Verdens barkrakker er full av middelaldrende menn i varierende fysisk forfatning som forteller omverdenen hva de "kunne ha blitt" i idretten sin, hvis de "bare hadde trent". Jarle "Artisten" Alvær er en av de få som kunne tillatt seg å lire av seg slike gloser med rette.
Ukens snakkis i håndballmiljøet i Bergen har vært dagens pr-jippo i regi av Chess og Fyllingen (forøvrig et av de bedre påfunnene på lang tid synes jeg). Det som begynte som en diskusjon i hyggelig lag, endte opp som en duell med full mediadekning. Sporty av både Jarle og Fyllingen representert ved Christian Bjørnsen å være menn til å ta utfordringen.
Hvis du ikke er oppdatet på jeg skriver om, les dette:
http://www.topphandball.no/nth/artikkel/19130
Til tross for en fin spillerkarriere med mange gode sesonger i eliteserien for Norrøna og 1. divisjon for blant annet Kjøkkelvik har Jarle stempel som supertalentet som aldri ble riktig så god som han kunne blitt. Hvor hadde det endt om han hadde tatt steget til Sandefjord (på det tidspunktet Norges klart beste lag) den gang de jaktet ham?
Jarle har vært "verdensberømt" i idretts-Bergen de siste 15-20 årene. Med sine 178 cm (han hevder selv at han er 180, men det skjønner vel alle at bare er bløff) er han ikke den som ruver mest på en håndballbane, og kroppens naturlige tyngdepunkt er med årene flyttet noe nedover. Likevel, manglende høyde, kraft og hurtighet kompenseres med et balltalent og en teknikk som ikke står tilbake for det ypperste vi ser på tv. Han har skuddvarianter nok til å gi hvilken som helst målvakt mareritt. Han har en kroppsbeherskelse og balanse når det kommer til håndballbevegelser som er verdig en ballerina. Han har en feeling og timing i spillet som noen få bare "har", men som de fleste aldri kommer i nærheten av. Og han har den beste pasningsfinten jeg noensinne har sett utført. Når forsvarsspilleren er helt, helt, helt sikker på at ballen er spilt videre - ja da er Jarle gjerne på vei gjennom på utsiden....
Jeg husker en kamp da jeg var trener på Stord og blant annet hadde ansvar for rekruttlaget som spilte i 2. divisjon. I en av sesongens første kamper møtte vi Norrøna hjemme på Stord. (For de uinvidde: Norrøna er en gjeng med gamle klassespillere fra 35 år og oppover som fremdeles holder irriterende høyt nivå og hvert år kjemper helt i toppen av den lokale 2. divisjonen. Det gøyeste de vet er å møte unge, fremadstormende håndballspillere som ikke tar dem på alvor...) Stordlaget bestod av unge, ivrige, ambisiøse spillere. Godt trent, seriøse og motiverte. Før kampen forklarte jeg guttene at de ikke måtte la gamleguttene bestemme tempoet, og at de definitivt ikke burde ta lett på ting selv om motstanderen kom i hallen 10 minutter før kampstart og ikke akkurat gnistret på "oppvarmingen". Særlig forberedte jeg dem på å holde et ekstra øye med han som spilte høyre bak, og være veldig, veldig konsentrerte når han hadde ballen.... "Ja ja. Ingen problem. Han skal vi gi juling." Særlig..... For å gjøre en lang historie kort: Jeg mener å huske at Jarle scoret 14 mål og at vi måtte sende ut letemannskaper for å finne igjen et par av forsvarsspillerne våre etter å ha fått en demonstrasjon på den tidligere nevnte pasningsfinten....
Og dagens duell?? Konseptet var femten skudd til hver. Jan Stankiewich i mål. Tre skudd fra veldig liten vinken, tre fra en litt bedre vinkel, tre fra en veldig god vinkel, tre kontringer fra siden og til slutt tre kontringer midt forfra. Rundt 100 tilskuere (Fyllingen burde jo solgt billetter!). Det gikk jo som det måtte gå. Jarle tok initiativet fra start av, satte sitt første skudd sikkert ned i lengste, mens Christian brente sin første mulighet. Førstevalget på Fyllingens høyrekant denne sesongen var oppe på uavgjort en gang, men ellers førte Jarle fra start til mål. På sitt nest siste skudd hadde han fått en tomålsledelse og kunne avgjøre med en provoserende nonchalant trick med innlagt backhand-finte... Sluttresultat 11-9 (for øvrig ikke noen dårlig prestasjon i seg selv å score på 11 av 15 i en sånn duell, med det jeg tror blir eliteseriens beste målvakt kommende sesong mellom stengene).
Jarle "Artisten" Alvær - en verdig representant for alt som "kunne blitt".
torsdag 12. august 2010
lørdag 7. august 2010
Mental trening i praksis
Å gå timesvis i skogen, hva i all verden har nå det med håndball å gjøre??
Guttene på LM90 har hatt noen utradisjonelle og tidvis slitsomme dager på landslagssamling nå i starten på august. Å gå i 18 timer, over 50 km, i ukjent og ulendt terreng, måtte manøvrere seg frem til seks meldeposter underveis, med tung sekk på ryggen, lite mat og uten å vite hvor lenge man skal holde på, er en prestasjon som ikke veldig mange hadde gjort etter disse guttene.
Etter å ha nådd målet for marsjen kl 0600 på morgenen og fått seg litt varm mat var det å krype i soveposten og få seg noen få timers søvn, før frokost ble servert kl 1100. Deretter fulgte en dag med nye utfordringer og flere stressituasjoner, riktignok ikke like ekstreme, men røft nok (repellering ned en 25 meter høy foss for eksempel, er knalltøft hvis du har et snev av høydeskrekk...). Første del av samlingen ble avsluttet på dag tre, med 500 meter svømming i elv (motstrøms), klatring opp en 12 m høy bro og hopp ut i elven igjen. Knalltøft både fysisk og mentalt og veldig god trening i samarbeid og lagfølelse (på denne øvelsen jobbet spillerne i lag på fem og fem).
Med tre tøffe dager for både kropp og ikke minst hode unnagjort var det bare å tape opp gnagsårene og kjøre på for del to av samlingen. Håndballtrening med fullt fokus på forsvarsspill. Og også på denne delen av samlingen dukket det opp noen overraskelser underveis for spillerne...
Men blir vi bedre å kaste ball av dette da? Det ville vel være rart om ikke tanken om hva slags relevans dette har kom hos noen av spillerne på deres lange marsj gjennom Vestfold... Vi mener ja. Vi er overbevist om at det er mye å hente på mental kapasitet, både på individuelt nivå og som gruppe og prestasjonsenhet. Et bevisst arbeid med ulike dimensjoner knyttet til det mentale tror vi er et av grepene som vil være med å skape den forbedringen som skal til for at vi ikke sitter hjemme når VM går i Hellas om et år, slik vi gjør i skrivende stund (EM i Slovakia er godt i gang....).
Vi ønsket å sette spillerne i uvante situasjoner og fremkalle følelser som stress, utrygghet og frykt. Gjennom å utsette dem for fysisk anstrengelse over forholdsvis lang tid fremprovoseres situasjoner og reaksjonsmønstre som ellers er veldig vanskelig å øve realistisk på.
Det som skjer både med enkeltindivider og med gruppen som helhet når man begynner å bli veldig, veldig sliten kan relateres veldig bra til det å prestere i tøffe, krevende situasjoner. Hvem klarer å holde hodet kaldt? Hvem beholder humøret? Hvordan er kommunikasjonen og samarbeidet i gruppen etter 12 timer? Hvem tar ledelsen? Hvem klarer å bidra positivt? Hvem tar mer energi enn de gir?
Et annet poeng ved å utsette seg for tøffe fysiske anstrengelser er at grensene flyttes. Opplevelsen av hva som er lenge, hva det vil si å være sliten, hva som gjør vondt, er veldig subjektiv og mulig å endre. Det er ingen tvil om at mange av landslagsguttene har fått nye referanspunkter på hvor mye og hvor lenge de faktisk orker og hva de tør for noe. Vi mennesker er fantastisk fleksible og orker uttrolig mye mer enn vi tror, og hodet stopper nesten alltid før kroppen gjør. Som ordtaket sier: ”Når du har gått akkurat så langt at du ikke orker å gå et skritt til, da har du gått akkurat halvveis av hva du klarer.”
Videre var programmet lagt opp slik at det kom en rekke ulike, og nye, utfordringer. Det å takle ting som dukker opp, etterhvert som de dukker opp, ser vi på som veldig viktig for et lag – og et område vi kan forbedre oss. Hvordan takler vi som lag det uventede? Informasjonen til spillerne om hva som skulle skje var ofte i beste fall ullen, i mange tilfeller upresis eller direkte feil. Der finnes det mye god læring og bevisstgjøring... Går vi sur og irriterer oss over informasjon som ikke stemmer? Får vi energilekkasje ved å gå og grue oss veldig til det som skal skje, eller det som kanskje skal skje, eller til og med det vi tror kanskje skal skje? Eller klarer vi å leve i nuet, bruke energi på det neste som skal skje og det vi kan gjøre noe med? Og nekte å la utenforstående bringe oss ut av fatning? Dette er ting som er mye, mye lettere i teorien enn i ”real life”. Vi er imidlertid helt sikkert på at det gir spillerne et ”mentalt overskuddslager” å ha øvd på å takle nye utfordringer og løse det som oppstår.
Spillerne og laget har fått testet og videreutviklet holdning og innstilling. De har jobbet med evne til fokusering og konsentrasjon. De har vært nødt til å samarbeide og kommunisere under krevende forhold. Samholdet i gruppen er utvilsomt styrket. De har opplevdt frykt, stress, motgang, anstrengelse, mestring, oppturer, spenning og glede. Slik vi tenker er alt dette områder som er relevante for oss som håndballspillere og håndballag.
Og konklusjonen? Først og fremst at vi disponerer en gruppe unge, ambisiøse håndballspillere med kapasitet og innstilling som går utenpå de fleste. Det de leverte gjennom fem tøffe dager, måten de håndterte utfordringene, ikke minst de som dukket opp uventet underveis, var sterkt. Å se hvordan de støttet hverandre, sto sammen og hjalp hverandre gjennom krevende situasjoner gjorde inntrykk. Som trenere fikk vi mange svar på hvem som har det lille ekstra når det stormer. I mange tilfeller ble oppfatningene vi hadde på forhånd bekreftet, men det var også flere som viste sider og kvaliteter som ikke kommer like godt frem på ”vanlige” samlinger. At vi som gruppe var i stand til å levere meget gode håndballtreninger mot slutten av denne uken var også en viktig bekreftelse å få. Håndball er en sport hvor det i mange tilfeller handler om å prestere opp mot dit beste når du er sliten og mørbanket, de største kampene spilles sjelden av topp uthvilte spillere. Som man forstår, vi tror steinhardt på at det mentale er en like viktig del av en toppidrettsprestasjon som det fysiske, tekniske eller taktiske. Og vi tror de mentalene faktorene må jobbes like systematisk med som resten av totalpakken som utgjør den utrolig komplekse idretten håndball. Vi er sikker på at vi som lag står enda bedre rustet frem mot en vm-kvalifisering i januar etter å ha gjennomført en uke som denne, og vi har klokketro på at den enkelte spiller har fått med seg nyttig ballast som bidrar til enda hardere arbeid, større utvikling og bedre prestasjoner både på kort og lang sikt.
Til slutt: Don’t try this at home... Når vi utsetter spillerne for såpass tøffe utfordringer, både fysisk og mentalt, ser vi det som avgjørende at vi har dyktige og erfarne folk med oss i teamet som tar ansvaret for selve gjennomføringen. Skulle vi som trenerteam gjennomført en samling med et slikt fokus hadde vi neppe turd å ta det ”så langt ut”, og det ville heller ikke vært forsvarlig. På LM90 er vi heldige som gjennom samarbeid med Olympiatoppen har klart å knytte til oss en av Norges dyktigste mentale trenere, Erik B. Larsen (les mer om Erik i denne artikkelen). Erik har bakgrunn som fallskjermjeger, men jobber nå som mentaltrener ut mot næringslivet i tillegg til at han er tilknyttet Olympiatoppen hvor han blant annet følger opp kampsportutøvere og seilere. Gjennom Erik har vi også kommet i kontakt med Hans Christian Wilson. Hans Christian er grunder bak aktivitetsparken ”Høyt og Lavt” (les mer om den her), og det er han som har stått for gjennomføringen av de fysiske utfordringene og øvelsene vi har gjort i forbindelse med mental trening, både denne uken og på en tidligere samling. Hans Christian har også bakgrunn fra forsvaret, og er ekstremt kompetent på denne type aktiviteter. Han vet hvordan gruppen skal coaches, hvor langt strikkes skal tøyes og hvilke knapper som skal trykkes på for å få frem de reaksjonene vi ønsker. Et privilegium for meg og Mika å få benytte oss av så dyktige folk.
Guttene på LM90 har hatt noen utradisjonelle og tidvis slitsomme dager på landslagssamling nå i starten på august. Å gå i 18 timer, over 50 km, i ukjent og ulendt terreng, måtte manøvrere seg frem til seks meldeposter underveis, med tung sekk på ryggen, lite mat og uten å vite hvor lenge man skal holde på, er en prestasjon som ikke veldig mange hadde gjort etter disse guttene.
Etter å ha nådd målet for marsjen kl 0600 på morgenen og fått seg litt varm mat var det å krype i soveposten og få seg noen få timers søvn, før frokost ble servert kl 1100. Deretter fulgte en dag med nye utfordringer og flere stressituasjoner, riktignok ikke like ekstreme, men røft nok (repellering ned en 25 meter høy foss for eksempel, er knalltøft hvis du har et snev av høydeskrekk...). Første del av samlingen ble avsluttet på dag tre, med 500 meter svømming i elv (motstrøms), klatring opp en 12 m høy bro og hopp ut i elven igjen. Knalltøft både fysisk og mentalt og veldig god trening i samarbeid og lagfølelse (på denne øvelsen jobbet spillerne i lag på fem og fem).
Med tre tøffe dager for både kropp og ikke minst hode unnagjort var det bare å tape opp gnagsårene og kjøre på for del to av samlingen. Håndballtrening med fullt fokus på forsvarsspill. Og også på denne delen av samlingen dukket det opp noen overraskelser underveis for spillerne...
Men blir vi bedre å kaste ball av dette da? Det ville vel være rart om ikke tanken om hva slags relevans dette har kom hos noen av spillerne på deres lange marsj gjennom Vestfold... Vi mener ja. Vi er overbevist om at det er mye å hente på mental kapasitet, både på individuelt nivå og som gruppe og prestasjonsenhet. Et bevisst arbeid med ulike dimensjoner knyttet til det mentale tror vi er et av grepene som vil være med å skape den forbedringen som skal til for at vi ikke sitter hjemme når VM går i Hellas om et år, slik vi gjør i skrivende stund (EM i Slovakia er godt i gang....).
Vi ønsket å sette spillerne i uvante situasjoner og fremkalle følelser som stress, utrygghet og frykt. Gjennom å utsette dem for fysisk anstrengelse over forholdsvis lang tid fremprovoseres situasjoner og reaksjonsmønstre som ellers er veldig vanskelig å øve realistisk på.
Det som skjer både med enkeltindivider og med gruppen som helhet når man begynner å bli veldig, veldig sliten kan relateres veldig bra til det å prestere i tøffe, krevende situasjoner. Hvem klarer å holde hodet kaldt? Hvem beholder humøret? Hvordan er kommunikasjonen og samarbeidet i gruppen etter 12 timer? Hvem tar ledelsen? Hvem klarer å bidra positivt? Hvem tar mer energi enn de gir?
Et annet poeng ved å utsette seg for tøffe fysiske anstrengelser er at grensene flyttes. Opplevelsen av hva som er lenge, hva det vil si å være sliten, hva som gjør vondt, er veldig subjektiv og mulig å endre. Det er ingen tvil om at mange av landslagsguttene har fått nye referanspunkter på hvor mye og hvor lenge de faktisk orker og hva de tør for noe. Vi mennesker er fantastisk fleksible og orker uttrolig mye mer enn vi tror, og hodet stopper nesten alltid før kroppen gjør. Som ordtaket sier: ”Når du har gått akkurat så langt at du ikke orker å gå et skritt til, da har du gått akkurat halvveis av hva du klarer.”
Videre var programmet lagt opp slik at det kom en rekke ulike, og nye, utfordringer. Det å takle ting som dukker opp, etterhvert som de dukker opp, ser vi på som veldig viktig for et lag – og et område vi kan forbedre oss. Hvordan takler vi som lag det uventede? Informasjonen til spillerne om hva som skulle skje var ofte i beste fall ullen, i mange tilfeller upresis eller direkte feil. Der finnes det mye god læring og bevisstgjøring... Går vi sur og irriterer oss over informasjon som ikke stemmer? Får vi energilekkasje ved å gå og grue oss veldig til det som skal skje, eller det som kanskje skal skje, eller til og med det vi tror kanskje skal skje? Eller klarer vi å leve i nuet, bruke energi på det neste som skal skje og det vi kan gjøre noe med? Og nekte å la utenforstående bringe oss ut av fatning? Dette er ting som er mye, mye lettere i teorien enn i ”real life”. Vi er imidlertid helt sikkert på at det gir spillerne et ”mentalt overskuddslager” å ha øvd på å takle nye utfordringer og løse det som oppstår.
Spillerne og laget har fått testet og videreutviklet holdning og innstilling. De har jobbet med evne til fokusering og konsentrasjon. De har vært nødt til å samarbeide og kommunisere under krevende forhold. Samholdet i gruppen er utvilsomt styrket. De har opplevdt frykt, stress, motgang, anstrengelse, mestring, oppturer, spenning og glede. Slik vi tenker er alt dette områder som er relevante for oss som håndballspillere og håndballag.
Og konklusjonen? Først og fremst at vi disponerer en gruppe unge, ambisiøse håndballspillere med kapasitet og innstilling som går utenpå de fleste. Det de leverte gjennom fem tøffe dager, måten de håndterte utfordringene, ikke minst de som dukket opp uventet underveis, var sterkt. Å se hvordan de støttet hverandre, sto sammen og hjalp hverandre gjennom krevende situasjoner gjorde inntrykk. Som trenere fikk vi mange svar på hvem som har det lille ekstra når det stormer. I mange tilfeller ble oppfatningene vi hadde på forhånd bekreftet, men det var også flere som viste sider og kvaliteter som ikke kommer like godt frem på ”vanlige” samlinger. At vi som gruppe var i stand til å levere meget gode håndballtreninger mot slutten av denne uken var også en viktig bekreftelse å få. Håndball er en sport hvor det i mange tilfeller handler om å prestere opp mot dit beste når du er sliten og mørbanket, de største kampene spilles sjelden av topp uthvilte spillere. Som man forstår, vi tror steinhardt på at det mentale er en like viktig del av en toppidrettsprestasjon som det fysiske, tekniske eller taktiske. Og vi tror de mentalene faktorene må jobbes like systematisk med som resten av totalpakken som utgjør den utrolig komplekse idretten håndball. Vi er sikker på at vi som lag står enda bedre rustet frem mot en vm-kvalifisering i januar etter å ha gjennomført en uke som denne, og vi har klokketro på at den enkelte spiller har fått med seg nyttig ballast som bidrar til enda hardere arbeid, større utvikling og bedre prestasjoner både på kort og lang sikt.
Til slutt: Don’t try this at home... Når vi utsetter spillerne for såpass tøffe utfordringer, både fysisk og mentalt, ser vi det som avgjørende at vi har dyktige og erfarne folk med oss i teamet som tar ansvaret for selve gjennomføringen. Skulle vi som trenerteam gjennomført en samling med et slikt fokus hadde vi neppe turd å ta det ”så langt ut”, og det ville heller ikke vært forsvarlig. På LM90 er vi heldige som gjennom samarbeid med Olympiatoppen har klart å knytte til oss en av Norges dyktigste mentale trenere, Erik B. Larsen (les mer om Erik i denne artikkelen). Erik har bakgrunn som fallskjermjeger, men jobber nå som mentaltrener ut mot næringslivet i tillegg til at han er tilknyttet Olympiatoppen hvor han blant annet følger opp kampsportutøvere og seilere. Gjennom Erik har vi også kommet i kontakt med Hans Christian Wilson. Hans Christian er grunder bak aktivitetsparken ”Høyt og Lavt” (les mer om den her), og det er han som har stått for gjennomføringen av de fysiske utfordringene og øvelsene vi har gjort i forbindelse med mental trening, både denne uken og på en tidligere samling. Hans Christian har også bakgrunn fra forsvaret, og er ekstremt kompetent på denne type aktiviteter. Han vet hvordan gruppen skal coaches, hvor langt strikkes skal tøyes og hvilke knapper som skal trykkes på for å få frem de reaksjonene vi ønsker. Et privilegium for meg og Mika å få benytte oss av så dyktige folk.
onsdag 14. juli 2010
Larvik – et problem eller et flaggskip?
Leganger klar for Larvik og da er vi i gang igjen. Den reletivt kjedelige, og akk så forutsigbare debatten om hvorvidt Larvik sin styrke er en velsignelse eller en katastrofe henter ny fart. Kjersti Grini er som vanlig ute og mener Larvik bør ta ansvar for spenningen i ligaen og la være å hente flere stjerner (forresten litt usikker på om det er en ny sak VG har skrevet, eller om de bare har hentet frem noe fra arkivet...?).
JA. Det er et problem for interessen rundt klubbhåndballen på kvinnesiden at det serien virker avgjort på forhånd og at avstanden mellom Larvik og røkla bare øker. Den totale mangelen på spenningen oppveies ikke av det å få landslagsstjerner på besøk. Når nyhetenes interesse med Hammerseng, Nyberg, Leganger etc. tilbake i Norge har lagt seg kommer ikke folk til å tråkke ned hallene rundtomkring for å se på håndballkamper hvor hjemmelaget i de fleste tilfeller ikke en gang kommer til å late som de har tro på seier.
NEI. Larvik kan ikke ansvarliggjøres for den generelle kvaliteten i ligaen. Det er bra at vi har et norsk lag med ambisjoner om å bli best i verden. Det er bra at vi har en norsk klubb som har klart å bygge opp en profesjonell organisasjon med muskler til å satse så tungt og både beholde sine beste spillere og forsterke med internasjonale navn.
De andre klubbene må plukke opp hansken og la seg inspirere. Nå får man om ikke annet muligheten til å se hver uke hvor listen for verdensklasse befinner seg. Så får man jobbe derfra, jakte på mulighetene for en overraskelse og ha ambisjoner om at det daglige arbeidet skal være i verdensklasse.
Faktum er at Byåsen, etter min mening, har hatt alle muligheter til å ta over tronen. Med et yngre mannskap (med større talent), tilhørighet i en stor by, blant annet med ypperlige studiemuligheter og i et område med jevn tilgang til unge talenter var det ingen grunn til at trønderne ikke skulle kunne gå forbi Larvik. Det hjelper imidlertid så lite når de ikke har klart å bygge opp en organisasjon på samme nivå som det sportslige og dermed ender opp med å miste stammen i laget akkurat når de kanskje begynte å bli moden for å ta det siste steget opp til den absolutte internasjonale toppen.
Hva gjør man så når man ikke har nubbesjans til å konkurrere ressursmessig og har et budsjett på kanskje en tredjedel av det Larvik har?
Man fokuserer først og fremst på det sportslige arbeidet. Det er gratis å trene. Kultur- og holdningsarbeid har heller ikke mye med størrelsen på budsjettet å gjøre. Er målet å utfordre verdenseliten en gang i fremtiden må det få konsekvenser for hvordan man jobber i det daglige. På hvilke områder kan vi være best, nå?
Dernest må det jobbes like hardt med organisasjon, administrasjon og økonomi. Ideen må selges til samarbeidspartnere som er villige til å være med lenge. Spillerne må forpliktes i et langsiktig perspektiv. Og man må tenke hele veien frem: Hvilke forutsetninger må være på plass for at vi skal beholde spillerne våre den dagen vi har utviklet dem til å holde internasjonalt nivå?
For å avslutte med lokalt perspektiv: Jeg tror Tertnes har potensial til å være på Larviks nivå i løpet av 3-5 år. Dagens stall inneholder en rekke unge spillere med talent og forutsetnigner til å bli landslagsspillere (i tillegg bobler det stadig vekk opp spennende talenter ellers i lokalhåndballen). Om de nevnte 3-5 år begynner disse spillerne å nærme seg sine beste år som håndballspillere (fra 25 år og oppover).
Da handler det altså for det første om å trene best (og gjerne mest, ofte en sammenheng..). Ha en tydelig utviklingsprofil i arbeidet, være best på alt man kan være best på. Skape en sulten kultur blant spillerne på å sprenge nye grenser hele tiden. Og for det andre å tenke langsiktig og strategisk i utviklingen av organisasjonen. Bygge en plattform som er sterk nok til å tåle et lag i verdensklasse. Være i forkant for å unngå at man må avgi spillerne sine med en gang de nærmer seg å bli ”voksne”.
Sutring over at verden er urettferdig og at Larvik er så gode at det ikke går an å konkurrere kommer i hvert fall ikke til å skape en centimer med utvikling...
JA. Det er et problem for interessen rundt klubbhåndballen på kvinnesiden at det serien virker avgjort på forhånd og at avstanden mellom Larvik og røkla bare øker. Den totale mangelen på spenningen oppveies ikke av det å få landslagsstjerner på besøk. Når nyhetenes interesse med Hammerseng, Nyberg, Leganger etc. tilbake i Norge har lagt seg kommer ikke folk til å tråkke ned hallene rundtomkring for å se på håndballkamper hvor hjemmelaget i de fleste tilfeller ikke en gang kommer til å late som de har tro på seier.
NEI. Larvik kan ikke ansvarliggjøres for den generelle kvaliteten i ligaen. Det er bra at vi har et norsk lag med ambisjoner om å bli best i verden. Det er bra at vi har en norsk klubb som har klart å bygge opp en profesjonell organisasjon med muskler til å satse så tungt og både beholde sine beste spillere og forsterke med internasjonale navn.
De andre klubbene må plukke opp hansken og la seg inspirere. Nå får man om ikke annet muligheten til å se hver uke hvor listen for verdensklasse befinner seg. Så får man jobbe derfra, jakte på mulighetene for en overraskelse og ha ambisjoner om at det daglige arbeidet skal være i verdensklasse.
Faktum er at Byåsen, etter min mening, har hatt alle muligheter til å ta over tronen. Med et yngre mannskap (med større talent), tilhørighet i en stor by, blant annet med ypperlige studiemuligheter og i et område med jevn tilgang til unge talenter var det ingen grunn til at trønderne ikke skulle kunne gå forbi Larvik. Det hjelper imidlertid så lite når de ikke har klart å bygge opp en organisasjon på samme nivå som det sportslige og dermed ender opp med å miste stammen i laget akkurat når de kanskje begynte å bli moden for å ta det siste steget opp til den absolutte internasjonale toppen.
Hva gjør man så når man ikke har nubbesjans til å konkurrere ressursmessig og har et budsjett på kanskje en tredjedel av det Larvik har?
Man fokuserer først og fremst på det sportslige arbeidet. Det er gratis å trene. Kultur- og holdningsarbeid har heller ikke mye med størrelsen på budsjettet å gjøre. Er målet å utfordre verdenseliten en gang i fremtiden må det få konsekvenser for hvordan man jobber i det daglige. På hvilke områder kan vi være best, nå?
Dernest må det jobbes like hardt med organisasjon, administrasjon og økonomi. Ideen må selges til samarbeidspartnere som er villige til å være med lenge. Spillerne må forpliktes i et langsiktig perspektiv. Og man må tenke hele veien frem: Hvilke forutsetninger må være på plass for at vi skal beholde spillerne våre den dagen vi har utviklet dem til å holde internasjonalt nivå?
For å avslutte med lokalt perspektiv: Jeg tror Tertnes har potensial til å være på Larviks nivå i løpet av 3-5 år. Dagens stall inneholder en rekke unge spillere med talent og forutsetnigner til å bli landslagsspillere (i tillegg bobler det stadig vekk opp spennende talenter ellers i lokalhåndballen). Om de nevnte 3-5 år begynner disse spillerne å nærme seg sine beste år som håndballspillere (fra 25 år og oppover).
Da handler det altså for det første om å trene best (og gjerne mest, ofte en sammenheng..). Ha en tydelig utviklingsprofil i arbeidet, være best på alt man kan være best på. Skape en sulten kultur blant spillerne på å sprenge nye grenser hele tiden. Og for det andre å tenke langsiktig og strategisk i utviklingen av organisasjonen. Bygge en plattform som er sterk nok til å tåle et lag i verdensklasse. Være i forkant for å unngå at man må avgi spillerne sine med en gang de nærmer seg å bli ”voksne”.
Sutring over at verden er urettferdig og at Larvik er så gode at det ikke går an å konkurrere kommer i hvert fall ikke til å skape en centimer med utvikling...
lørdag 1. mai 2010
Oppsummering Postenligaen herrer 2009-2010
Etter lang tids tørke på bloggfronen tar jeg opp tråden igjen. Håper å få oppdatert litt mer jevnlig i tiden fremover.
I dag tenkte jeg å oppsummere og reflektere litt rundt sesongens Postenliga for herrer, som avsluttes med sluttspillfinale mellom Fyllingen og Runar. Hvem har levert? Hvem har skuffet? Hvem har overrasket?
Generelt mener jeg årets Postenliga har blitt omtrent som forventet. Jevn, mange tette kamper, alle kan slå alle, varierende prestasjoner og et ikke alt for høyt sportslig nivå.
At medaljene endte hos Drammen, Elverum og Runar var ingen bombe. Derimot forteller det mye at gullet ble utdelt på kun 31 poeng. Fyllingen vant med 38 i fjor, Drammen med samme poengsum året før og Drammen igjen med 44 poeng i 06/07. Har ikke sjekket lenger tilbake i tid, men blir ikke overrasket hvis årets poengsum er den laveste som har gitt gull. Mine to andre medaljekandidater Fyllingen og Haslum har prestert ujevnt og havnet tidlig på etterskudd i medaljekampen. Mye skader hos begge og i tillegg et veldig tøft program med Champions League i viktige perioder i november og februar for Fyllingen får være en del av forklaringen.
At medaljene ble utdelt på unormalt lav poengsum fører nødvendigvis til at lagene bak er nærmere enn vi formalt ville forventet, men tabellene er likevel oppsiktsvekkende jevn. 12 poeng skiller det fra gull til niendeplass! Og fire poeng fra Runar på bronseplass til Fyllingen på syvende. Trangt om plassen..
Vel vel... Her kommer i hvert fall min helt private kåring av sesongens helter og skuffelser. Basert på helt subjetive oppfatninger av de kampene jeg har sett.
Årets spiller?
I mitt hode er det ingel tvil. Svend Magnus Pettersen har vært sesongens beste spiller i Postenligaen. Toppscorer med 147 mål på 21 kamper. I en del kamper har han nærmest båret Fyllingens offensive spill på sine skuldre, med eget skudd eller innspill til Gjeitrem (at ikke flere lag har forsøkt å ta Svend Magnus ut av kampen fra start av er for meg en gåte, men det er en annen diskusjon..).
Nå gir han seg dessverre for å prioritere jobb og familie. Synd for Fyllingen, synd for norsk håndball. Jeg tror Svend Magnus Pettersen hadde vært landslagsmann for Norge og spilt for et klubblag på høyt internasjonalt nivå hvis han hadde gått 100% for idretten, at han har prioritert andre ting får vi imidlertid ha stor respekt for. Destod mer imponerende det han har prestert.
Kringleskuddet hans mot Drammen i høstens oppgjør i Framohallen er årets øyeblikk i Postenligaen for meg.
Årets positive overraskelse?
Bækkelaget. Kan ikke bli noen andre enn Bækkelaget som fortjener tittelen ”årets positive overraskelse”. Var av de aller fleste (inkludert undertegnede) tippet å skulle kjempe en kamp om å unngå de tre nederste plassene. Har gjort alle forhåndstipsene til skamme og vært nærmere å kjempe om medalje enn om å unngå nedrykk. Startet med å slå Bodø med seks mål hjemme i serieåpningen og så seg aldri tilbake.
Har særlig imponert ved hvordan de har stått distansen. Det er ikke uvanlig at nyopprykkede lag kan overraske i starten, når man spiller med stor entusiasme og gjerne blir litt undervurdert kan det fort ramle inn noen gode resultater. Bækkelaget har imidlertid holdt koken hele veien og vist at spillet i starten på ingen måte var et blaff. Jeg var og så dem borte mot Runar i mars, i en kamp hvor Runar spilte om muligheten for å henge med i gullkampen. Bækkelaget var klart best, kjørte i perioder over Runar, vant med seks og kunne fort vunnet mer. Sterkt.
Har hatt en knallmiks av unge talenter som har tatt elitenivået glimrende (særlig Johannes Hippe og Simen Strømberg – imponerende debutsesonger) og gamle ringrever som skaper balanse i laget (Fredrik Lundgren, Henrik Eriksen og spillende trener Michael Rehnquist). Gjorde også en meget god investering da de hentet Emil Jungman som målvakt.
Spennende å se om de klarer å følge opp neste sesong. Men hvorfor ikke? Spillerne har vist at det ikke er tilfeldigheter bak resultatene, de har nivået inne. Så om ydmykheten beholdes og innstillingen og entusiasmen til hver kamp gjenskapes er det ingen grunn til at Bækkelaget ikke fortsetter å ”plage” mer etablerte klubber til høsten. Får også inn en meget god forsterkning i det deffensive med Erlend Egeland som kommer fra Arendal (det forteller vel noe om hvor mulighetene til ytterligere utvikling ligger at de både var det laget som scoret nest mest og det laget som slapp inn nest mest...).
Årets skuffelse?
Jeg peker på Bodø. Selv om utgangspunktet var krevende med tre minuspoeng må de sies å ha gjennomført en meget svak sesong. Med ligaens beste (og ikke minst største) publikum og muskler til å forsterke laget underveis burde forutsetningene ligge til rette for å få ut mer enn de har klart.
Sett utenfra er det lett å lure på om forarbeidet i Bodø har vært godt nok i en del av forsterkningene. Og om det kanskje hadde vært bedre investeringer å hente færre, men bedre utenlendinger. De kampene jeg har sett Bodø har jeg fått inntrykk av et delvis sammenrasket mannskap, med mange leiesoldater, men med for lite kvalitet.
Årets nykommer?
Eivind Tangen (Fyllingen, snart 17 år..) har hatt en imponerende førstesesong i eliteserien. Trym Bilow-Olsen (Runar) har hatt sitt definitive gjennombrudd på toppnivå. Kent-Robin Tønnesen har vært god i sin første sesong for Haslum. Og det finnes flere andre unggutter som kan trekkes frem. MEN... Årets nykommer må likevel være Johannes Hippe fra Bækkelaget.
129 mål på 20 kamper i sin første sesong på toppnivå. Står treer i forsvar (og har utviklet den delen av spillet voldsomt). Har vært en nøkkelspiller og frontfigur på et nyopprykket lag som har prestert gjennom hele sesongen. Imponerende.
Kommer til å gjøre store ting på håndballbanen de neste ti årene. Har gode ferdigheter, eksplosivitet, målteft, vinnervilje og et klokt og fornuftig hode på toppen. Jobber og oppfører seg som en toppidrettsutøver.
Årets klokeste?
Haslum. Haslum har som klubb og organisasjon vist klokskap og tålmodighet denne sesongen. Å vise lederskap, snakke om kontiniutet, tenke langsiktig og så videre... er enkelt i medgang. Det er i motgang man får muligheten til å vise karakter. Det har Haslum og dens ledere gjort i år.
Haslum gjorde en kanonsesong i fjor. Sølv i serien og gull sluttspillet var en ”overprestasjon” etter mitt syn. Selv med samme lag kunne de ikke automatisk forventet å gjenta det. Når de så mistet Einar Sand Koren før sesongen og fikk Henrik Westgaard langtidsskadet tidlig sier det seg selv at forutsetningene for ny medalje kanskje ikke var tilstede. Samtidig har de ikke prestert bra, de har variert veldig og på samme måte som de leverte ”over” i fjor har, etter mitt syn, levert ”under” denne sesongen sett under ett.
Og det er i denne situasjonen et klokt og reflektert lederskap kommer inn i bildet. Fra medaljekamp i fjor til å i lange perioder måtte se seg over skulderen og bekymre seg for et mulig nedrykk i år. Det hadde nemlig vært så uttrolig enkelt å se etter syndebukker når motgangen kommer. Med en ung og foreløpig ikke veldig erfaren (når vi snakker hovedansvar på elitenivå) trener i Tom Eirik Skarpsno kunne det vært destod lettere å ty til de vanlige frasene som alltid kommer når situsjonen er krevende, ”nå trenger vi en tydlig og sterk leder”, ”nå hadde vi kanskje trengt noen med mer efaring”, ”hvorfor byttet han ikke inn han og han?”, ”hvorfor tar han ikke timeout?” og så videre.... Et umodent lederskap som ikke var villig til å stå med ansvaret selv ville fort begynt å rote med ting i den situasjonen som Haslum periodevis har vært i denne sesongen.
Destod større kreditt til lederne i Haslum at de har sått last og brast med konseptet sitt. Gitt full backing til de som jobber med sport, fortsatt å følge den langsiktige planen de har lagt i klubben og tålt at resultater varierer. Og til Tom Erik som har holdt hodet kaldt og jobbet videre med det han har tro på og den kursen han har staket ut. På den måten har nå kommet seg gjennom en vanskelig sesong på en helt grei måte (hadde etterhvert full kontroll på å sikre plassen og kjempet om sluttspill helt inn i siste serierunde), fått drevet masse god spillerutvikling og ikke minst skapt trygghet både i klubb, trenerapparat og spillergruppen. Alle involverte vet nå at de også tåler en periode med motgang, og at det snur etterhvert bare man jobber videre med konseptet sitt og ikke får panikk. Det tror jeg er et fjellstøtt fundament å stå på når de nå henter hjem igjen Erlend Mamelund og Einar Sand Koren og vil være den store gullfavoritten til høsten.
Venstre kant: Magnus Jøndal (Follo).
- Super avslutter, kunstner med ballen. God i kontra og kanskje seriens beste ener i forsvar.
Høyre kant: Sondre Paulsen (Arendal).
- Ærlig lagspiller som alltid gir 100%. Utvikler seg et lite skritt hver eneste uke. Fikk en velforjtent debut på a-landslaget nå i april.
Venstre bak: Svend Magnus Pettersen (Fyllingen).
- Toppscorer i Postenligaen. Årets beste spiller.
Midtre bak: Jak Karlsson (Runar)
- Fremragende playmaker som også er målfarlig selv. Bra samarbeid med linje.
Høyre bak: Henrik Eriksen (Bækkelaget).
- Uttrolig stabil spiller som nesten aldri gjør en dårlig kamp.
Linjespiller: Joakim Hykkerud (Drammen).
- Ikke spesielt kjekk å møte, verken som angrepsspiller eller forsvarsspiller. Sterk som en bjørn. Spiller med hjertet.
Forsvarssjef: Erlend Egeland (Arendal).
- Har potensial til å bli vår neste internasjonale forsvarsspiller. Stor rekkevidde, bra fotarbeid, klok og tøff.
Målvakt. Magnus Dahl (Fyllingen).
- Fikk avslutningen på sesongen ødelagt av et slitent kne, men gjorde en god sesong før det. Presterte spesielt bra gjennom høsten.
Der har du det. Postenligaen 2009-2010 oppsummert. Fort og gale. Nå ser jeg frem til sluttspillfinalen på tv om et par timer, der satser jeg alt på at Fyllingen avslutter sesongen på best mulig måte og tar med seg tittelen hjem til Bergen.
Enig eller uenig? Synespunkter? Bruk kommentarfeltet – kom gjerne med dine egne kåringer!
Abonner på:
Innlegg (Atom)