
onsdag 27. januar 2010
Så nær, så nær - men akk så fjern...
Huff og huff... Myten om ”laget som alltid svikter når det gjelder” lever videre. Hvor brutal er ikke idretten? Helt eller syndebukk? Fiasko eller suksess? ”Vinnerlag” eller ”nestenlag”? Klovnestempel eller geniforklaring? Det er nå en gang sånn at de små marginene i de avgjørende fasene styrer veldig mye av helhetsinntrykket… Det handler om å lede til slutt, og det er sjelden tilfeldig hvem som gjør akkurat det. Det er all mulig grunn til å imponeres over danskenes voldsomme vilje og evnen til aldri å miste troen på at det går an å snu et vanskelig utgangspunkt til seier.
Jeg velger imidlertid å se positivt på det. Dette med ”nestenlag” må nyanseres. Det er faktisk ikke sånn at Norge har tradisjon for å lukte på semifinaler i internasjonale mesterskap. Det er først noe vi har begynt med i det siste (jeg synes ikke det var å lukte på semifinale å bli utspilt av Spania i 2005, så jeg mener vi har ”vært på skuddhold” av semi siden EM på hjemmbane i 2008…). Det vitner om store klyv mot toppen at vi nå for tredje mesterskap på rad er med i dette selskapet. Skal vi lykkes med å ta det neste lille steget inn i den helt ypperste eliten, ja så handler det om å fortsette å være med. Hver gang. Om vi fortsetter å sette oss selv i posisjon til å spille avgjørende kamper mot de beste, så er det klart at vi kommer til å lykkes.
Hva så med kampen?
Norge gjorde det helt riktig fra start av. Virket veldig godt forberedt taktisk sett. Og kom ikke minst inn i kampen med bra fokus og rett spenningsnivå. Kampbildet ble raskt ett som passet oss bedre enn Danmark.
Forsvarsspillet var fantastisk gjennom hele kampen. Akkurat passe røft (allerede i sitt første angrep begynte danskene å være smått oppgitt over det de antagelig oppfattet som et for fysisk norsk forsvar). Fantastisk fotarbeid. Og ikke minst godt taktisk forberedt. Vi tok vekk Michael Knutsen på linje totalt, og slapp heller ikke til de danske kantspillerne like mye som de er vant til. Danmark slet voldsomt med å lage mål på oss i etablert angrep. Bjarte Myrhol tok et vanvittig ansvar og klarte stort sett den krevende balansen med å ligge heeelt på grensen, uten å gå over.
Angrepsmessig mener jeg Norge gjør sin klart beste kamp i mesterskapet. Tydelig plan og metodikk i spillet fra start av. Varierer mye på hvilke systemer man bruker og hvor det angripes. I første omgang får vi frem både distanseskudd, innspill, så vel som gjennombrudd på utsiden av toer og utspill til kant. Glimrende! Her synes jeg det i spillet var mange gode argumenter for hvorfor Norge har spilt seg inn i semifinalediskusjonen for å bli. Kan vi beholde og videreutvikle den kollektive variasjonen vi fikk til før pause blir vi vanskelig å spille mot.
Som jeg skrev før kampen handlet ikke Norges angrepsspill bare om å lage mål, men også om å hindre Danmark i å kontre. Det siste lykkes vi godt med, og det var avgjørende for at vi førte kampen. Vi kunne sikkert laget like mange mål med å spille mer tilfeldig og individuelt, men ved å spille systematisk og kollektivt kom vi i de aller fleste gangene til så ”riktige” avslutninger at det ble vanskelig for danskene å kontre, og lett for oss å komme oss hjem. Vi så tendensen til hvor farlig Danmark er i kontringsspillet de få gangene vi ga fra oss ballen for enkelt, da går det så fort at det ikke hjelper å ”løpe hjem”.
Hvorfor gikk det da likevel galt til slutt? Til tross for alt det bra vi gjør? For det første møter vi et av verdens beste lag. Danmark har mange strenger å spille på, og ikke minst en voldsom sterk vinnerkultur. Det krever en absolutt topprestasjon å slå dem i en avgjørende kamp. Men om vi ser på vår egen gjennomføring av kampen mener jeg det er verdt å dvele ved noen punkter.
Vi ble slitne! Det var en tøff kamp, veldig mange dueller som suger kreftene ut av spillerne. De siste 10-15 minuttene var det mange tegn på at vi var ”nede på stålet” i forhold til krefter. Det gjør seg utslag i både defensivt og offensivt. Mot slutten får Danmark” trykt inn” et par mål i ankomst hvor det ser ut som vi bare ikke orker å stå imot lenger. Offensivt går vi tom for ideer og duellkraft, og lykkes ikke med å skaper gode situasjoner for hverandre – slik vi var gode til lenge.
Jeg mener mer av troppen burde vært brukt. En slik kamp skal avgjøres de siste 10 minuttene, nesten uansett hvordan det ser ut de første 50. Jeg vil strekke meg så langt som å påstå at det er viktigere å ha de rette spillerne med krefter og overskudd i den avgjørende fasen enn hva stillingen er 10 minutter ut i andre omgang. Altså: Man må heller våge å risikere at en ledelse på 4 mål blir til 2, hvis det er konsekvensen av å bytte rundt på laget. Særlig Kristian Kjelling burde fått noen minutter på benken midt i andreomgang, han var i kjelleren på slutten. Når spillet går i stå (etter som danskene blir mer og mer aggressive) og Kjelling ender opp med å måtte ta mye ansvar på egenhånd hadde vi hatt bruk for en Kristian med krefter og kreativitet.
På det taktiske planet løser vi ikke forsvarsspillet som danskene bruker mot slutten av kampen. Når de flytter frem 2-3 meter ekstra, og går tidlig for å stresse og lage brudd, mister vi rytmen og metodikken i angrepsspillet. Kunne vi lagt Kjetil Strand i midten en periode for å få større trussel der? Nå ble det lett for danskene å stå høyt med toerne og stresse, og så stupe frem når Strand eller Kjelling ble vekslet inn i midten.
Hva så med alle teorier om fremdeles semifinaleplass? Glem det… Det er fullt mulig for Norge å slå Island med de nødvendige fire mål. Men med norsk seier er Kroatia klar for semifinale. Aldri om de slår Danmark om det ikke betyr noe… (Åhhh…. Hvor vidunderlig ville det ikke være å ta feil!!!!)
Jeg velger imidlertid å se positivt på det. Dette med ”nestenlag” må nyanseres. Det er faktisk ikke sånn at Norge har tradisjon for å lukte på semifinaler i internasjonale mesterskap. Det er først noe vi har begynt med i det siste (jeg synes ikke det var å lukte på semifinale å bli utspilt av Spania i 2005, så jeg mener vi har ”vært på skuddhold” av semi siden EM på hjemmbane i 2008…). Det vitner om store klyv mot toppen at vi nå for tredje mesterskap på rad er med i dette selskapet. Skal vi lykkes med å ta det neste lille steget inn i den helt ypperste eliten, ja så handler det om å fortsette å være med. Hver gang. Om vi fortsetter å sette oss selv i posisjon til å spille avgjørende kamper mot de beste, så er det klart at vi kommer til å lykkes.
Hva så med kampen?
Norge gjorde det helt riktig fra start av. Virket veldig godt forberedt taktisk sett. Og kom ikke minst inn i kampen med bra fokus og rett spenningsnivå. Kampbildet ble raskt ett som passet oss bedre enn Danmark.
Forsvarsspillet var fantastisk gjennom hele kampen. Akkurat passe røft (allerede i sitt første angrep begynte danskene å være smått oppgitt over det de antagelig oppfattet som et for fysisk norsk forsvar). Fantastisk fotarbeid. Og ikke minst godt taktisk forberedt. Vi tok vekk Michael Knutsen på linje totalt, og slapp heller ikke til de danske kantspillerne like mye som de er vant til. Danmark slet voldsomt med å lage mål på oss i etablert angrep. Bjarte Myrhol tok et vanvittig ansvar og klarte stort sett den krevende balansen med å ligge heeelt på grensen, uten å gå over.
Angrepsmessig mener jeg Norge gjør sin klart beste kamp i mesterskapet. Tydelig plan og metodikk i spillet fra start av. Varierer mye på hvilke systemer man bruker og hvor det angripes. I første omgang får vi frem både distanseskudd, innspill, så vel som gjennombrudd på utsiden av toer og utspill til kant. Glimrende! Her synes jeg det i spillet var mange gode argumenter for hvorfor Norge har spilt seg inn i semifinalediskusjonen for å bli. Kan vi beholde og videreutvikle den kollektive variasjonen vi fikk til før pause blir vi vanskelig å spille mot.
Som jeg skrev før kampen handlet ikke Norges angrepsspill bare om å lage mål, men også om å hindre Danmark i å kontre. Det siste lykkes vi godt med, og det var avgjørende for at vi førte kampen. Vi kunne sikkert laget like mange mål med å spille mer tilfeldig og individuelt, men ved å spille systematisk og kollektivt kom vi i de aller fleste gangene til så ”riktige” avslutninger at det ble vanskelig for danskene å kontre, og lett for oss å komme oss hjem. Vi så tendensen til hvor farlig Danmark er i kontringsspillet de få gangene vi ga fra oss ballen for enkelt, da går det så fort at det ikke hjelper å ”løpe hjem”.
Hvorfor gikk det da likevel galt til slutt? Til tross for alt det bra vi gjør? For det første møter vi et av verdens beste lag. Danmark har mange strenger å spille på, og ikke minst en voldsom sterk vinnerkultur. Det krever en absolutt topprestasjon å slå dem i en avgjørende kamp. Men om vi ser på vår egen gjennomføring av kampen mener jeg det er verdt å dvele ved noen punkter.
Vi ble slitne! Det var en tøff kamp, veldig mange dueller som suger kreftene ut av spillerne. De siste 10-15 minuttene var det mange tegn på at vi var ”nede på stålet” i forhold til krefter. Det gjør seg utslag i både defensivt og offensivt. Mot slutten får Danmark” trykt inn” et par mål i ankomst hvor det ser ut som vi bare ikke orker å stå imot lenger. Offensivt går vi tom for ideer og duellkraft, og lykkes ikke med å skaper gode situasjoner for hverandre – slik vi var gode til lenge.
Jeg mener mer av troppen burde vært brukt. En slik kamp skal avgjøres de siste 10 minuttene, nesten uansett hvordan det ser ut de første 50. Jeg vil strekke meg så langt som å påstå at det er viktigere å ha de rette spillerne med krefter og overskudd i den avgjørende fasen enn hva stillingen er 10 minutter ut i andre omgang. Altså: Man må heller våge å risikere at en ledelse på 4 mål blir til 2, hvis det er konsekvensen av å bytte rundt på laget. Særlig Kristian Kjelling burde fått noen minutter på benken midt i andreomgang, han var i kjelleren på slutten. Når spillet går i stå (etter som danskene blir mer og mer aggressive) og Kjelling ender opp med å måtte ta mye ansvar på egenhånd hadde vi hatt bruk for en Kristian med krefter og kreativitet.
På det taktiske planet løser vi ikke forsvarsspillet som danskene bruker mot slutten av kampen. Når de flytter frem 2-3 meter ekstra, og går tidlig for å stresse og lage brudd, mister vi rytmen og metodikken i angrepsspillet. Kunne vi lagt Kjetil Strand i midten en periode for å få større trussel der? Nå ble det lett for danskene å stå høyt med toerne og stresse, og så stupe frem når Strand eller Kjelling ble vekslet inn i midten.
Hva så med alle teorier om fremdeles semifinaleplass? Glem det… Det er fullt mulig for Norge å slå Island med de nødvendige fire mål. Men med norsk seier er Kroatia klar for semifinale. Aldri om de slår Danmark om det ikke betyr noe… (Åhhh…. Hvor vidunderlig ville det ikke være å ta feil!!!!)
tirsdag 26. januar 2010
Norge – Danmark, ”være eller ikke være"
Norge – Danmark. Forhåpentligvis full hall og kjempetrykk. I en avgjørende kamp for å fremdeles ha semifinalemuligheter. Vinn eller forsvinn. For begge lag. Dueller i hopetall. Ege mot Hvidt. Knudsen mot Myrhol og Løke. Tvedten mot Christiansen. Kjelling mot Mikkel Hansen. Wilbeck mot Hedin. Det blir tøft. Det blir intenst. Det blir slåssing. Det blir tekniske delikatesser. Det blir taktikk. Det blir diskutable dommeravgjørelser. Det blir kontringer, utvisninger og straffekast. Det blir internasjonal herrehåndball på sitt aller beste. Kan det bli mer morro?
På vei til Wien korter jeg ned reisetiden med litt synsing før ”slaget om Skandinavia”.
I mitt hode er Danmark knapp favoritt i kveld. Vi har det samme potensialet i målvaktsspillet (selv om Steinar har vært langt bedre enn Kasper Hvidt så langt i mesterskapet), og begge lag er fremragende i etablert forsvar. Danskene er klart bedre enn oss i kontringsspillet. I etablert angrep mener jeg vi har tyngre skyts fra 9 m og bedre linjespillere (som vi også er dyktige til å bruke). Danmark har derimot flere strenger å spille på (dyktigere til å endre angrepsspill når det kladder), spiller med et høyere tempo og er svært gode på spillet utover i banen.
Danmark kommer til å starte i sitt vante aggressive 6:0. Danskene varierer ofte forsvarsspillet sitt med å stå høyere med sine toere enn det som er vanlig i skandinavia, og prøver med det å stresse sidebackene. Vær forberedt på det også i kveld. Det er ingen grensesprengende analyse å anta at Danmark vil ha fokus på å stresse og forstyrre våre bakspillere, bryte opp rytmen i spillet vårt og pakke tidlig rundt linje. For å løse våre linjespillere vil de forsøke å gjøre innspillene vanskelig (med å være aggressive mot bakspillerne og sørge for at avstanden i innspillene blir lengre), samt å ”flytte” unna Myrhol og Løke i forkant av situasjonen (løse problemet før det oppstår). Jeg tipper for eksempel at vi vil se danske forsvarsspillere som presser tidlig når vi kjører vårt vanlige angrepsmønster med bredt plasskifte eller ”jugge”.
Så blir spørsmålet om vi har den nødvendige fleksibilitet og variasjonen i angrepsspillet eller om vi går oss fast og får ørten brudd i spillet. Det vil garantert bli gode muligheter til å angripe rundt toerne (både for egen sjanse og for å spille opp kant). Jeg håper det blir et norsk lag som i starten av kampen er opptatt av å få ballen videre og som tør å vente på sjansen, og som bruker innledningen på kampen til å være farlig bredt i banen. Det siste kan vi gjøre enten ved å bruke de samme angrepsmønstrene som vi pleier, men å ha fokus på å slippe en pasning eller to mer enn vanlig, eller ved å variere med andre systemer som kanskje mer naturlig skaper den brede satsingen. Jeg vil også ha linjespillere som flytter seg en del ut i rommet bak toerne, gjerne også mellom ener og toer. Blir våre linjer liggende statisk og sloss med Nielsen og Jørgensen får danskene det som de vil! Om vi lykkes med disse tingene i kampens tidlige fase vil det garantert gi bedre rom for de vanlige skuddene og innspillene etterhvert, slik at vi utover i kampen vil kunne spille mer på våre sterkeste kort.
For Norges del blir det viktigste forsvarsvåpenet å få noenlunde stopp på danskenes kontringsspill. Dette er deres farligste våpen og en fase i spillet hvor de sannsynligvis er best i verden. Hvis vi klarer å spille noenlunde likt med Danmark i ”kontringskampen”¨, altså score omtrent like mange kontra som vi slipper inn, vinner vi kampen. I forsvarsspillet er det fysikk og tøffhet som gjelder. Dette er en kamp hvor Norge tjener på at det blir mange dueller og mye kriging. La gjerne danskene få bekreftet sin oppfatning av oss nordmenn som noen litt enkle ”fjellaper”…
Den viktigste duellen i kampen er utvilsomt Steinar Ege vs Kasper Hvidt. Dersom en av FCK-målvaktene får opp en vesentlig høyere redningsprosent enn den andre blir det kampavgjørende. Begge to er ikke minst vinnerskaller som er i stand til å hente frem superredninger de siste 10 minuttene når kampen skal avgjøres. Jeg er redd for at vi ikke skal ”stole” for mye på at Hvidt har hatt et elendig mesterskap så langt.. Etter å ha blitt benket i går (Niklas Lundin er for øvrig ikke mesterskapsdebutant som Bredeli sa, han var andremålvakt også i VM i Kroatia i fjor) ligger det vel i kortene at han er tilbake og står en toppkamp i kveld??
Til slutt: Den beste beskrivelsen av hva håndball på dette nivået er for noe kom på svensk TV4 på søndag. Frankrike og Tyskland hadde akkurat gjort unna en intens fight, med akkurat så høy temperatur som det skal være i en avgjørende kamp mellom to stormakter. Sendingen ble satt over til studioverten i hallen, som med stor entusiasme og innlevelse konkluderer: ”Och som alltid när det er snakk om handbold: Alle är ärga på alle. Och det er hür kul som helst!” Bra sagt.
Da gleder vi oss bare til kvelden!
(Eventuelle skrivefeil og dårlig grammatikk skrives på kontoen for blogging på farten....)
På vei til Wien korter jeg ned reisetiden med litt synsing før ”slaget om Skandinavia”.
I mitt hode er Danmark knapp favoritt i kveld. Vi har det samme potensialet i målvaktsspillet (selv om Steinar har vært langt bedre enn Kasper Hvidt så langt i mesterskapet), og begge lag er fremragende i etablert forsvar. Danskene er klart bedre enn oss i kontringsspillet. I etablert angrep mener jeg vi har tyngre skyts fra 9 m og bedre linjespillere (som vi også er dyktige til å bruke). Danmark har derimot flere strenger å spille på (dyktigere til å endre angrepsspill når det kladder), spiller med et høyere tempo og er svært gode på spillet utover i banen.
Danmark kommer til å starte i sitt vante aggressive 6:0. Danskene varierer ofte forsvarsspillet sitt med å stå høyere med sine toere enn det som er vanlig i skandinavia, og prøver med det å stresse sidebackene. Vær forberedt på det også i kveld. Det er ingen grensesprengende analyse å anta at Danmark vil ha fokus på å stresse og forstyrre våre bakspillere, bryte opp rytmen i spillet vårt og pakke tidlig rundt linje. For å løse våre linjespillere vil de forsøke å gjøre innspillene vanskelig (med å være aggressive mot bakspillerne og sørge for at avstanden i innspillene blir lengre), samt å ”flytte” unna Myrhol og Løke i forkant av situasjonen (løse problemet før det oppstår). Jeg tipper for eksempel at vi vil se danske forsvarsspillere som presser tidlig når vi kjører vårt vanlige angrepsmønster med bredt plasskifte eller ”jugge”.
Så blir spørsmålet om vi har den nødvendige fleksibilitet og variasjonen i angrepsspillet eller om vi går oss fast og får ørten brudd i spillet. Det vil garantert bli gode muligheter til å angripe rundt toerne (både for egen sjanse og for å spille opp kant). Jeg håper det blir et norsk lag som i starten av kampen er opptatt av å få ballen videre og som tør å vente på sjansen, og som bruker innledningen på kampen til å være farlig bredt i banen. Det siste kan vi gjøre enten ved å bruke de samme angrepsmønstrene som vi pleier, men å ha fokus på å slippe en pasning eller to mer enn vanlig, eller ved å variere med andre systemer som kanskje mer naturlig skaper den brede satsingen. Jeg vil også ha linjespillere som flytter seg en del ut i rommet bak toerne, gjerne også mellom ener og toer. Blir våre linjer liggende statisk og sloss med Nielsen og Jørgensen får danskene det som de vil! Om vi lykkes med disse tingene i kampens tidlige fase vil det garantert gi bedre rom for de vanlige skuddene og innspillene etterhvert, slik at vi utover i kampen vil kunne spille mer på våre sterkeste kort.
For Norges del blir det viktigste forsvarsvåpenet å få noenlunde stopp på danskenes kontringsspill. Dette er deres farligste våpen og en fase i spillet hvor de sannsynligvis er best i verden. Hvis vi klarer å spille noenlunde likt med Danmark i ”kontringskampen”¨, altså score omtrent like mange kontra som vi slipper inn, vinner vi kampen. I forsvarsspillet er det fysikk og tøffhet som gjelder. Dette er en kamp hvor Norge tjener på at det blir mange dueller og mye kriging. La gjerne danskene få bekreftet sin oppfatning av oss nordmenn som noen litt enkle ”fjellaper”…
Den viktigste duellen i kampen er utvilsomt Steinar Ege vs Kasper Hvidt. Dersom en av FCK-målvaktene får opp en vesentlig høyere redningsprosent enn den andre blir det kampavgjørende. Begge to er ikke minst vinnerskaller som er i stand til å hente frem superredninger de siste 10 minuttene når kampen skal avgjøres. Jeg er redd for at vi ikke skal ”stole” for mye på at Hvidt har hatt et elendig mesterskap så langt.. Etter å ha blitt benket i går (Niklas Lundin er for øvrig ikke mesterskapsdebutant som Bredeli sa, han var andremålvakt også i VM i Kroatia i fjor) ligger det vel i kortene at han er tilbake og står en toppkamp i kveld??
Til slutt: Den beste beskrivelsen av hva håndball på dette nivået er for noe kom på svensk TV4 på søndag. Frankrike og Tyskland hadde akkurat gjort unna en intens fight, med akkurat så høy temperatur som det skal være i en avgjørende kamp mellom to stormakter. Sendingen ble satt over til studioverten i hallen, som med stor entusiasme og innlevelse konkluderer: ”Och som alltid när det er snakk om handbold: Alle är ärga på alle. Och det er hür kul som helst!” Bra sagt.
Da gleder vi oss bare til kvelden!
(Eventuelle skrivefeil og dårlig grammatikk skrives på kontoen for blogging på farten....)
Abonner på:
Innlegg (Atom)