Nye spilleregler

”Mer fart, mer ”fair” og mer attraktiv håndball”. Dette er det internasjonale håndballforbundets uttalte mål med regelendringene som gjøres fra denne sesongen. I Norge er det en regelverksgruppe ledet av Erlend Aam som har jobbet med de nye spillereglene. De mest sentrale endringene, og konsekvensene av disse, er beskrevet i et såkalt ”gult skriv” som du kan laste ned fra håndballforbundets hjemmeside.

Jeg har kikket på de nye reglene og gjort meg noen betraktninger rundt hvordan dette kommer til å slå ut i sesongen som er i ferd med å kastes i gang. Endel av endringene vil utvilsomt før til gode diskusjoner utover høsten!

”Linjespiller skal ”overvåkes” bedre og må være teknisk bedre i sine sperrer. Det skal ikke aksepteres at man bruker armer eller bein i sperren, og det er ikke lov å stå med høye albuer eller med albuene ut. Kroppen kan ikke utvides med armer eller bein, og det er ikke lov å dytte eller skyve motstander bort verken med armer, bein, baken/hofter eller skuldre. I prinsippet kan man bare bruke kroppens bredde (skulderbredde) i en sperre. En sperre må være passiv og derfor ha bedre ”timing” for å kunne aksepteres.”

Utvilsomt den viktigste endringen, og den som kommer til å skape mest diskusjon (og tidvis størst frustrasjon?) rundt om i hallene fremover.

At det var behov for å gjøre noe med denne delen av spillet mener jeg er hevet over enhver tvil. De siste sesongene har det ”tatt av” på toppnivå, spesielt på herresiden. Både forsvarsspillere og angrepsspillere har blitt mer og mer fysisk, og samtidig videreutviklet de individuelle teknikkene sine. I de avgjørende kampene i mesterskap, europacup og lignende har det vært mer eller mindre slåsskamp inne rundt 6 meter – uten at dommerne har klart å løse det på en god måte. Helt konkret er det særlig bruken av veldig bred beinstilling (gjerne kombinert med høye albuer), teknikken med å holde unna med en arm og kunne motta innspillet med den andre (eventuelt å rotere rundt forsvarsspilleren og bruke den ledige armen til å sette forsvareren i ubalanse) og timingen på å ”flytte” forsvarsspilleren i forkant (skape rommet man trenger ved å bruke kroppen og armene til å dytte forsvareren vekk) som har blitt mer og mer vanlig hos linjespillerne. Frank Løke, Igor Vori, Michael Knutsen og Marcus Alm er gode eksempler på spillere som har blitt ekstremt vanskelige å spille mot, blant annet grunnet disse teknikkene. For forsvarsspillerne er det spesielt måten å jobbe med / forstyrre linjespilleren hele tiden, særlig for å ”trykke” ham vekk fra situasjonen før den oppstår (hindre ham i å sette den sperren han vil) som har vært ”svaret” på de ”nye” angrepsteknikkene.

Den store utfordringen for dommerne blir å finne den riktige balansen i forholdet mellom angrepsspiller og forsvarsspiller, og så klare å selge dette til spillerne (vi ønsker jo tross alt at spillerne skal justere seg, ikke at det skal dømmes hundre feile sperrer i hver kamp…). Dersom angriperne skal tas hardere, må det også få konsekvenser for hva forsvarsspillerne får lov til. Jeg regner med uvanlig mange feile sperrer og uvanlig mange utvisninger i starten på sesongen. Forhåpentligvis justerer det seg utover i sesongen.

Tar vi et mer nasjonalt, og også lokalt, perspektiv tror jeg ikke spillere og trenere vil merke så veldig store forskjeller etter hvert. Utviklingen jeg beskriver handler i veldig stor grad om herrehåndball på topp internasjonalt nivå, og etter hvert også på topp nasjonalt nivå. På kvinnesiden og på lavere nivåer synes jeg ikke dette har vært et problem i samme grad. La oss bare håpe at dommerne lærer seg å skille bart og kanel (tror det er et uttrykk….).

Jeg tror manglende kunnskap og for begrenset spilleforståelse (sett i forhold til nivået) er en begrensning for mange dommere når det gjelder å håndtere kampen på linje på riktig måte. Jeg innbiller meg at mange dommere ikke vet hva de skal se etter, hvordan spillerne tenker og hvilke teknikker de bruker. Duellspillet mellom gode linjespillere og gode forsvarsspillere er så intenst at det er bortimot umulig å få med seg hva spillerne faktisk gjør, hvis man ikke vet hva man skal se etter. En utfordring i dommerutviklingen.

”Det har vært en inflasjon i 7m kast med begrunnelse i at forsvarsspillerne står i målfeltet. Det skal nå forstås slik at forsvarsspilleren må ta et klart steg inn i målfeltet og gjennom dette oppnå en fordel overfor angrepsspiller. Dog skal gjentatt aktiv bruk av målfeltet straffes som usportslig opptreden som tidligere. Det skal ikke dømmes 7m kast om angrepsspiller forblir under full ball- og kroppskontroll, uavhengig av om taklingen er ulovlig. Ei heller om angriper velger å ikke benytte muligheten til å forsøke å lage mål under full ball- og kroppskontroll etter taklingen. Underforstått skal da heller ikke dommerne tildele 7m kast før de ser om angrepsspilleren klarer få ballen i mål til tross for den ulovlige taklingen. Dersom dommerne vurderer at en klar målsjanse blir ødelagt av et regelbrudd, uansett hvor på banen, skal det alltid dømmes 7m kast. Dette gjelder f.eks i alle tilfeller hvor motstanders målvakt er ute av mål og målet er tomt, eller når en spiller kan få ballen i en klar målsjanse. En kollisjon mellom kontringsspiler og målvakt vil alltid føre til 7m om kollisjonen hindrer mottak av kontringsballen.”

En bra presisering som jeg ikke tror vil få veldig store konsekvenser i norsk håndball. Min opplevelse er at det har vært mer i internasjonale kamper at det blir blåst 7m hver gang noen får en tå i målfeltet. Kanskje slipper vi nå å høre Bent Svele mase om 7m i tide og utide? I så fall har regelendringen utvilsomt hatt en viktig misjon.

”Utelukkelse er fjernet fra reglene og er erstattet av diskvalifikasjon med skriftlig rapport. Regel 8.6 og 8.10 inneholder flere eksempler på beslutningskriterier for diskvalifikasjon med rapport. En slik situasjon skal umiddelbart utløse info om rapport. Det er ikke lenger mulig å vurdere dette etter kampen. Det skal bekjentgjøres i det man tildeler en spiller diskvalifikasjon og før kampen settes i gang igjen.”

Har vanskelig å se for meg at dette vil gi veldig store utslag. Utelukkelse var en regel som svært sjeldent var i bruk. Kanskje får vi flere rapporter ved ”stygge” røde kort? Det vil i så fall være positivt.

”I kontra bærer målvakten alt ansvar for å unngå kollisjon med angrepsspiller. Dersom målvakten forsøker å snappe en kontringsball og med sin handling forårsaker en kollisjon, så skal målvakten diskvalifiseres uavhengig av om han når ballen først eller ei.”

Dette har vært ganske mye diskutert de siste årene, og det har eksistert mange ulike oppfatninger av hva reglene egentlig har sagt og hvem som har hvilket ansvar. Jeg synes man nå har kommet frem til en god formulering. Målvaktene får fremdeles lov å være ”sweepere”, men det er samtidig uomtvistelig presisert at denne har ansvar for å unngå en farlig situasjon.

Jeg mener at en lignende formulering kunne vært tatt i bruk i situasjoner hvor laget som er i returfasen bytter en spiller forsvar-angrep. Her ser vi en del eksempler på at lignende farlige kollisjoner kan skje. Angrepsspiller komme i stor fart har gjerne oppmerksomheten sin innover i banen, forsvarsspiller kommer fra benken og prøver gjerne å snappe ballen. Også her synes jeg det burde vært forsvarsspillers oppgave å unngå kollisjon.

”Reglene rundt bestrafning er bygget om og har en progressiv oppbygging innenfor områdene ”Feil” og ”Usportslig”. Det skal slås hardere ned på forsøk på stygt spill og enhver handling som er rettet mot motspillers kropp (og ikke ball) skal bestraffes. I vurderingen skal dommerne nå vurdere hvor farlig taklingen kunne blitt og ikke bare intensiteten i selve taklingen. Enhver aksjon mot spiller i luften eller spiller i stor fart som fører til at motspiller mister kroppskontroll skal føre til diskvalifikasjon.”

Denne endringen har fått liten oppmerksomhet i miljøet så langt (de fleste har vært mest opptatt av dette med linjespillerne), men jeg tror dette kan få vel så store konsekvenser på sikt. Sannsynligheten er stor for at vi vil få se en klar økning i både utvisninger og røde kort (dersom dette følges opp).

Kravene til dommernes forståelse og vurdering blir store, når de også skal vurdere hvor farlig taklingen kunne blitt – ikke bare hvor farlig den ble. Blir veldig interessant å se hva den lille setningen fører med seg.

Fokuset på at det skal slås ned på handlinger rettet mot kropp i stedet for ball må slik jeg ser det medføre mer bestrafning av dytting (med eller uten strake armer) og holding.

”Det er nå tydeligere i reglene at frikastskytter har ansvaret for ikke å treffe forsvarsspiller i ansiktet dersom han velger å skyte et hurtig frikast direkte mot mål. På lik linje med skytter av 7m kast som treffer målvakt i ansiktet, skal også denne diskvalifiseres.”

En helt grei regel, som neppe får store konsekvenser i praksis.

”Det skal tolereres mindre og færre protester mot dommeravgjørelser. Enhver høylytt og provoserende protest skal føre til direkte utvisning, uavhengig av om det er gitt advarsel eller ei. En ”normal” spontan reaksjon skal fortsatt kunne aksepteres.”

Jeg mener at dommerne ikke skal måtte tåle usportslige eller provoserende protester, verken fra spillere eller trenere. Jeg er imidlertid opptatt av at vi skal ha et levende spill, med mye følelser og jeg synes det skal være stor takhøyde. Vi må ta vare på spontaniteten og det er bra det er presisert i reglene. Det er vel heller ikke slik at kampene blir verken bedre eller lettere å dømme med dommere som bruker utvisninger for munnbruk i tide og utide.. Så her må nok dommerne fremdeles vise seg som gode ledere og først og fremst søke å bruke god kommunikasjon og en dose klokskap og smartness for å lose de tøffe kampene i havn.

”Som i trafikken, så må man også på håndballbanen ta ansvar for sine handlinger og derfor kalkulere risikoen i sine forsøk på taklinger eller å vinne ballen. Enten man snakker om spiller i kontra, innhopp fra kant, armer i ansiktet osv. Det at handlingen ikke er tilsiktet fritar ikke noen for ansvar.”

En god tydeliggjøring. Det har vært alt for lett å skylde på at det ikke var meningen og så be om unnskyldning etterpå når man havner i mindre pene situasjoner. Særlig på herresiden er det jo ”rart” hvordan de tøffeste forsvarsspillerne har hatt en tendens til å ”tilfeldigvis” treffe den beste skytteren på motstanderen i ansiktet tidlig i kampen…. Nå står det svart på hvitt at det ikke spiller noen rolle om det var det du mente eller ikke. Og det er bra.

”De vanskelige kantsituasjonene skal også til livs. Taklinger utelukkende rettet mot kroppen uten forsøk på å nå ballen skal bestraffes. F.eks skal dytt/taklinger i hoften på kantspiller under innhopp føre til direkte utvisning.”

Nok en regel jeg stiller meg positiv til. Det har vært etter hvert blitt akseptert at kantspillerne ”må tåle” en liten knuff i hoften og lignende når de hopper inn, eventuelt at de får en liten ”vipp” når de er i luften (ikke så mye som skal til for å forstyrre, og skape farlige situasjoner, når man er i luften). Nå er det helt klart formulert at kantene ikke skal måtte ”tåle” noen ting som helst av den slags når de først er i luften.

”Vurderingene rundt passivt spiller er fortsatt gjenstand for en del frustrasjon blant spillere og ledere, og da særlig hvor stor forskjell det er på dommernes vurdering av ”forhåndsvarsel” og av evt avblåsning etter varsel. Spillereglene inneholder nå klare eksempler på hva som skal forstås som passivt spill eller uthaling av tiden. Dommerne må gjøre vurderinger av hvem som tjener på at tiden går og derfra vurdere om laget driver bevist uthaling av tiden. Det kan også føre til passivt spill om forsvarsslaget innenfor reglene hindrer angriperne å komme til målsjanser eller mulighet for skudd gjentatte ganger. Dog skal ikke stadige regelbrudd av forsvarslaget i form av stadige taklinger med påfølgende frikast føre til varsling for passivt spill.”

Passivregelen ja…. Finnes det noen regel som gir grunnlag for like mye diskusjon, like mye ”krav” fra benken og som kan håndteres så ulikt fra kamp til kamp? Nå prøver man i hvert fall å få tydeliggjort noe mer hva som skal være passivt og ikke, ikke minst bra at det oppgis konkrete eksempler.

Imidlertid tror jeg det er nok av dommere som skal få kjørt seg når de skal vurdere hvem som tjener på at tiden går og hvorvidt laget driver bevisst uthaling av tiden...

Er også spent på å se hvordan det vil bli i praksis, når for eksempel forsvarslaget spiller 3:2:1 – noe som ofte vil føre til mange frikast – og angrepsslaget ”går seg fast” gang på gang. Hvor lenge får de spille, hvor mange frikast blir det, før armen kommer?

”Lagkaptein er gjeninnført og "lagledersonen" er innført som et begrep. Det er også slått fast at lagleder MÅ ha annen farge enn motstander om han ønsker å stå i lagledersonene. Han kan gjerne ha samme farge som eget lag.”

Mer administrative endringer som jeg ikke kan se medfører særlig med praktiske konsekvenser.


Alt i alt er det mange gode intensjoner i de nye reglene, og flere endringer som jeg tror vil være til det bedre for håndballspillet. Men som alltid når ting er nytt blir det interessant å se hvordan det blir i praksis. At det blir en viss innkjøringsfase både for dommere, spillere og trenere er jeg ganske sikker på.

Dommerne får helt sikkert sin (til tider) velfortjente dose med kjeft denne sesongen også. Forhåpentligvis skjer det meste i god tone og med et glimt i øyet. Stor engasjement, sterke følelser, tydelige meldinger – det bør vi alle tåle. Samtidig er ikke håndballfamilien større enn at vi må ta hverandre i hånden og være venner igjen når kampen er over.

Bruk gjerne kommentarfeltet hvis du har tanker rundt de nye reglene eller kommentarer til noe av det jeg har skrevet.

En hyllest til "Artisten"

Verdens barkrakker er full av middelaldrende menn i varierende fysisk forfatning som forteller omverdenen hva de "kunne ha blitt" i idretten sin, hvis de "bare hadde trent". Jarle "Artisten" Alvær er en av de få som kunne tillatt seg å lire av seg slike gloser med rette.

Ukens snakkis i håndballmiljøet i Bergen har vært dagens pr-jippo i regi av Chess og Fyllingen (forøvrig et av de bedre påfunnene på lang tid synes jeg). Det som begynte som en diskusjon i hyggelig lag, endte opp som en duell med full mediadekning. Sporty av både Jarle og Fyllingen representert ved Christian Bjørnsen å være menn til å ta utfordringen.

Hvis du ikke er oppdatet på jeg skriver om, les dette:
http://www.topphandball.no/nth/artikkel/19130

Til tross for en fin spillerkarriere med mange gode sesonger i eliteserien for Norrøna og 1. divisjon for blant annet Kjøkkelvik har Jarle stempel som supertalentet som aldri ble riktig så god som han kunne blitt. Hvor hadde det endt om han hadde tatt steget til Sandefjord (på det tidspunktet Norges klart beste lag) den gang de jaktet ham?

Jarle har vært "verdensberømt" i idretts-Bergen de siste 15-20 årene. Med sine 178 cm (han hevder selv at han er 180, men det skjønner vel alle at bare er bløff) er han ikke den som ruver mest på en håndballbane, og kroppens naturlige tyngdepunkt er med årene flyttet noe nedover. Likevel, manglende høyde, kraft og hurtighet kompenseres med et balltalent og en teknikk som ikke står tilbake for det ypperste vi ser på tv. Han har skuddvarianter nok til å gi hvilken som helst målvakt mareritt. Han har en kroppsbeherskelse og balanse når det kommer til håndballbevegelser som er verdig en ballerina. Han har en feeling og timing i spillet som noen få bare "har", men som de fleste aldri kommer i nærheten av. Og han har den beste pasningsfinten jeg noensinne har sett utført. Når forsvarsspilleren er helt, helt, helt sikker på at ballen er spilt videre - ja da er Jarle gjerne på vei gjennom på utsiden....

Jeg husker en kamp da jeg var trener på Stord og blant annet hadde ansvar for rekruttlaget som spilte i 2. divisjon. I en av sesongens første kamper møtte vi Norrøna hjemme på Stord. (For de uinvidde: Norrøna er en gjeng med gamle klassespillere fra 35 år og oppover som fremdeles holder irriterende høyt nivå og hvert år kjemper helt i toppen av den lokale 2. divisjonen. Det gøyeste de vet er å møte unge, fremadstormende håndballspillere som ikke tar dem på alvor...) Stordlaget bestod av unge, ivrige, ambisiøse spillere. Godt trent, seriøse og motiverte. Før kampen forklarte jeg guttene at de ikke måtte la gamleguttene bestemme tempoet, og at de definitivt ikke burde ta lett på ting selv om motstanderen kom i hallen 10 minutter før kampstart og ikke akkurat gnistret på "oppvarmingen". Særlig forberedte jeg dem på å holde et ekstra øye med han som spilte høyre bak, og være veldig, veldig konsentrerte når han hadde ballen.... "Ja ja. Ingen problem. Han skal vi gi juling." Særlig..... For å gjøre en lang historie kort: Jeg mener å huske at Jarle scoret 14 mål og at vi måtte sende ut letemannskaper for å finne igjen et par av forsvarsspillerne våre etter å ha fått en demonstrasjon på den tidligere nevnte pasningsfinten....

Og dagens duell?? Konseptet var femten skudd til hver. Jan Stankiewich i mål. Tre skudd fra veldig liten vinken, tre fra en litt bedre vinkel, tre fra en veldig god vinkel, tre kontringer fra siden og til slutt tre kontringer midt forfra. Rundt 100 tilskuere (Fyllingen burde jo solgt billetter!). Det gikk jo som det måtte gå. Jarle tok initiativet fra start av, satte sitt første skudd sikkert ned i lengste, mens Christian brente sin første mulighet. Førstevalget på Fyllingens høyrekant denne sesongen var oppe på uavgjort en gang, men ellers førte Jarle fra start til mål. På sitt nest siste skudd hadde han fått en tomålsledelse og kunne avgjøre med en provoserende nonchalant trick med innlagt backhand-finte... Sluttresultat 11-9 (for øvrig ikke noen dårlig prestasjon i seg selv å score på 11 av 15 i en sånn duell, med det jeg tror blir eliteseriens beste målvakt kommende sesong mellom stengene).

Jarle "Artisten" Alvær - en verdig representant for alt som "kunne blitt".

Mental trening i praksis

Å gå timesvis i skogen, hva i all verden har nå det med håndball å gjøre??

Guttene på LM90 har hatt noen utradisjonelle og tidvis slitsomme dager på landslagssamling nå i starten på august. Å gå i 18 timer, over 50 km, i ukjent og ulendt terreng, måtte manøvrere seg frem til seks meldeposter underveis, med tung sekk på ryggen, lite mat og uten å vite hvor lenge man skal holde på, er en prestasjon som ikke veldig mange hadde gjort etter disse guttene.

Etter å ha nådd målet for marsjen kl 0600 på morgenen og fått seg litt varm mat var det å krype i soveposten og få seg noen få timers søvn, før frokost ble servert kl 1100. Deretter fulgte en dag med nye utfordringer og flere stressituasjoner, riktignok ikke like ekstreme, men røft nok (repellering ned en 25 meter høy foss for eksempel, er knalltøft hvis du har et snev av høydeskrekk...). Første del av samlingen ble avsluttet på dag tre, med 500 meter svømming i elv (motstrøms), klatring opp en 12 m høy bro og hopp ut i elven igjen. Knalltøft både fysisk og mentalt og veldig god trening i samarbeid og lagfølelse (på denne øvelsen jobbet spillerne i lag på fem og fem).

Med tre tøffe dager for både kropp og ikke minst hode unnagjort var det bare å tape opp gnagsårene og kjøre på for del to av samlingen. Håndballtrening med fullt fokus på forsvarsspill. Og også på denne delen av samlingen dukket det opp noen overraskelser underveis for spillerne...

Men blir vi bedre å kaste ball av dette da? Det ville vel være rart om ikke tanken om hva slags relevans dette har kom hos noen av spillerne på deres lange marsj gjennom Vestfold... Vi mener ja. Vi er overbevist om at det er mye å hente på mental kapasitet, både på individuelt nivå og som gruppe og prestasjonsenhet. Et bevisst arbeid med ulike dimensjoner knyttet til det mentale tror vi er et av grepene som vil være med å skape den forbedringen som skal til for at vi ikke sitter hjemme når VM går i Hellas om et år, slik vi gjør i skrivende stund (EM i Slovakia er godt i gang....).

Vi ønsket å sette spillerne i uvante situasjoner og fremkalle følelser som stress, utrygghet og frykt. Gjennom å utsette dem for fysisk anstrengelse over forholdsvis lang tid fremprovoseres situasjoner og reaksjonsmønstre som ellers er veldig vanskelig å øve realistisk på.

Det som skjer både med enkeltindivider og med gruppen som helhet når man begynner å bli veldig, veldig sliten kan relateres veldig bra til det å prestere i tøffe, krevende situasjoner. Hvem klarer å holde hodet kaldt? Hvem beholder humøret? Hvordan er kommunikasjonen og samarbeidet i gruppen etter 12 timer? Hvem tar ledelsen? Hvem klarer å bidra positivt? Hvem tar mer energi enn de gir?

Et annet poeng ved å utsette seg for tøffe fysiske anstrengelser er at grensene flyttes. Opplevelsen av hva som er lenge, hva det vil si å være sliten, hva som gjør vondt, er veldig subjektiv og mulig å endre. Det er ingen tvil om at mange av landslagsguttene har fått nye referanspunkter på hvor mye og hvor lenge de faktisk orker og hva de tør for noe. Vi mennesker er fantastisk fleksible og orker uttrolig mye mer enn vi tror, og hodet stopper nesten alltid før kroppen gjør. Som ordtaket sier: ”Når du har gått akkurat så langt at du ikke orker å gå et skritt til, da har du gått akkurat halvveis av hva du klarer.”

Videre var programmet lagt opp slik at det kom en rekke ulike, og nye, utfordringer. Det å takle ting som dukker opp, etterhvert som de dukker opp, ser vi på som veldig viktig for et lag – og et område vi kan forbedre oss. Hvordan takler vi som lag det uventede? Informasjonen til spillerne om hva som skulle skje var ofte i beste fall ullen, i mange tilfeller upresis eller direkte feil. Der finnes det mye god læring og bevisstgjøring... Går vi sur og irriterer oss over informasjon som ikke stemmer? Får vi energilekkasje ved å gå og grue oss veldig til det som skal skje, eller det som kanskje skal skje, eller til og med det vi tror kanskje skal skje? Eller klarer vi å leve i nuet, bruke energi på det neste som skal skje og det vi kan gjøre noe med? Og nekte å la utenforstående bringe oss ut av fatning? Dette er ting som er mye, mye lettere i teorien enn i ”real life”. Vi er imidlertid helt sikkert på at det gir spillerne et ”mentalt overskuddslager” å ha øvd på å takle nye utfordringer og løse det som oppstår.

Spillerne og laget har fått testet og videreutviklet holdning og innstilling. De har jobbet med evne til fokusering og konsentrasjon. De har vært nødt til å samarbeide og kommunisere under krevende forhold. Samholdet i gruppen er utvilsomt styrket. De har opplevdt frykt, stress, motgang, anstrengelse, mestring, oppturer, spenning og glede. Slik vi tenker er alt dette områder som er relevante for oss som håndballspillere og håndballag.

Og konklusjonen? Først og fremst at vi disponerer en gruppe unge, ambisiøse håndballspillere med kapasitet og innstilling som går utenpå de fleste. Det de leverte gjennom fem tøffe dager, måten de håndterte utfordringene, ikke minst de som dukket opp uventet underveis, var sterkt. Å se hvordan de støttet hverandre, sto sammen og hjalp hverandre gjennom krevende situasjoner gjorde inntrykk. Som trenere fikk vi mange svar på hvem som har det lille ekstra når det stormer. I mange tilfeller ble oppfatningene vi hadde på forhånd bekreftet, men det var også flere som viste sider og kvaliteter som ikke kommer like godt frem på ”vanlige” samlinger. At vi som gruppe var i stand til å levere meget gode håndballtreninger mot slutten av denne uken var også en viktig bekreftelse å få. Håndball er en sport hvor det i mange tilfeller handler om å prestere opp mot dit beste når du er sliten og mørbanket, de største kampene spilles sjelden av topp uthvilte spillere. Som man forstår, vi tror steinhardt på at det mentale er en like viktig del av en toppidrettsprestasjon som det fysiske, tekniske eller taktiske. Og vi tror de mentalene faktorene må jobbes like systematisk med som resten av totalpakken som utgjør den utrolig komplekse idretten håndball. Vi er sikker på at vi som lag står enda bedre rustet frem mot en vm-kvalifisering i januar etter å ha gjennomført en uke som denne, og vi har klokketro på at den enkelte spiller har fått med seg nyttig ballast som bidrar til enda hardere arbeid, større utvikling og bedre prestasjoner både på kort og lang sikt.

Til slutt: Don’t try this at home... Når vi utsetter spillerne for såpass tøffe utfordringer, både fysisk og mentalt, ser vi det som avgjørende at vi har dyktige og erfarne folk med oss i teamet som tar ansvaret for selve gjennomføringen. Skulle vi som trenerteam gjennomført en samling med et slikt fokus hadde vi neppe turd å ta det ”så langt ut”, og det ville heller ikke vært forsvarlig. På LM90 er vi heldige som gjennom samarbeid med Olympiatoppen har klart å knytte til oss en av Norges dyktigste mentale trenere, Erik B. Larsen (les mer om Erik i denne artikkelen). Erik har bakgrunn som fallskjermjeger, men jobber nå som mentaltrener ut mot næringslivet i tillegg til at han er tilknyttet Olympiatoppen hvor han blant annet følger opp kampsportutøvere og seilere. Gjennom Erik har vi også kommet i kontakt med Hans Christian Wilson. Hans Christian er grunder bak aktivitetsparken ”Høyt og Lavt” (les mer om den her), og det er han som har stått for gjennomføringen av de fysiske utfordringene og øvelsene vi har gjort i forbindelse med mental trening, både denne uken og på en tidligere samling. Hans Christian har også bakgrunn fra forsvaret, og er ekstremt kompetent på denne type aktiviteter. Han vet hvordan gruppen skal coaches, hvor langt strikkes skal tøyes og hvilke knapper som skal trykkes på for å få frem de reaksjonene vi ønsker. Et privilegium for meg og Mika å få benytte oss av så dyktige folk.